Category Archives: norsk folkeminnesamling

Æventyr fortalde av M.J. Mathiassen Skou

Av Angun Sønnesyn Olsen

(Overskriftsbilde: EFA Hannaas 50. Foto: Silje Teigland Røstøen)

Å gje tilgang til tradisjonsarkiva gjennom ein felles digital plattform vil gjere det mogleg å søke på tvers av arkiva, noko som opnar opp for nye måtar å sjå materialet. Det opnar også opp for, og gjer det enklare, å sjå samanhengar mellom arkiva og aktørane som har bidratt til innsamling og forsking. Nokre personar dukkar opp fleire plassar i materialet; nokre kjelder har fått besøk av fleire samlarar og nokre aktørar har vore aktive på fleire område. Me har tidlegare skrive om Arne Garborg si bekymring for arbeidsmengda til Moltke Moe og ynskje om ei foreining «til Moltke Moes Beskyttelse». Arne Garborg var også mykje i kontakt med Hannaas på Folkeminnesamlinga ved Bergens Museum, ikkje minst om bidrag til Norsk Årbok som Hannaas styrde frå 1921. Men, Garborg dukkar også opp som samlar.

Då eg leita etter informasjon om ein av eventyrforteljarane Hannaas møtte på Stord i 1912, viste det seg at Arne Garborg også hadde skrive ned eventyr frå same kjelde, om lag 50 år tidlegare. Denne kjelda, Martin Johan Mathiassen Skou (1849-1919), var av romanislekt, og kom frå ein av familiane som vart tilbydt Eilert Sundts program for å få eit bufast liv. Skou skreiv sjølv om dette i biografien «På Fantestien» frå 1893. Han vart som ung gut sendt til fostring på Jæren. Der gjennomførte han skulen og konfirmasjonen med gode skussmål, og fekk hjelp til å gå vidare på lærarskule på Time i 1866. Han fekk rom på loftet i klokkarbustaden og budde der saman med Arne Garborg (Totland 2011).

Garborg og Skou kjende kvarandre frå før, men det var kanskje her Garborg vart kjend med eventyrforteljaren Skou. Ved lærarskulen var det fleire kulturelt interesserte ungdomar, og saman skipa dei både diskusjonslag, lærarlag og laga og redigerte handskrivne blad. Folkeminne var blant interessefelta, og Garborg skreiv blant anna ein artikkel om dei norske folkeeventyra. Her viste han at han fylgde med på dei då rådande teoriane om eventyra, og at han var godt oppdatert på arbeidet til Asbjørnsen og Moe (Kvideland 1968).

I 1867, etter å ha høyrd at P. Chr. Asbjørnsen var ute etter eventyr frå Jæren, sende Arne Garborg han åtte eventyr etter Martin Johan Mathiassen Skou. Garborg noterte at eventyra nok ikkje kom frå Jæren, men at dei var fortalt i den lokale forteljarstilen. Han syns sjølv det var ein del forvirring i forteljingane: «snart synes de sammenrørte i hinanden, snart opspædde med Sager frå andre Kilder» (NFS Garborg 1, s. 89). Derfor hadde han prøvd å redigere dei både i innhald, form og språk (Kvideland 1968). Som honorar for eventyra uttrykte Garborg i brev til Asbjørnsen at han håpa å motta «ti-tyve Daler» (NFS Garborg 1, brev datert 28.10.1867). Asbjørnsen sendte han 5 spesidaler, som oppmuntring til «at samle mere, endskjønt lidet er brugeligt» (NFS Garborg 1). Garborg sendte ikkje fleire eventyr til Asbjørnsen. Sjølv om Garborg hadde redigert eventyra slik han trudde Asbjørnsen ville ha dei, så var ikkje Asbjørnsen fornøgd. Garborg hadde nytta «den sædvanlige Skolemestermanér» noterte han (Liestøl 1921:7).

(Brev frå Garborg til Asbjørnsen, NFS Garborg 1)

Martin Johan Mathiassen Skou jobba ei tid som lærar etter at han var ferdig på lærarseminaret i Time, men tok seinare til å reise rundt att. I 1912 var han på Stord, og der møtte han Torleiv Hannaas som då var lærar på lærarskulen der. Hannaas skreiv ned to eventyr frå Skou og la ved ei liste med titlar på 6 til, med notat om at Garborg tidlegare hadde skrive ned desse. Han noterte at Skou hadde desse eventyra frå far sin, Matthias Halvorsen. Dei to eventyra er bevart i to skrivebøker, med arkivreferanse EFA Hannaas 50 i Etno-folkloristisk arkiv, UiB. I notatboka til Hannaas er der, i tillegg til eventyra, nokre biografiske notatar om Skou. Her har Hannaas notert at det var grunna kjærleiken til jente frå same bakgrunn at han gav opp lærarjobben og byrja å reise att. Ein finn også eit notat om då Skou var med Garborg på friarferd.

(EFA Hannaas 50. Foto: Silje Teigland Røstøen)

Det er 46 år mellom oppskriftene til Garborg og Hannaas. Ei samanlikning av dei viser både forskjell i samlar sin innsamlingsmetode, og at Skou truleg hadde utvikla forteljarevna si i frå han som 17-18-åring fortalde dei til Garborg til han som 63-åring traff Hannaas på Stord (Kvideland 1968). Hannaas var opptatt av målet, og skreiv ned eventyret nær talemåten forteljaren formidla i si framføring. Han noterte at Skou fortalde på jærmål, men at det også var innblanda dansk (EFA Hannaas 50 I, s.1). Garborg sine oppskrifter vitnar om ei anna tid for det norske skriftspråket og eit anna syn på korleis ein skreiv ned folkeminne. Han, som sidan var aktiv målmann, skreiv eventyra på dansk og forma dei slik han trudde Asbjørnsen ville ha dei (Totland 2011).

I historia om eventyra etter Martin Johan Mathiassen Skou kan ein fylgje dei forskjellige perspektiva samlarar og folkloristar har hatt opp igjennom tida. Frå Garborg si oppfatning av at han måtte reinske vekk ting, Asbjørnsen si oppfatninga av at forma var rotete, at det var ei blanding av forskjellige eventyr og at eventyra ikkje norske nok, Moltke Moe si forundring over dei asiatiske og europeiske førestillingane han såg spor av i eventyra, og korleis dette gav meir meining for han då han fekk høyre at forteljaren kom frå romanislekt (NFS Garborg 1), til Knut Liestøl si oppfatninga av Martin Johan Skou som ein forteljar som ikkje var stød, og gav eit personleg preg på eventyra som var i det meste laget for folkloristen (Liestøl 1921). Folkloristen Reimund Kvideland, som såg på materialet om lag 45 år etter Liestøl, og som var del av eit forskingsmiljø som retta seg meir mot framføring og formidling, var meir opptatt av det nyskapande og det individuelle. Og vidare, korleis ein god forteljar kan sette eit personleg preg på forteljinga, sjølv om han held seg innan rammene tradisjonen og miljøet set. Han såg på Skou som ein av dei mest særmerkte eventyrforteljarane (Kvideland 1968).

Kvideland skreiv: «Ei nøyare samanlikning mellom desse oppskriftene kunne truleg føra til interessante resultat» (Kvideland 1968: 50). Det finst fleire slike tilfelle i samlingane som ventar på å bli forska på. Slike undersøkingar kan bli lettare å gjera når materialet blir tilgjengeleg gjennom SAMLA.no, og ein ved eit enkelt søk får opp materialet samla frå same kjelde side om side.

Kjelder og vidare lesing:

EFA Hannaas 50, UiB.

NFS Garborg 1, UiO.

Kvideland, Reimund. 1968. «Arne Garborgs Eventyroppskrifter- ei vurdering av samlar, forteljar og utgjevar» i Ætt og heim: lokalhistorisk årbok for Rogaland. s. 41-55.

Liestøl, Knut. 1921. «Eventyr / samlede og fortalte af Arne Garborg ; med innleiding av Knut Liestøl og merknader av Reidar Th. Christiansen» Særtrykk av: Syn og segn, 27. Det Norske Samlaget.

Skou, Martin J. Mathiassen. 1893. Paa Fantestien: Oplevelser og Erindringer fra Omstreiferlivet. Kristiania, B.T Mallings Boghandels Forlag.

Totland, Marit Elisabet. 2011. «Gamalt eventyr fram i dagen- takka vera gode arkiv» i Ætt og heim: lokalhistorisk årbok for Rogaland. s. 91- 106.

Totland, Marit Elisabet. 2014. Garborg og Skou – forskjell på folk? Commentum forlag.

«(…) jeg er ræd for, at vi sprænger Manden» – Moltke Moe i tidsklemma

Av Therese Foldvik.

Gjennom arbeidet med det fysiske kildematerialet, er det også naturlig å komme tettere innpå menneskene bak. En ting er å se arkivskuffer fulle av oppskrifter, brev og andre innslag av tekst eller bilder som samlere har bidratt med. En annen er å faktisk forstå hvor mye jobb som krevdes og hvordan det påvirket livet til de som stod bak. Moltke Moe var en av de som havnet i tidsklemma på sent 1800-tall og tidlig 1900-tall.

Medfødt (tids)optimist

Bildet av Moltke Moe som sitter bak skrivepulten sin, foran stappfulle bokhyller, med stabler av papir i uorden er det kanskje mange som har sett. De som mener at et bilde sier mer enn tusen ord har kanskje rett, men for ordens skyld vil det være naturlig å prøve å forklare hva bildet forteller.

Moltke Moe i sitt arbeidsværelse, ca 1910. Foto: Norsk Folkeminnesamling.

Moes skrivebøker, notater, andre trykksaker, og ikke minst brevsamlingen, gjør han til den største bidragsyteren til Norsk Folkeminnesamling (NFS). Mye på grunn av at det er hans etterlatte materiale som NFS er basert på, men også fordi han hadde et vidt nedslagsfelt og et stort nettverk han var flink til å pleie. Moltke var kjent for å jobbe mye og ofte, og hadde mange baller i lufta. Flere enn han klarte å lande.

Det store prosjektet som Moe jobbet med var en vitenskapelig utgave om de norske folkevisene. Dette rakk han aldri fullføre. Det var så mye annet som tok oppmerksomheten hans underveis, slik som konferanser og forelesninger, revisjoner av andres manuskripter og så videre. Han hadde mange innfall og avsporinger underveis, og spesielt hjalp han velvillig til når andre ønsket hans bidrag eller innspill.

Knut Liestøl, professor i norsk folkeminnevitenskap og Moes etterfølger ved Universitetet i Oslo, beskriver han som en medfødt optimist. Liestøl skriver også at Moe utsatte avgjørelser så lenge som mulig. Det var kanskje derfor han stadig vekk befant seg i en situasjon der han ikke fikk tid til å fullføre prosjektene sine.

Forening til Moltke Moes Beskyttelse

I Liestøls biografi om Moltke Moe fra 1949 gjengis det et brev som Arne Garborg skal ha skrevet om Moe. Her anbefaler Garborg at Moe ikke skal skrive en anmeldelse av Garborgs bok Haugtussa fordi han ikke klarer å si nei. Det er en både rørende og morsom beskrivelse av Moe som person. Brevet kan leses som en kollega og venn som viser omsorg og bekymring for Moes mentale og fysiske velvære.

Naturligvis vilde det være godt at Moe skrev; det er ikke det. Men jeg er ræd for, at vi sprænger Manden. Jeg kunde ha Lyst til at stifte en Forening «til Moltke Moes Beskyttelse». Foreningens Medlemmer skulde ha Politimyndighet og skiftes om at holde Vagt foran hans Dør, og hver Gang der kom en mistænkelig Person, saa flux på Station med ham. Blir der ikke gjort noget sligt, saa ved vi ikke Ord af, før Moltke ligger i Bakken – uden at have faaet gjort et Gran af, hvad han egentlig skulde og vilde gjøre – og som han alene kan gjøre. – Jeg er rent forskrækket over Manden. Aar efter Aar gaar; han flyr som et pisket Skind fra Herodes til Pilatus og har ikke tid til at snyde sig engang; – det gaar paa hans (svake) Helse løs Gang efter Gang; men – ingen Verdens Ting faar han gjort uden at hjælpe alle mulige Andre med at gjøre noget. Moe er en næsten fuldkommen Mand. Men han har en moralsk Feil, som ødelægger ham værre end Alkohol og Kvinder kunde gjøre det: han eier ikke Egoisme. Derfor maa han beskyttes. Sættes under Formynderskab. Han maa hindres i at gjøre alle de mangfoldige Ting, som han ubetinget er den bedste til at gjøre, for at han kan faa gjort det, som han er den eneste som kan gjøre (Pardon for Stilen). – Derfor: skrem alle væk fra ham, som du faar fatt i. Ljug det beste du har lært. Og faa alle skikkelige Mennesker til at gjøre det samme. Det er sgu en Sag af National Betydning. – Og hils han fra mig, at min Forbandelse skal følge han, hvis han ikke nu tar sig sammen og lærer at si «Nei; reis til Helvede». – Og da dette er en Principsag for mig, saa skjønner du, at jeg – med grædende Taarer – maa renincere paa hans Bistand i denne Affære.
Arne Garborg om Moltke Moe

Liestøl har ikke notert hvor dette brevet befinner seg, og heller ikke årstall, så tekstavsnittet er gjengitt fra biografien og må tas med et lite forbehold.

Kilder

Liestøl, Knut: »Moltke Moe». Utg. Aschehoug. 1949.

Kristoffersen, Eirik: «Kampen om folkeminnesamlingen. Da folkeminnene ble et forskningsfelt og folket krevde dem tilbake» Utg. Norsk folkeminnelag. 2017

Dragedokka

Av Mari Ringnes Gløtberget.

I folketroen opptrer det vesener som alle har ulike egenskaper og funksjoner. Noen av disse kalles hjelpeånder – og en av dem er dragedokka.

Dragedokkas virke

«Dragedokka var eit vette som sume hadde. Var det noko dei ynskte seg, kunde dei berre segja at ho skulde koma med det, so drog ho det til rettes. Var ein rik og hadde lukka med seg, so sa dei han hadde dragedokka»
(NFS Leiro 5, s. 35)

Dragedokka, dragdokka eller dradokka opptrer i folkeminneoppskrifter fra flere deler av landet. Felles for kildene er at de beskriver en menneskelignende figur som kan brukes til å skaffe – å dra – rikdom i hus. Utdraget over fra Andreas Leiros «Folkeminne frå Bruvik» er et av eksemplene som finnes i kildematerialet i Norsk Folkeminnesamling. Her har dragedokka en hjelpende funksjon, men er også et uttrykk for velstand og det å ha lykken med seg; «å ha dragedokka». Når noen på uforklarlig vis hadde overflod av mat eller penger, kunne nysgjerrige og misunnelige naboer eller sambygdinger forklare dette med at han eller hun eide dragedokka.

Det som går igjen i kildene om dragedokka er hvordan hun reiser ut og drar rikdom med seg tilbake til eieren. Her nevnes både mat, klær, ull, tømmer, kornband, gull og sølv. Det sies at hun kunne dra ut med hest og slede til andre gårder, eller sendes til havets bunn og hente pengene til de som hadde druknet (Bø 1987, s. 104, Hodne 1995, s. 65).

Trollkatten hadde samme funksjon som dragedokka. Disse to vesenene omtales i stor grad som det samme i folketroen, men til forskjell fra dragedokka kunne trollkatten være en omskapt trollkjerring. Både dragedokke og trollkatt kunne man også lage selv.

Eieren

I kildene finner vi både kvinnelige og mannlige eiere av dragedokker, men som oftest er det en kvinne – gjerne omtalt som matmor, nabokjerringa eller trollkvinne. Ofte hadde hun spesielle evner; «Truene på vetta er som ein atterklang av trolldomsprosessar og klager om trolldom, og mest alltid er det ei trollkvinne eller ei med liknande kunnskap og hug som står som eigar av vettet» (Bø 1987, s. 104). Vi skal se flere uttrykk for koblingen mellom dragedokka og trolldom i det følgende.

Oppskriften på rikdom?

«Ein mann som heitte Ola-Lars fann ei dragedokka på Byvågen. Ho var i ei øskja. Ho drog til han so han vart rik; fyrr var det sveltihel med han.
(NFS Leiro 4, s. 26)

Som Ola-Lars, i eksempelet over, kunne man være heldig og finne ei dragedokke, men man kunne også lage sin egen. I kildene er det beskrevet ulike måter man kunne gjøre dette på. Et eksempel finner vi hos August Krogh (1850-1944) fra Søndre Høland, som i 1931 svarte på en Ord og Sed-spørrelisten om underjordiske og overnaturlige vesener:

«Matmor kan selv gjøre sig ei dradokke. Det viktigste derved er, at hver smit og smolo til den beklædning og utstyr maa være stolen av matmor selv. Til rygrad tas ei velbrukt turu, til hue et graat uldgarnnøste, eller ikke nøie, naar den bare blir utstyrt som storvolen, almindelig dokke.»
(NFS Krogh 22, s. 31)

I et folkeminne fra Møre, samlet av Martin Bjørndal (1873-1951), finner vi en annen og litt mer brutal framgangsmåte:

«Vilde nokon få seg ei dragedokke, måtte han stele høgre tommelfingeren av ein daud tjuv. Fingeren skulde han rulle inn i eit silketørkle.»
(NFL 64, s. 101)

Ørnulf Hodne har i Vetter og skrømt: i norsk folketro samlet flere eksempler fra kilder i Norsk Folkeminnesamling:

«Noen mener å huske at det var «eit vette i gjenteskapnad» (Strandvik), et lite dyr, en liten levende ting som fikk plass i ei dåse (Strandebarm), en padde osv. På gården Turli i Aurland hadde de ei dradokke sydd i menneskeskikkelse av hjemmevevd lerret og fylt med avskårne negler og sårskurver fra syersken (…) I Hardanger formet de ei dokke av never».
(Hodne 1995, s. 64)

Disse utdragene viser at elementene som ble brukt for å lage dokka først og fremst var det man hadde tilgjengelig – som stoff, garn eller ting fra naturen. Vi ser også eksempler på at deler fra mennesket, som tommelfinger, negler og sårskurver, inngår i oppskriftene. Bø skriver at det ikke alltid er opplyst hva dokka er laget av «men vi får stundom vite at det var slikt som ein gjerne fann i ein trollkjerringpose» (Bø 1987, s. 104).

Dragedokka og mandragora-planten (alrunen) er også ofte nevnt i sammenheng. Plantens rot har en menneskelignende form og kunne brukes til å lage ei dragedokke. Ivrige tilhengere av fantasysjangeren minnes kanskje denne planten fra den andre boka og filmen i J.K. Rowlings Harry Potter-serie, der roten er svært livaktig (Høeg 1984, Henriksson m. fl. 1986, Kortner m.fl. 1994, Asbjørnsen 1949).

Dukker som tillegges spesielle evner er heller ikke ukjente i andre tradisjoner eller sammenhenger. Voodoodukker, som ble brukt til å overføre smerte er ett eksempel. Et annet er bekymringsdukker som Maya-indianerne i Guatemala fortalte bekymringer sine til. Om morgenen hadde dukken fjernet bekymringene.

Dokka får liv

Når dokka har tatt form må den vekkes til live. Kildene nevner flere ulike ritualer som skal til, som her i materialet etter Krogh:

«(…) den sak greier Gamle-Erik i samvirke med matmor. Det gjøres St. Hansnat under mange seremonier».
(NFS Krogh 22, s. 31)

Sankthansnatten var ofte regnet som en høytid der mørke makter var særlig virksomme og hvor heksene samlet seg og holdt fester. Dette setter troen på dragedokka inn i en bredere folkelig tradisjon. Gamle-Eriks samarbeid med matmor gjør at vi kan trekke linjer til heksenes pakt med djevelen. Hos Bø står det at trollkona fikk liv i dokka gjennom dans, fakter og kunster, noe som kan peke på heksesabbaten (Bø 1987, s. 104).

I en av Hodnes kilder fra Hardanger står det at man skulle la dokka «ligge under ei bru i syv år mens man fôret den med alterbrød og altervin». (Hodne 1995, s. 64). Dette gir klare assosiasjoner til nattverden. Det er interessant å se hvordan kristne tradisjoner her inngår i en folkelig skikk. Hodne gjengir også en svarteboksoppskrift fra Bergen på 1700-tallet:

«Man skal paa Maria besøgelsesdag lade sig forfærdige een duke, i alle dele saa meget som mulig ligg et meniske. Læg hende i et huus, hvor folk ike komer, i een kiste eller skrin. Lad hende paa maven blive ligende i 20 uger. Snoe hende saa om paa rygen og lad den ater i 20 uger blive ligende. Gaae saa til hende og ifør hende een ny silkklædning, saa finder du dagen derefter daabelt. Men hver hellig dag maae hun have een nye silkeklædning».
(Hodne 1995, s. 65)

Hjelpeånd og fryktet vesen

I de fleste kildene beskrives dragedokka som noe nyttig – et vesen som hjelper eieren til gull og rikdom. Det finnes likevel tilfeller der dragedokkas kraft påvirker mennesket negativt. Et eksempel finner vi i materiale fra Voss, samla av Nils Lid i 1925. Her fortelles det om ei kone som i hemmelighet eier to dragedokker og oppbevarer dem i et skrin. Selv etter advarsel fra moren åpner datteren skrinet hennes av nysgjerrighet og oppdager dokkene:

«’’No har du sett i skrinet mitt! sa mori (…) – og trøyste og betre oss no då!’’ Frå den dagen vart gjenta so fæle å stela. Kvar ho var, eller kom inn, so tok ho alltid noko med seg. Og sprang som eit jaga dyr. Til slutt vart ho’kje havande for nokon».
(NFS N. Lid 5, s. 4)

Her ser vi hvordan dokkenes evner flytter seg over til jenta og får utløp på en ukontrollert måte.

I Peter Lundes (1868-1923) «Folkeminne i Søgne 1» fortelles det om en mann som finner ei dragedokke i skogen og tar henne med hjem. Hver morgen finner mannen en haug med sølvpenger ved siden av dokka. Her ser vi imidlertid et eksempel på hvordan dragedokkas virksomhet skaper frykt framfor glede hos eieren:

«Daa skyna mannen det var ei dradokke han hadde fenge i huset. Han gjekk til presten, og spurde korleis han skulde (…) fara til aa verta henne kvitt att. Han var rædd for aa hava henne i husi, sa han».
(NFS Lunde 2, s. 160)

Dragedokka var fryktet fordi velstanden hun stjal fra andre gjorde dem hun stjal fra fattigere (Hodne 1995, s. 64). Som vi har sett i andre kilder var ofte også eieren regnet som en som stod i forbindelse med det onde. Slik står dragedokka igjen som en figur som mest av alt var til gagn for eieren selv.

Manuskriptside med tekst og bilde — Folio 90 fra Naples Dioscurides, et manuskript fra 600-tallet (Naples, Biblioteca Nazionale, Cod. Gr. 1). (Wikipedia, public domain)

Arkivkilder:

NFS Krogh 22: “Svar på spørreliste av mai 1931”. (1931). Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.

NFS Leiro 4 “Folkeminne frå Modalen” (1928). Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.

NFS Leiro 5 “Folkeminne frå Bruvik” (1929). Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.

NFS Lid N. 5: «Folkeminne frå Voss 3» (1925). Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.

NFS Lunde 2: “Folkeminne i Søgne 1” (1919). Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.

Litteratur og oppslagsverk:

Asbjørnsen, Peter Christen. 1949. Norske huldreeventyr og folkesagn. Samling 2 (nb.no). Tanum

Bjørndal, Martin. 1949. Segn og tru: folkeminne frå Møre, NFL 64. Norli (nb.no)

Bø, Olav. 1987. Trollmakter og godvette : overnaturlege vesen i norsk folketru. Samlaget (nb.no)

Henrikson, Alf, Törngren, Disa og Lars Hansson. 1986. Heksikon : en eventyrlig oppslagsbok (nb.no). Den norske bokklubben.

Hodne, Ørnulf. 1995. Vetter og skrømt: i norsk folketro. Cappelen (nb.no)

Høeg, Ove Arbo. 1984. Våre medisinske planter : trollskap, tradisjon og legekunst (nb.no). Det beste.

Kortner, Olaf, Munthe, Preben og Egil Tveterås. 1994. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. 15 : Nøkkelbind : register og tabeller. Kunnskapsforlaget (nb.no)

Store norske leksikon. «dragedokke» (snl.no)

SAMLA: Åndsverk eller kollektive uttrykk?

Av Hans-Jakob Ågotnes og Line Grønstad

Åndsverklova bestemmer at skaparen av åndsverk har opphavsrett til verket. Kjernematerialet i Norsk Folkeminnesamling og dels i Etno-folkloristisk arkiv består av det som på 1800- og første del av 1900-talet vart oppfatta som sentrale delar av folkekulturen. Kven har skapa innhaldet i samlingane som vi digitaliserer i SAMLA, og korleis kan vi tenke om opphav og rettigheiter? Dette blogginnlegget er basert på utdrag frå arbeidet med ein etisk manual for prosjektet, og her gjer vi greie for korleis vi ser på innhaldet i samlingane.

SAMLA inneheld mellom anna materiale etter sentrale samlarar som Asbjørnsen og Moe, Moltke Moe, Sophus Bugge og Torleiv Hannaas, som ofte stammar frå samlarferder der samlarane har oppsøkt informantar eller meddelarar og skrive ned forteljingane dei fortalde eller song. Segner, eventyr og balladar har sidan blitt klassiske folkeminnesjangrar.

Eit viktig spørsmål for SAMLA er om noko av materialet som prosjektet vil offentleggjera kan oppfattast som åndsverk, dvs. “litterære eller kunstneriske verk av enhver art, som er uttrykk for original og individuell skapende innsats”, som f.eks. tekstar av alle slag (§ 2). I så fall vil offentleggjering kreva samtykke frå den som har opphavsretten. Lova bestemmer også at opphavspersonen (“opphavaren”) har rett til å bli namngitt ved offentleggjering, og at måten verket blir offentleggjort på eller samanhengen det skjer i ikkje skal verka krenkande for opphavaren eller verket (§ 5).

Forteljingane Asbjørnsen, far og son Moe, Bugge, Hannaas og dei andre samla, vart framført av enkeltindivid og var del av individuelle repertoar, men vart oppfatta som kollektive produkt, som uttrykk for folkets felles kulturproduksjon: Gjennom munnleg tradering var uttrykket forma av kollektivets smak og verdiar. Meddelaren var derfor oppfatta som overbringar, ikkje diktar, sjølv om samlarane skilde mellom gode og mindre gode forteljarar og kunne verdsetja dei kunstnarlege evnene som prega framføringa.

Materialet var ut frå denne tankegangen folkeminne, anonyme verk som ikkje hadde individuelle forfattarar. Innhaldet i innsamlingane kan sjåast som kollektive uttrykk og deling av repertoara kan sjåast, med ein moderne terminologi, som frivillig kulturvern. Intensjonen med innsamlinga var derfor å samla og verna vitnemål om folkets kultur, ein kollektivt skapt, felles eigedom som høyrte til nasjonen.

Folkeminneforskarane oppfatta folkedikting (som eventyr, segner osb.) som noko anna enn litteratur (kunstdikting). Slik blei det nok også oppfatta av informantane. At meddelarar også i vår tid opplever at bidraga til tradisjonsarkiva er verdifulle og viktige for samtid og framtid, forsking og dokumentasjon er mellom anna tydeleg i ei undersøking NEG gjorde blant sine meddelarar i 2014 («Hvorfor skriver du for Norsk etnologisk gransking?»). Også samlarane har sett det som si oppgåve å bidra til innsamlinga av ein kollektiv kulturell arv.

Denne typen materiale har derfor ikkje blitt sett som åndsverk som informanten skal ha opphavsrett til. Dette perspektivet ligg også under skiljet mellom kunstdikting (skjønnlitteratur) og folkedikting, som inneber at materialet ikkje er ‘verk’ i åndsverklovas forstand. Den same forståinga er framleis rådande: jf. definisjonen av folkeminne i Nynorskordboka: “åndeleg kultur nedarva i breie lag av folket (til dømes folkedikting, folketru, skikkar)”. Den ligg også under institusjonane sin eksisterande praksis ved publisering, f.eks. utgivinga av Norsk Folkeminnelags skrifter. Ut frå dette resonnementet vil SAMLA sjå på folkeminnemateriale som i prinsippet eigna for open publisering (sjølv om det også kan vera delar av denne typen som må vurderast annleis).

Ikkje alt er folkeminne

Det er likevel ikkje alt materiale i samlingane som kan karakteriserast som folkeminne. Det kan også finnast dokument i samlingane som kan oppfattast som åndsverk. Dersom intensjonen ved avleveringa har vore at den som avleverte materialet har opphavsrett til det, vil offentleggjering kreva samtykke, så lenge opphavsretten ikkje har falle bort (den går ut 70 år etter utløpet av opphavspersonens dødsår, jf. Åndsverklova § 11). Åndsverkslova §49 tilseier likevel at museum, bibliotek, arkiv og utdanningsinstitusjonar kan gjere åndsverk tilgjengelege for forsking eller særskilte føremål, jamfør Forskrift til åndsverkslova.

Etter at arkivinstitusjonane var grunnlagt (NFS i 1914 og EFA i 1921) har mange andre samlarar, ofte lokalt baserte, levert materiale til samlingane. Seinare har nye materialtypar kome til. Døme på dette er vitsar, vandresegner og julenissebrev. I slike samlingar kan det førekoma omtale av namngjevne personar som gjer det nødvendig å vurdera om materialet kan offentleggjerast.

Vi har også organiserte innsamlingsaksjonar, f.eks. frå skuleborn på 1970-talet, der innhaldet til liks med folkeminne har karakter av å mangle opphavsperson, sidan det blir fortalt og gjenfortalt på ny og på ny for stadig nye publikum. I slike tilfelle bør personopplysningar normalt fjernast eller samtykke hentast inn.

Minnemateriale i form av NEG sine spørjelister og livsforteljingar, og minneoppgåvene frå UiO skiljer seg frå folkeminnematerialet ved at det er enkeltpersonar som fortel om sine eigne liv og om indirekte berørte personar. Spørjelistene kan også innehalda enkeltmeddelarane sine livserfaringar og verdibaserte oppfatningar som kan vera problematisk å publisera, særleg om dei omhandlar sensitive spørsmål.

I svar på nyare spørjelister (1970-talet og framover) har meddelarane i større grad enn tidlegare delt eigne erfaringar og opplevingar. Tidlegare svara dei gjerne på spørsmål om korleis fenomenet har vore ein del av livet i bygda eller området som meddelaren melde frå. Dette materialet er samla inn med intensjon om dokumentasjon av samtid og praksisar, ikkje med intensjon om skaping av “litterære eller kunstneriske verk av enhver art, som er uttrykk for original og individuell skapende innsats” (Åndsverkslova § 2).

Det er altså ikkje åndsverk. Til gjengjeld kan det innehalde informasjon som gjer personvernlova og NESH sine forskingsetiske retningslinjer for deltaking i forsking og informert samtykke aktuelle. Praksis har vore å halde tilbake slikt materiale ved å nytte Forvaltingslova sin paragraf om teieplikt i 60 år, eller unnataksvis i opp til 100 år.

Materialet som kan skildrast som minnemateriale kan ut frå dette delast i to – det som er eldre enn 60 år og det som er yngre enn 60 år. Det eldre kan i utgangspunktet leggast ut fritt. For det som er yngre må det vurderast om det ut frå innhaldet bør haldast tilbake, bl.a. av personvernomsyn. Ei vurdering av innhaldet ut frå etiske omsyn kan også vera nødvendig for det eldre materialet. Det kan vere skildringar, namn, eller andre former for opplysningar som ikkje bør gjerast fritt tilgjengeleg. Vidare kan yngre materiale ha innhald som gjer det eigna for offentleggjering, og der det er mogleg å tilfredsstille personvernlova sine krav om vern av personleg informasjon. Motivasjon og føremål med innsending av materiale til arkivet speler også inn, jf. punktet om åndsverk eller kollektive uttrykk.

Oppsummert vil SAMLA-prosjektet som generell regel handsama folkeminna som materiale der opphavsrett ikkje er relevant. Her er heller ikkje personvern eit generelt problem, men det kan finnast unntak. Når det gjeld andre materialtypar kan det vera aktuelt å skjerma delar mot generelt innsyn, eller ikkje publisera opplysningar om opphavspersonar. For spørjelister og minnemateriale kan det setjast ei grense ved kor gammalt materialet er i tråd med reglar om teieplikt, men også her inngår ei vurdering av innhaldet.

Vurderingar av kva som kan gjerast fritt tilgjengeleg og av kva som berre kan vere tilgjengeleg for forsking, kan endre seg med tid og bruk. Vi tar gjerne i mot innspel, og etikkmanualen som dette er utdrag frå, blir revidert gjennom prosjektet slik at han best høver med samlingane og med dei etiske vurderingane som vi står i.

En visebok som historisk kilde

Av Mari Ringnes Gløtberget

Blant Moltke Moes etterlatte arkivmateriale i Norsk Folkeminnesamling finner vi flere visebøker fra 1700-tallet. Nøyaktig hvordan disse havnet hos Moe kjenner vi lite til, men trolig har han vært den siste i rekken av bøkenes flere eiere. Én av bøkene i samlingen er kilde både til betydningsfull norsk lyrikk og til en familiehistorie fra Trøndelag.

Boka er påbegynt i begge ender og har derfor også to tittelblad. Den ene halvparten av boka er viet en tekst med følgende innledende tittel:

«Poetiske Samlinger udgivne af Det Norske Selskab om Axel Tordsen og Skiøn Walborg af P.H. Frimann. København 1775».

«Poetiske Samlinger udgivne af Det Norske Seskab om Axel Tordsen og Skiön Walborg af P. H. Frimann» står det med sirlig håndskrift fra 1775 i viseboka.

Det tittelen viser til er dikteren og diplomaten Peter Harboe Frimanns (1752-1839) romanse bygget på den kjente folkevisa «Aksel Tordsøn og skjønn Valborg». Frimanns tekst var en av flere som ble utgitt i Poetiske samlinger av Norske Selskab i 1775. Privateide visebøker som denne er gjerne skrevet av eieren selv og gikk ofte i arv. De kunne inneholde blant annet skillingsviser, ballader og salmer. Viseboksjangeren er i stor grad fundert på avskrifter av allerede nedtegnede viser. Folkevisene er tradisjonelt overført muntlig og de få trykte utgavene var en sjeldenhet hos folk flest. Det samme gjelder da også for denne boka, hvor eieren har skrevet av Frimanns bidrag til Poetiske samlinger.

Aksel og Valborg

Folkevisa «Aksel Tordsøn og skjønn Valborg» handler om det unge kjæresteparet Aksel og Valborg som ikke får hverandre, og er uvanlig lang med sine 200 strofer. Visa går også under navnet «Aksel og Valborg». Typekatalogen for nordiske middelalderballader plasserer folkevisene i seks kategorier etter form, innhold og stil. Aksel og Valborg klassifiseres her som en riddervise med TSB-nummer D 87. Et fellestrekk ved riddervisene er skildringen av menneskelige konflikter, ofte kjærlighetsforhold, hvor mange får en tragisk utgang. Det finnes omkring 300 av disse i Norden.

Muntlig overføring av folkevisene har gitt oss mange ulike varianter av de samme visene. Det samme gjelder også for «Aksel og Valborg». Bare i Norsk Folkeminnesamling er det registrert 13 ulike varianter med stor spredning i både tid og sted for nedtegnelse.

Fra hånd til hånd

I bokas andre halvpart finner vi flere nedskrevne folkeviser og mange er forfattet av medlemmer av Norske Selskab. Her finner vi blant annet flere hyllestdikt til kongelige eller andre, for eksempel «Sang om Vagtmester Thor Hovland tilegnet Soldaterne af den i Feldten staaende Norske Armee. Christiania, 1808 av Bendix Prahl».

Denne delen av viseboken har Anna Margrethe Throne brukt til å skrive av en rekke dikt.

Førstesiden i denne enden av boka forteller oss at visene er nedtegnet av Anna Margrethe Throne. Det var ikke uvanlig at eieren av en visebok skrev sitt eget navnet i den. Da bøkene ofte gikk i arv eller ble gitt videre finner vi gjerne flere navn og kan på denne måten spore bokas reise.

Anna Margrethe har kalt samlingen viser for «Adskillige Nye og Smukke Viisser. Tiid efteranden Skrevet i denne Bog» og signert det hele den 8. mars 1787. Noen år senere skriver hun på den samme siden at hun ønsker at datteren Martha Angel Throne skal overta boka:

Denne Bog for æres min Datter;

Martha Angell Throne, til Erindring af

mig som selv haver skrevet Det meste af det som

er skrevet her i, med Eegen haand

Berg 29. August 1793 A. M. Throne

Vi finner begge disse kvinnene i digitaliserte norske kilder. Her omtales de med ulike navn i forskjellige sammenhenger, men i Bernhoft-slektens stamtavle finner vi Anna Margareta Tønder Bernhoft. Hun var født i Meldalen i Sør-Trøndelag 3. februar 1758, død 25. januar 1834. 17 år gammel blir hun gift med 53 år gamle oberst Johan Christian von Throne (1722-1810). Sammen hadde de sju barn. Deres andre barn og eldste datter var Martha Angell, født i 1777. Hun ble senere gift med danske Georg Vilhelm Willumsen (1768-1834). Han var da kapellan i Støren og ble senere sogneprest i Suldal, deretter i Bø og i Sigdal. Martha Angell og Johan Christian fikk ni barn.

Martha Angell døde i Sigdal 22. november 1844. Om hun ga viseboka etter sin mor videre til et av sine egne barn kan vi ikke vite. Det er ikke skrevet flere navn i boka før Moltke Moe har påført sitt eget i 1873. Da var han selv bare 14 år. At Moe selv var fra Sigdal (senere Krødsherad) kan være med på å forklare hvordan boka havnet hos han. Bokas vei fra Moltke Moe til Norsk Folkeminnesamling kjenner vi imidlertid godt. Takket være han er den nå trygt bevart og vi kan følge dens reise fra Trøndelag, via Ryfylke, Telemark og Buskerud, til et arkivmagasin ved Universitetet i Oslo – 235 år etter at oberstinne Anna Margrethe Throne sirlig skrev av teksten om Aksel og Valborg og flere andre folkeviser.

Kilder:

M. Moe 84, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.

Bernhoft, Emilie (1885) Stamtavle over slægten Bernhoft.

Busetnad og folkeliv i Soknedal : gard og grend. B. 1 (nb.no)

Dokumentasjonsprosjektet ved UiO

Norsk Folkeminnesamling (UiO): «Ballader»

Norske Selskab (1793), Poetiske Samlinger 1.

Norske Stamtavler. B. 1 (nb.no)

Store norske leksikon «Ridderviser»

Sodomi og Folgefonna

Av: Line Grønstad

For litt sidan fekk Etno-folkloristisk arkiv og Norsk Folkeminnesamling eit interessant spørsmål:

[Finst det] eventuella homoinslag i myterna om glaciären Folgefonden/Folgefonna? Fredrika Bremer nämner nämligen att glaciären skulle ha bildats och täckt över sju byar för att människorna där var sodomiter, men hennes källa är Andreas Faye och hans uppteckning av myterna nämner ingenting sådant… så vi undrar om hon bara har fel eller om det faktiskt funnits en sådan tradition.

Fredrika Bremer (1801-1865) var forfattar og ein viktig pioner innanfor kvinnesak i Sverige. I boka hennar Streit und Friede, oder Scenen aus Norwegen: Erzählung gitt ut i Tyskland i 1855, visest det til Faye som kjelde for segn der Folgefonna ligg over ei rekke bygder der sodomittiske skikkar skal ha blitt praktisert.

_{Fotnoten frå Bremer si tyskspråklege bok, utgjeve i 1855 s. 36.}

Ei enkel oversetjing av fotnoten høyrest slik ut:

Ifølge sagnene ble flere steder/tettsteder der det fantes sodomittiske skikk/sedvaner, begravet under det gigantiske likkledet, og frem til i dag skal en kunne høre hanen gale under snødekket. Når solen skinner over fonnen, tror man å kunne se utallige svermer av småfugl i alle farger – hvit, svart, grønn, og rød – som flyr opp og ned over snøhavet. I tidligere tider trodde man at dette var sjelene til dalens gudløse beboere som svermet rundt her i form av fugler.
Se Faye.

Norske Andreas Faye, folkeminnesamlar, prest og historikar, var ein kjend mann i samtida si, og gav mellom anna ut Norske Folke-Sagn (1844). Her har han skrive ned eit sagn om «Folgefonden» (s. 227-228):

Hvor denne merkelige isbræ nu kneiser, var i gamle Dage en frugtbar Dal, som hedte Folgedalen og bestod af 7 Kirkesogne. Dalens Beboere vare imidlertid saa overmodige og ugudelige, at Gud endelig i 10 samfunde Uger lod det der snee og slude uden Ophør. Den hele Dal blev nu opfyldt med Snee og alt Levende omkom; og fra den Stunde har Snee og Iis voret til den uhyre Masse der udgjør den berømte Folgefond. Her fandtes i gamle Dage utallige smaa Fugle af forskjellig Farve, hvide, sorte, grønne, gule og røde, der fløi op og ned i talløse Sværme, og disse ansaa man da for at være de ugudelige og fordømte Innbyggeres Sjele, der her vankede omkring og lode sig see i Fugleskikkelsende.

Vidare viser Faye til ulike grunngjevingar nytta av forteljarane av segnet for at det er sant, mellom anna blir at elvene som renn vekk frå Folgefonna gjerne har med seg gamle fat og tilsvarande frå husa som skal vere under breen. Sjølv meinte han at innslaget om fuglane kan komme av namnet på breen: «Navnet Fuglefonden er udentvivl en Forvanskning af Foglefonden [sic]. Det blir underbygd av at namnet på breen skal komme av ordet folga, som betyr ‘tynt snødekke’, og heng saman med det norrøne folginn, som betyr ‘skjult’, ifølgje Store norske leksikon. Opphavet til namnet har altså ikkje noko med fuglar å gjere, men lydbildet liknar, og slik kan ideen om fuglane ha oppstått.

_{Folgefonna. Foto: Zairon (CC-BY-SA 3.0)}

Segnene som Faye har skildra, har vore levande i munnleg tradisjon. I segndatabasen Segner frå Vestlandet (der segn er henta mellom anna frå Norsk Folkeminnesamling og Etno-folkloristisk arkiv), finst det fleire variantar av det same segnet (også ein normalisert nynorsk-versjon av Faye). Transkripsjonane under er henta derifrå.

Samlaren Rasmus Løland sende inn følgjande segn til Norsk Folkeminnesamling:

Der som Folgefonna i Hardanger ligg no, har det ikkje alle dagar lege snø og klake, seier dei gamle. I utgamle dagar skal det ha lege tre (eller sju) kyrkjesokner der, og det skal ha vore rektig gilde bygder. Men så tok det så fælt overhand med synd og ugudlegdom i dei bygdene at Vårherre kunne ikkje bera over med det  lenger. Så let han bygdene snøa ned, og  alt levande som fanst der, blei øydelagt. Det er fortalt om ein mann som gjekk på ski rundt ei kyrkje medan det heldt på å snøa. Men det var ikkje lange stunda før snøen gjekk jamt med kyrkjetårnet. Då snøen gjekk så høgt at det var så vidt han rakk nedpå toppen av kyrkjespiret,  når han stakk   skistaven nedi snøen, torde han ikkje vara der lenger, og då tok han ut derifrå, og han blei nok berga. 

         Om somrane når det rann bekkjer utunder klaken på kantane av fonna, skal det ha fylgt skålabrot og mangslags anna gammalt skrap med, og det  syner at det har budd folk der. (’Nesten alle herikring trur òg dette er visst og sant. Korfor skulle snøen ikkje gå av der så vel som andre stader, viss det ikkje var noko uallminneleg med den fonna?’ pla folk spørja.)

Eit anna segn samla av Torkell Mauland, vart gitt ut i Norsk Folkeminnelag si Folkeminne frå Rogaland. Det kan også finnast på Segner på Vestlandet, og går slik:

I gamle dagar låg det ei stor bygd der som Folgefonna no er. Men folk der i bygda var så gudlause og fæle at dei jamvel brukte brødleivar (=brødmat) til å tørka føtene på. Så fekk dei det dei kunne venta seg, og bygda vart øydelagd.

         Det heldt på med å snøa i langsameleg tid så det var som snøen ausa ned. Då vart heile bygda nedsnødd og folka òg. Ein einaste mann berga seg på ski. Han rende av stad så fort han kunne, og riste snøen av skiene etterkvart som han fall oppå. På den måten berga han seg og kom seg til ei anna bygd; men alle dei andre snødde ned.

         I seinare tid skal det ein og annan gong ha hendt at dei har funne tinntalerkar og anna slikt som har flote ut av fonna. Det er leivningar av det innbuet som dei hadde dei folka som budde der i bygda.

_{Folgefonna. Foto: Anna-Lena Flatland.}

I 1913 skreiv Anna Naa, ein av lærarstudentane som Torleiv Hannaas hadde på Stord, ned ein versjon av sagnet, som er inkludert i Segner på Vestlandet:

Ein gong for mange lange år sidan såg det annleis ut der Folgefonna no ligg. Der fanst ikkje snø; men der var flotte gardar og hus og vollar og bakkar og alt som til høyrde. Heile sju kyrkjesokner var der, og like mange kyrkjer og prestar. Men det var ikkje alt som det skulle vera der oppe, for folket var så vonde at det var reint fælt. Og det kunne ikkje Vårherre tola, og så måtte straffa komma.

Det var nett ein søndag at ulykka kom. Folk flest hadde gått til kyrkje, og klokkeljom lyddest ut over dalen. Men då presten stod på stolen, kom det eit fælande brak, så det dundra i dalen. Eit ofseleg snøvêr fyllte lufta, og fleire skred kom veltande. Det fauk og det rauk, og snøen gøymde allting, la seg som eit liklaken over alt og alle. Ikkje eit liv vart berga, så nær som ei kjerring som hadde gått ned til Reisæter, nærmaste garden, for å låna ei trova(?). 

_{Anna Naa si skriftlege attgjeving av segnet om Folgefonna som ho har samla inn til læraren sin, Torleiv Hannaas.}

Alle variantane av segnet som her er nemnd liknar kvarandre i mangt og mykje. Ikkje i nokon av desse segnene blir det vist direkte til homofil aktivitet, men kva som blir lagt i at «folket var så vonde at det var reint fælt», «folk der i bygda var så gudlause og fæle at dei jamvel brukte brødleivar (=brødmat) til å tørka føtene på», «synd og ugudlegdom» og Faye sin «overmodige og ugudelige» er ikkje så godt å seie. Noko var ikkje bra som gjorde at Gud straffa innbyggarane i dalen og dekte dei med snø og sludd.

Slike straffar der heile byar vart utsletta kunne minne om forteljingar frå det gamle testamentet mange heilt sikkert kjente godt til, og det gjorde Bremer si tolking nærliggande. Sodomi som omgrep har opphav frå den bibelske byen Sodoma som Gud øydela på grunn av umoral blant dei som budde der, ei forteljing som kan finnast i Fyrste Mosebok. Ideen om øydelegging av eit samfunn som straff for seksuell omgang på tvers av det aksepterte, kan såleis styrke tesen om at det er «homoinnslag» i mytane rundt Folgefonna. Men Faye skriv ikkje dette sjølv, korkje i Norske Folke-Sagn eller i den tidlegare utgåva frå 1833.

Ein noko annleis variant, eller i alle fall eit segn som liknar på nokre måtar, er attgjeve av journalist og lokalhistorikar Jan Gravdal i ein annan blogg, slik:

En gang i tiden, for over 1000 år siden, bodde det et folk på fjellet et sted mellom Odda og Kvinnherad. Sagnet ville ha det til at dette folket ble seinere kalt «de som bodde i det åttende prestegjeld». Det var et ondt folk, derfor var det ingen som ville ha noe med dem å gjøre. Den gang var det ikke mye is der som Folgefonna var. Det var grønne daler, bratte fjellsider og spesielt var det både vanskelig å komme seg inn og vanskelig å komme seg ut av dalen hvor det fordømte folket bodde. «Det åttende prestegjeld». Så kom isen tilbake. Det var kalde og regnfulle år. Folk måtte dra fra dalene ettersom isen vokste. Men de fordømte dro ikke. De ble der inne i dalen sin. Og der er de ennå. De bor under isen. Og deres etterkommere er bare menn, hårete menn, onde menn. Noen ganger kommer de opp på isen. Da røver de en kvinne. Slekten skal føres videre under isen. Kvinnen blir til hun har født så mange barn hun er i stand til. Bare guttebarn. Siden blir hun aldri spurt.

Det liknar dei andre gjennom at eit samfunn av menneske som ikkje var av det gode slaget vart dekt av snø. I Gravdal si attgjeving er det ikkje ein gud som står for straffa, heller ikkje døydde dei av snøfallet og den veksande breen. Snarare er dette ein stad der det framleis lever onde menneske, som berre er menn. Her trengst kvinner berre for å få barn.

Sett frå eit industrihistorisk perspektiv, kan dette minne om industrisamfunn beståande av menn som i ein periode vaks fram. Men frå eit skeivt perspektiv kan dette styrke tesen om at Bremer var inne på noko i si tolking av Faye – at det kan finnast idear om sodomi knytt til Folgefonna.

Likevel kan vi ikkje med utgangspunkt i nokre av desse segnene seie at det fanst spor av «sodomittar» knytt til Folgefonna. Men at det kan vere det, og vi kan tenke oss at det finst mange andre skeive innslag i samlingane som blir del av samla.no. Materialet i samlingane handlar om levd liv, og det inkluderer så mangt, også slikt som kanskje må lesast mellom linjene, og som blir synleg først når vi stiller dei rette spørsmåla.

Takk til Sara Kohne for oversetjing av Bremer sin tyske fotnote, og Tone Hellesund, Runar Jordåen og dei svenske forskarane for interessante spørsmål, kjelder og tolkingar.

Kjelder

Bremer, Fredrika (1855) Streit und Friede, oder Scenen aus Norwegen: Erzählung. Stuttgart: Frandh. https://play.google.com/books/reader?id=HaNKAAAAcAAJ&pg=GBS.PA4&hl=en

Faye, Andreas (1844) Norske Folke-Sagn

Gravdal, Jan (2010) Folket under isen. https://oddajangen.wordpress.com/2010/06/23/det-ford%C3%B8mte-folket-under-isen/

Store norske leksikon: Folgefonna

Segner på Vestlandet.

Spøkelset i Holtesætren

Mari Ringnes Gløtberget

«Paa vestre Side af Fiorden Sperilden her i Aadalens Annex ligger en indhegnet Sætervold som helde mod Fiorden, hvorpaa staar en Sæterbod og et Foderlade 150 Skridt op fra Fiordstranden, og et Fæehuus øverst paa Vaalden omtrent 350 Skridt fra Fiorden.»

Slik starter vitnemålet fra de mystiske hendelsene som fant sted i Ådalen på Ringerike høsten 1839. 23 år gamle Rønnaug Olsdatter og drengen Ole Simensen på 17 år var stasjonert på Holtesætren, eller Brændsæteren som den også ble kalt. Her skulle de passe dyrene til eieren Erik Holte. Nedtegnelsene av vitnemål etter disse tre, samt tjenestejenta Sigrie Torkildsdatter og kirkesanger Gulbrand Buttingsrud, kan fortelle at det over flere dager i perioden 21. september til 11. oktober ble kastet stein i veggen på setra og mot vinduene.

Avhøret er etter all sannsynlighet utført av Helge Olsen Skaugstad (1798-1874) som var lensmann i Ådal i perioden 1825-1870. Han var bosatt på gården Gunbjørrud som også ligger på vestsiden av innsjøen Sperillen i Ådal. Slik begynner vitnenes forklaring:

Den 24^d Sepbr om Aftenen ved Afdagstider – som antages at være omtrent Kl: 8 – forklarede Rønnaug Olsdatter og Ole Simensen at de hørte, der først blev kastet eller slaaet i Ruderne en Gang, og de efter noget i den to Gange som om en ville komme ind, siden blev der kastet i nedre Buevæg og Loftet en lang Stund og under Kastningen hørte de udenfor en Dunder som om 2 Mennesker skulle flyve omkring Sæterboden. Omtrent Kl: 9 a 10 blev alt roligt og det sidste de hørte, var som at en kom flyvende nedover Volden fra Fæehuset til Boden.

Steinkastingen fortsetter og etter at det uforklarlige levenet har foregått over mange dager tar Rønnaug affære:

Den 28^d Sepbr sendte Pigen Rønnaug Bud Hjem til Gaarden Holte, som ikke ligger længere end omtrent ¼ Mil fra Sæteren, til sin Huusbonde Erik Holte om, at han maatte komme ud til Sæteren, for om muligt at opdage hvem der hele Tiden holdt alle disse Spæktakler som foregik (…)

Den 30^d Sepbr: i Skumringen om Aftenen erindrer Pigen Rønnaug og Drengen Ole, var der allene begyndte Steenkastningen atter og da var eller blev den sidste Glasrude i Vinduet itukastet. Ved Afdagstider omtrent Kl: 8, kom Erik Holte, Kirkesanger Buttingsrud og Tjenestedrengen paa Holte Gulbrand Olsen ud til Sæteren og blev liggende der til Kl: omtrent var 11, uden at høre den ringeste Kastning. De begav sig da paa Hjemveien, men var ikke kommen længere end et lidet Støkke ud paa Fiorden, forinden Pigen kom ud og raabte dem tilbage og sagde, at Steenkastningen var begyndt strax de havde forladt Sæterboden. De reiste da tilbage igjen og laae der om Natten (…)

*_{Dette er første del av vitnemålet om spøkelset på Holtesætren.}*

Vitnemålets nøkterne form gir lite rom for subjektive tolkninger av opplevelsene. Kun Rønnaugs ene uttalelse sier noe om hvordan hendelsene ble forsøkt forklart: «thi det faldt hende ikke ind andet, end der absolut maatte være Mennesker som fløi der og kastede Steener ind til dem». Det vites ikke om Erik Holte eller andre nevnte sambygdinger som også var til stede deler denne tolkningen. Om Holte vil beskytte egen eiendom mot materiell skade eller om han opplever at det er noe overnaturlig i gjære – uansett grunn; han ser behovet for forsterkninger og trommer sammen en gruppe av bygdefolket. Bevæpnede og kampklare begir de seg mot Holtesæteren:

Erik Holte og Kirkesanger Buttingsrud fremstod derpaa og forklarede sig eenstemmig, saaledes: at de denne Aften ved Afdagstider kom til Sæteren i Følge med Huusmanden Torsten Kittelsen, John Størksen, Nub Nubsen og Tjenestedrengen Gulbrand Olsen alle bevæbnet med Sabler og skarpladte Geværer. Erik Holte gik da allene ind i Sæterboden, som han fandt var øde for Folk, og de andre 5 Personer tog tilfendig[?] Post omkring Boden paa forskjellige Stæder, hvor de blev staaende saalænge de kunde udholde det, for det stormende Regn, som denne Aften rasede, men hverken Erik eller de som stod udenfor hørte da nogen Kastning.

Alle Personer gik da ned igjen til Sæterboden hvor Erik Holte var, og da begyndte Steenkastningen ind om Vinduet straxt igjen (…) Imedens Kastningen foregik afskjød John Størksen et Skud og der … … [uleselig] du og … … [uleselig] Kastningen og i det samme Skudet var afgaaet, begyndte en saa svær Kastning i den øvre og vestre Buvæg at hele Boden ristet sig. John ladte straxt sit Gevæhr igjen og skjød ud gjennem Melkebuegluggen som var paa den Væg Kastningen da foregik, men Kastningen vedvare og en Steen eller som de syntes en Helle, blev kastet ind igjennem Gluggen som blev skudt ud af og denne Steen eller Helle, faldt ind i en Vindue i Melkeboden saa det pladsket i Vandet. Om Morgenen gik de omkring Sæterboden, men kunde ikke opdage det ringeste Spor af Steenkast i nogen Stok, uagtet Kastene ved andre Leiligheder pleier vise sig i Stokkene om end ogsaa smaae Steen bliver kastet imod Væggen.

*_{Kart over «Aadalen (øvre)» med gården Holte i nordenden og Gunbjørrud ved sørenden av sjøen.}*

Flere personer fra bygda tar turen til Holtesætren de neste dagene. Bevæpnede holder de vakt og observerer i håp om å komme nærmere en forklaring på de mystiske hendelsene. Fremdeles holder kastingen fram, uten at bygdefolket kan forklare hvem eller hva som står bak.

Den 11^d Ocbr reiste Erik Holte ud til Sæteren, for at slaae nogle Fiæler for det ituekastede Vindue. Imedens Erik kom reisende udover Fiorden hørte og saae Pigen Sigrie og Drengen Ole at der blev kastet mange store Stener ind om Vinduesgluggen og den ene af disse ituslog en liden Gryde som stod ved Mi[d]tvæggen. (…) Derefter blev indkastet en saa stor Steen, at en Mandsperson ved almindelige Kræfter, har nok med at Løfte den op til Hofterne paa sig (…) Vinduesgrin[d]ene blev ogsaa ved denne store Steen itukastet og faldt ind i Gjelden i det samme Erik kom i Lendet. Alt dette foregik imedens Solen var oppe (…) Erik blev liggende paa Sæteren denne Nat og en Stund efter det var bleven mørkt, hørte han et Slag som af et Steenkast i et Bandstubber han havde slaaet for Vinduesgluggen.

En oppklaring av steinkastingen på Holtesætren er ikke kjent. I en gjengivelse av historien i Ådal 1814-1914. Et hundreårs skrift skriver imidlertid forfatter Hans Hegna at det Erik Holte, tjeneste- og bygdefolket trolig hadde vært utfor var gode, gammeldagse skøyerstreker. At hendelsene omtales både i vitnemål og litteratur som en spøkelseshistorie illustrerer samtidig at det som skjedde var mystisk og fryktinngytende nok til at noe overnaturlig ikke kunne utelukkes.

Samtidig er historien om hvordan avskriften av forhørsprotokollen har havnet i Norsk Folkeminnesamling et lite mysterium i seg selv. Her opptrer også et galleri av personer med svært interessante forbindelser. Sammen med avskriften ligger nemlig et brev signert lensmann Helge Skaugstad på Gunbjørrud 30. mars 1842. Brevet er adressert proprietær L. Borchgrevink, som etter alt å dømme er Leonhard Christian Borchgrevink (1778-1845). Borchgrevink var forlikskommisær i Norderhov og slik sett ikke en usannsynlig bekjent av lensmann Skaugstad. Brevet lyder:

S: T:

Her Proprietair L: Borchgrevink!

Herved fremsendes indsluttet den belovede Spøgelseshistorie, som ved Leilighed kan sendes mig tilbage. Min venligste Tak aflægges herved for Deres sidste Godhed mod mig.

Deres ærb: forbundne

Gundbjørud 30 Marts 1842.

H Skaugstad

*_{Skaugstads brev til L. Borchgrevink, 30. Mars 1842 (NFS Skaugstad).}*

Ettersom spøkelseshistorien og brevet var arkivert sammen under Skaugstads navn var det i utgangspunktet rimelig å tro at avskriften av forhørsprotokollen er Skaugstads egen. Dette forklarer imidlertid ikke hvordan dokumentene har funnet veien til Norsk Folkeminnesamling. Her kommer lærer og organist Jens Martin Kristofersen inn i bildet. Kristofersen (1824-1908) var huslærer hos lensmann Skaugstad på 1840-tallet og bodde da på Gunbjørrud. Ved en fantastisk tilfeldighet var også Gunbjørrud gården der P. Chr. Asbjørnsen losjerte når han var på reise i Ådal. Kristofersen kunne mange eventyr og sagn, og slik gikk det til at han ble en av Asbjørnsens sentrale samlere og informanter i Ådal.

**Lærer og organist Jens Martin Kristofersen**

Samtidig som at vi holdt på å dykke ned i spøkelseshistorien fra Holtesætren kom vi i en annen sammenheng tilfeldigvis også over to brev mellom Kristofersen og Asbjørnsen, hvor – hold deg fast; spøkeriet på Holtesætren er nevnt! Asbjørnsen må ha fått nyss om hendelsen under sine besøk i Ådal. Og det er klart at han må ha fattet interesse for en etterforsket lokalsak som attpåtil hadde elementer av folketro – som seg hør og bør for en folkeminnesamler. I begge brevene til Kristofersen etterspør han spøkelseshistorien. Først i 1847 og senere i 1848:

Ligeledes var det mig overmaade meget om at gjøre snarest muligt at erholde en Udskrift af de Forhør der ere optagne i Anledning af Steenkastningen i Brenna eller Holtesæteren. Hvis De viser Sorenskriveren disse Linier tillader han Dem vist at udskrive det af Protokollerne. (28. september 1847)

Mener De det skulde være muligt hos Skriveren at faa en Udskrift af Forhørsprotokollen angaaende Stenkastet i Holtesæteren eller Brenna? Hvis Tiden og Omstændighederne tillader det, vilde jeg være Dem meget taknemlig om det log sig gjøre (27. januar 1848)

**Utdrag fra Asbjørnsens brev til Kristofersen i 1847**.

De to brevene fra Asbjørnsen er gitt til Norsk Folkeminnesamling av Kristofersens datter, Inga Kristofersen, sannsynligvis ikke lenge etter arkivets opprettelse i 1914. Det videre spørsmålet er hva som kan være sammenhengen mellom disse, avskriften av vitneavhøret og Skaugstads brev til Borchgrevink. Kan alt på et tidspunkt ha vært i hende på Inga Kristofersen før hun leverte det til arkivet? I en omtale av Kristofersens relasjon til Asbjørnsen og deres korrespondanse i Syn & segn fra 1931 står det nemlig at avskriften av vitneavhøret i Norsk Folkeminnesamling er gjort av Kristofersen, ikke av Skaugstad.

Dette åpner for nye spørsmål rundt sammenhengene mellom dokumentene og de involverte personene. Hvis avskriften er gjort av Kristofersen og var ment å sendes til Asbjørnsen, hvor er da dokumentet som skulle oversendes Borchgrevink? Og hvilken rolle spiller egentlig han her? Hadde han bare en generell interesse av saken eller er han en mellommann som skulle bringe dokumentet videre på en av sine reiser som proprietær og handelsmann?

Her kan det spekuleres i det uendelige og noen spørsmål forblir trolig ubesvarte. Om det noen gang var et spøkelse på Holtesætren eller om det kun var snakk om pøbelstreker får vi heller aldri vite. Men takket være en bevart skriftlig nedtegnelse av det vitnene opplevde, samt tilhørende brev med uviss sammenheng, kan vi fortsette å undres over det hele og dele historien med flere. Kanskje sitter du som leser på en mulig forklaring eller flere opplysninger?

En stor takk til Erik Henning Edvardsen for uvurderlig hjelp med transkripsjon av originalkildene!

Kilder og litteratur:

NFS Skaugstad, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.

Brev fra Asbjørnsen til Kristofersen 28. september 1847 og 27.januar 1848 i NFS Asbjørnsens brevsamling, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.

Hegna, Hans. Ådal 1814-1914. Et hundreårs skrift. Drammen: Fremtidens trykkeri, 1957.

Lid, John. «Ein folkeminnesamlar frå 1840-åri» i Syn & segn 1931 Vol 37: s. 306-314.

Aprilsnarr i gamle dager

Av Therese Foldvik

«Aprilsnarr i gamle da’r, den som ingen tanker har» var vanlig å erte den som ble lurt på 1. april. Da var man nemlig ikke smart nok til å skjønne at man var i ferd med å bli lurt.

Gaukmesse markert med et fuglesymbol på primstaven. Foto: Norsk Folkemuseum/digitaltmuseum.no, NF.1903-0048.

I Norge er vi i nyere tid vant til at aprilsnarr er den 1. april, men det er et relativt nytt fenomen for nordmenn. Tidligere var det knyttet narreskikker til siste dagen i april eller 1. mai. Når dette startet er det ingen som har et klart svar på. Ble man lurt i mai, så ble man kalt maikatt eller maigås. Uttrykket maikatt kommer antakelig fra Danmark, der det i folketroen ble sagt at katter som er født i mai skulle ha både dårlig syn og være dårlige musejegere. Det er lett å tenke seg at den som falt for en skøyerstrek kunne minne om en katt med dårlig syn. Hvorfor det heter maigås er derimot litt mer uklart, men mest sannsynlig kommer dette fra primstaven. Symbolet for gauksmesse 1. mai, er nemlig en fugl. Eller gjøk, da gaukmesse markerte dagen da gjøken skulle komme.

Det har vært sterkere tradisjoner knyttet til denne dagen ellers i Europa. Å spille noen et puss på 1. april antas å ha røtter så langt tilbake som til antikkens Roma. Den gangen ble det feiret at våren var kommet ved å holde store, kultiske narrefester. Den formen vi er mest kjent med i dag, ved å spille noen et puss, kommer fra Frankrike. I Tyskland er skikken dokumentert tilbake til 1600-tallet.

I Norsk Folkeminnesamling finnes en liten innsamling gjort blant folkeminnestudenter om skikker knyttet aprilsnarr. Selve materialet er ikke datert, men innholdet tyder på at studentene minnes tilbake til en barndom på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet. Flere nevner at man i tillegg til å narre 1. april også kunne narre maikatt. Dermed ser vi at norsk og utenlandsk skikk har eksistert side om side.

En av informantene forteller en historie fra sin barndom:

Det første jeg husker av aprilsnarr, er fra 1948. Min bror, den gang tre år, skulle narre min far. Han skulle gå i vinduet å se den store «øyken» (hauken) som satt på stæreburet. Da min far «slukøret» (som seg hør og bør på våre kanter når et barn «narrer» en voksen) kom inn igjen så min bror på han med ivrige øyne og sa: «Var han der?» Dette kalles aprilsnarr, og den uheldige blir møtt med et triumferende «aprilsnarr».

Den vanligste måten å narre noen på var nemlig å lure noen i hverdagslige situasjoner ved å si ting som «mor er på kjøkkenet og vil snakke med deg», og da du ikke fant mor på kjøkkenet ropte den andre «Aprilsnarr!». Det var ukomplisert og ikke som i dag, når aviser lager sine egne aprilspøker, eller kollegaer pakker inn alle andres kontorrekvisita i aluminiumsfolie.

Det ser ut som skikken med å narre siste dagen i april eller 1. mai gradvis forsvant i Norge på midten av 1900-tallet. Mange hadde hørt om det, men få praktiserte. Kanskje det forsvant tidligere noen steder i landet enn andre. I Drammens avis torsdag den 4. mai 1950 står det en liten notis skrevet av en navnløs østlending som var i Ålesund den 1. mai. Østlendingen gikk og bar på en koffert, et pledd og noen andre saker. Da hørte han plutselig noen rope «Dokker mista noke!». Da han snudde seg for å se etter, hadde han ikke mistet noe. Han hadde blitt lurt av en ålesundsk tjuagutt (gategutt), som lo og sa «Maikatt!». Den navnløse østlendingen hadde aldri hørt om maikatt før, og i slutten av notisen spekulerer han på om dette kunne være en lokal tradisjon i Ålesund.

Du kan derfor ikke være helt trygg på at du skal slippe unna med narrestreker bare den 1. april. Kanskje det finnes en skøyer som fremdeles holder på denne skikken og venter rundt hjørnet både 30. april og 1. mai!

Les også om 1. april på Norsk Folkeminnesamling sin hjemmeside: 1. april

Kilder og videre lesning:

Alver, Brynjulf (1970) Dag og merke: folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. Universitetsforlaget.

Aprilsnarr, Store Norske Leksikon

Byen. Drammens tidende, torsdag 4. mai 1950 på nb.no

Norsk folkeminnesamling, Varia 29-188

Skjelbred, Ann Helene Bolstad (1995) År og dag. Tradisjoner i årets løp. Bibliotekarens lille oppslagsbok. Universitetsbiblioteket i Oslo.

Sivertsen, Birger (2007) Norske merkedager. Damm.

Kvenfolkets dag 16. mars

Av Mari Ringnes Gløtberget

16. mars er Kvenfolkets dag. I SAMLA finnes folkeminner samlet inn også fra og om personar av kvensk opphav.

Kvener i Norge

Kvener er folk av kvensk/finsk ætt i Norge, også kalt norskfinner. Det finnes skattemanntall som dokumenterer at kvener var bosatt i Nord-Norge allerede på 1500-tallet. Den store innvandringen av kvener til Finnmark startet imidlertid i første halvdel av 1700-tallet. Rektor, folkeminnesamler og forfatter Richard Bergh (1930-2016) samlet folkeminner i Finnmark på 1960-tallet, særlig knyttet til kvensk og samisk kultur:

«For noen mannsaldre siden var dårlige tider i Finland, så dårlige at mange der måtte spise barkebrød. Mange utvandret da til Norge. De kunne komme i flokker på tre eller tre, dro over fjellet med de få eiendelene sine på ryggen, og bosatte seg ved fjorden. Slik vokste etter hvert frem en finsk befolkning i Lakselvdistriktet. (NFS Bergh 1, s. 25-26)

Kvenene bosatte seg i de indre delene av Finnmark og langs fjordene i Nord-Troms og Finnmark, hvor de kombinerte landbruk med fjordfiske og laksefiske i elvene. Fra rundt 1830 og utover økte den finske innvandringen til Nord-Norge, nå i form av arbeidsinnvandring. Kopperverket i Kåfjord og voksende byer og fiskevær krevde arbeidskraft. Her arbeidet kvener både som ishavsskippere, håndverkere og tjenestefolk.

Sammen med samene ble kvenene utsatt for fornorskingspolitikken fra andre halvdel av 1800-tallet av, som forbød kvensk/finsk språk på skolen og i kirka, og hindret alle andre enn norsktalende i å kjøpe jord.

Fotografiet er fra Kiruna, og viser en gruppe med kvener. Det ble tatt rundt 1900. Ukjent fotograf/Svenska Turistforeningen.

Johan Kaaven

Flere fortellinger Bergh samlet handler om «Kåven», bedre kjent som Johan Kaaven (1835-1918) eller «Trollkaaven». Johan Kaaven holdt til i Indre Billefjord og var av kvensk-norsk og samisk slekt. Han var en av de siste og mest kjente noaidene i Norge, berømt for sine kunnskaper om åndemaning, ganning og svartekunster. Han skal ha vært en dyktig folkelig helbreder. Richard Bergh har skrevet boka Mannen som stoppet hurtigruta som omhandler Johan Kaaven. I Berghs nedtegnelser i Norsk Folkeminnesamling finner vi flere historier om hvordan Kaaven helbredet:

Kåven ble ofte oppsøkt av folk som var syke. En gang kom en mann som ikke var bra. Kåven tok ham med seg ned på øra nedenfor huset. Og den øra er slik at når det er fjære, er den på fastlandet, men når det er flo, er den en øy. Så sa han til mannen at han skulle være der på øra til Kåven sa han skulle komme opp i huset. Og mannen ble der, og det begynte å flø. Da floen var på det største, ropte Kåven at han skulle komme, og mannen måtte bakste seg i land. Men da han kom opp til huset, var han også blitt frisk. (NFS Bergh 1, s. 93)

En kjerring kom en gang til Kåven og bar seg ille over ondt i ryggen. Han stilte seg bak henne, stakk tommelen i ryggen på kjerringa og løftet henne slik. Kjerringa skreik, men det nyttet ikke, Kåven ga seg ikke, og etter dette hadde ikke kjerringa ondt i ryggen mer. (NFS Bergh 1, s. 94)

Etter hvert som mer og mer materiale i SAMLA blir digitalisert og gjort tilgjengelig, blir også flere kvenske (og samiske, og romske og romani) fortellingstradisjoner, forestillinger og folkeminner mulige å finne. Det blir også enklere å få overblikk over områder der det er mangler i tradisjonsarkivene, ikke minst med tanke på fornorskingsprosessene ulike grupper i samfunnet har blitt utsatt for.

Onnee päiväle!

Kilder:

NFS Bergh 1. Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.
“kvener”, Store Norske Leksikon 15.03.2022.
“Johan Kaaven”, Wikipedia 15.03.2022.

Øl til jul

Av Lars Smaaberg, Angun Sønnesyn Olsen og Mari Ringnes Gløtberget

“’Tomas mæ bytto’. 21de December. Daa skulde bryggjevatnet krua” heiter det frå Hålandsdalen. (EFA Hannaas 63.13). 21. desember er frå katolsk tid kalla Tomasmesse, til minne om apostelen Tomas som leid martyrdøden i år 68 eller 69. Men, dagen har blitt knytt til bryggjing til jol, og har fått namn som Tomas Brygger, Tomas med bytto og Tomas fulltønne rundt om i landet. I Christen Jenssöns samling av ord frå Sunnfjord frå 1669, bearbeidd og utgitt av Torleiv Hannaas i 1915, finn ein ei skisse av ein primstav. Her er dagen markert med ei tønne, og ber teksten: «Den 9 dag der effter [St. Luci] kommer Tommis med bøtten oc gifver malt vatn til Juel» (Jenssøn 1915).

Joleølet har vore ein viktig del av feiringa av og førebuingane til jol på dei norske gardane, og det er mange tradisjonar knytt til korleis det skulle bryggjast og kva ein måtte gjere for å sikre at ølet vart godt. At ein bryggja godt øl var og viktig fordi ein skulle dele med familie og naboar. 

Å sikre at ølet blir godt

Mange truer var til rundt om i landet for å sikre dette. Til dømes måtte kvinnene somme stader halda seg vekke:

«Kvinnene maa ikkje koma inn i bryggjeromet før ein har fengje rósten paa lós. Ólet skal verta mykje betre om det ikkje kjem kvinnfolk inn fyrr dei for smaka «sódt» (Sótól). Kjem dei inn fyrr er det eit daarleg merkje».

Eller ein måtte stå opp tidleg, samt sage av tappane frå øltønna:

«Naar ein bryggjar skal ein vera tidleg uppe, so ein for kjelane paa kok fyrr ein smakar mat. Ólet skal verta best daa».

«Til jol skulde dei alltid saga tapparne or i dei óltunnor som dei ikkje tok av, fordi at ikkje noko slags “utyskje” skulde faa hóve til aa renna ólet ned».

Desse tre sitata er frå Lavik i Sogn, ved Sørestrand (EFA Hannaas 61 s. 23). Ein måte å gjera ølet godt på i Vestre Slidre i Valdres, var å ause riktig: «Ølet vart surt um ein auste ølet «aggelhendis» (bakhendis)».

Vern mot vonde vetter og anna far

I tillegg til å ha ei tønne, hadde primstaven gjerne ein kross som merkje på denne dagen også, eit symbol som er sterkt knytt til overtru også i jola. Her frå Vestre Slidre i Valdres:

«Vonde vetter kunne gjera skade ved ølbryggjing. Ved jól var dei vonde makter mest i farten og jóleølet var soleis mykje utsatt. Paa øltynna var det skore krøss. I bryggjehølk og røstebytte la dei øldertrøn i krøss. Naar dei «maiska paa» var det bra og røre med glodraude jarnstengar».

«Naar ein meskar skal det helst ikkje vera nokon aa sjaa paa» sa ein i Lavik. 

Noko liknande heiter det frå Jølster i Sunnfjord, å sette stål. Der la dei også med Bibelen for å verne om ølet:

«I gamle dagar når dei bryggja laut dei jamt setja stål i røstene. Då sette dei 2 kniva i røstene og so laut dei leggje bok med Guss-ord i attmed. Dei måtte inkje blåse i varmen elde svie seg i håret. Då vart det ovenskap av øle i lagja. Hellest va da no ikkje godt øl tykte dei, darso dar inke va nokon so slost i lagje. Når nokon kom heim frå lag va da (is at dei so sat heime sa: “Velkomen atte el go dagå! Var der mange so slost?” Svarte dei nei, so var da altid: “Dårleg øl då”». (NFS Sandnes 2)

Liknande heiter det frå Lavik «Når ein fær smaka ‘sódt’ skal ein ikkje laate vel og ikkje takka, fordi at daa vil ólet verta kraftlaust» (EFA Hannaas 61).

Svartkvit foto av utstyr til brygging av øl merka med tal skriven med blott, 1-4. — Tekst: «1. Vørterkar 2. Øltunne 3. Øltreft. Den brukre dei når ølet skulle på Tønna 4. Lagga brendevinsdunke.» Fra N. Søberg i Heradsbygda. Nå på Glåmdalsmuseet.

Å sette ut ølet

«Når man hadde brygget øl på en gard, måtte det settes ut en bolle øl til huldrene. Innholdet forsvandt bestandig. På en gård hendte det en gang at det lå sølvknapper som vederlag i bollen. Under ølbryggingen var det heldig å kaste en del av det beste vørteret til alle fire hjørner. Det blev ofte praktisert. Av skummet over ølet kunde en få vite adskillig. Men det var en vanskelig kunst å se rett, meget vanskeligere enn t. d. å spå i kaffegrud, noe som mange befattet sig med».

Å brygge øl til jol har tradisjonar heilt tilbake til førkristen tid i Noreg. Skikkane som er skildra over er eit utdrag frå “Folkeminne frå Ryfylke; Aardal”, samla av Tor Skiftun. Å sette ut ølet til huldra, vetter, nisser eller goebonden m.fl. har også vore ein ganske vanleg skikk rundt om i landet. Frå Vestre Slidre i Valdres vert det til dømes fortald at ein gjerne slo ut litt av jóleølet til ‘tøltebonda’. Tøltebonden forestiller her ein attergangar av den fyrste bonden som dreiv garden. I dette tilfellet slo dei det ut i veggen:

«Joleølet maatte bryggjast slik at det kunne «skakast» Imbereftan siste laurdagen før jól. Det er ikkje meir enn umlag 75 aar sidan Jørend Egge ofra øl til tøltebonden. Det heitte um han:

Gjere du tøltebonda imot:
so faar du snart ein klene fot,
men gjere du tøltebonda te lags,
so faar du lykke te alleslags».

Vintersolkvervdagen og Mongsmesse (13. desember)

Dagane mellom 9. og 21. desember har mange stader vorte kalla ‘bryggjardøgra’, dei dagane ein brygga til jol. Det var likevel ein særskild dag av desse ein ikkje skulle bryggje: «Vintersolkvervdagen maatte ingen gjera arbeid som gjekk rundt, og heller lkkje bryggje. Gjorde ein det vart ølet skjemt og tynnejulid’n sprang av øltynna» heitte det i Valdres.

Likeins, i eit brev frå Olav Midtbø til Magnus Olsen i Norsk Folkeminnesamling, referer Midtbø til Henri Delgobe som i 1919 skriv i Maal og Minne om “Tallak med lagabøtto”. Vidare skriv Midtbø; “Dette staar sikkert nok i forbindelse med ølbryggingen til jul. “Lagelog” kaldte man den log man man slog over maltet i rosten og laget vyrkje av. (…) “Mongsmess” 13 Dec (Luciemesse) maatte ingen brygge, for da matte ingen ting gaa rundt”. (NFS Varia 23 nr. 142)

Joledagsmorgon

«Før lenge sidan var det mykje truer og skikkar med malt og øl. – Jóledagsmorgon fekk husdyre paaskesalt blanda med malt og lite øl vart blanda 1 drykken. Alt som var av «grøn» (korn) var raad mot usynlege og vonde makter. Det heitte: «Jólemalt og paaskesalt var godt for alt’».

«Jolemorgonen naar dei gjekk aat fjøset og skulde ambætta, maatte dei ha eit staup med ól aat storúksen (…) Storúksen skulde staa seg mot granen (?) og bjørnen, dersom han fekk ól jolemorgonen».

Og heil til sist, eit «Vers om øl frå hestemarknaden på Lindsheim i Skjaak:

Stryningen bryggja so godt eit øl,
for ned over magen som eit merraføl,
upp i hovudet som ein humledott,
ut att um røve som eit børseskot».

Kjelder:

EFA Hannaas 61 s. 22- 23, Etno-Folkloristisk Arkiv, Universitetet i Bergen
EFA Hannaas 63. s. 13, Etno-Folkloristisk Arkiv, Universitetet i Bergen
NEG 7738 (Materiale frå Vestre Slidre) Norsk etnologisk gransking, Norsk Folkemuseum
NFS Sandnes 2. Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo
NFS Skiftun 5, s. 51. Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo
NFS Varia 23 nr. 142. Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo