Category Archives: norsk folkeminnesamling

Tov og Kjetil Aslaksson Flatin

Brødrene Tov (1878-1945) og Kjetil Aslaksson Flatin (1881-1916) har begge bidratt med materiale til Norsk Folkeminnesamling. Brødrene var fra Seljord i Telemark og var begge utdannet lærere. 

Mann i fotografstudio. Uniform med hatt og kniv i beltet. Lyst hår og hud.

Kjetil A. Flatin. Foto: Ragnvald Nyblin.

Det er gjerne eldstebroren Tov vi kjenner best til, da Kjetil døde tidlig, før fylte 35 år. Dog rakk også Kjetil å gjøre seg bemerket som folkeminnesamler, i tillegg til å arbeide som lærer og gårdbruker. Hans innsamlede folkeminner ble først tilgjengeliggjort som utklippsbøker i aviser, senere utgitt i Gamle hermennar fraa Telemork i 1916 og i slektssagaene Rokkerova og Ættir fraa Selgjord etter hans død. I 1913 sendte Kjetil Flatin inn et trykk av «Trolldom og tussar. Gamalt fraa Telemork» til Norsk Folkeminnesamling. Samtidig søkte han om stipend til videre innsamling av folkeminner i Telemark. Det innsendte materialet ble i 1930 utgitt av Norsk Folkeminnelag, med forord av broren Tov: 

«Det er med folkeminnesamling og ættegransking Kjetil hev sett seg eit minne. Naar ein kjem ihug koss han maatte hange i med tungarbeid er det mest ei gaate at han kunde faa tid til aa samle og skrive upp so mykje som han gjorde. Det var ein trott som var nærpaa makalaus». 

Tov Flatin. Foto: Bolette Berg og Marie Høeg.

Kjetil Flatins henvendelse til Norsk Folkeminnesamling v/ Moltke Moe, 22. februar 1913. (NFS Flatin K., Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo).

Ein yngre mann, og ein eldre mann og ei kvinne som sit ute ved eit bord med skrivne ark på. Alle er vendt mot kamera.

Kjetil A. Flatin og foreldrene Aslak Endresen Flatin og Margit Tovsdatter Flatin (NFL 21, Tussar og trolldom, Norsk Folkeminnelag 1930).

Tov Flatin virket det meste av sitt voksne liv i Flesberg i Numedal. Her var han aktiv i kommunepolitikken og lokale lag, hvor han hadde flere verv, blant annet som ordfører og som leder i Numedal sogelag og Lyngdal venstrelag. I 1918 ble han statsstipendiat i «folkeminnesamling og bygdesogegransking», og fikk med det 100 kroner i årlig stipend for innsamling av folkeminner. Noe av motivasjonen var knyttet til å løfte fram og føre videre arbeidet etter broren Kjetil. Tov ga ut en rekke lokalhistoriske publikasjoner, hvor bygdebøkene for Seljord og Flesberg regnes som hovedverkene. Tov forholdt seg tett til tradisjonsmateriale i utgivelsene sine. I Norsk Folkeminnesamling finner vi det trykte heftet «Nokre gamle truir og anna fraa Selgjord». Trykksaken er utdatert, men inneholder blant annet folkeminner fortalt av brødrene Flatins foreldre Aslak Endresen Flatin og Margit Tovsdatter Flatin. Disse knytter seg til folketro, råd og skikker blant annet rundt fødsler og stell av spedbarn. Heftet inneholder også eventyr som «Bjørn aa reven», «Guten, som kappslom æ Fa’n» og «Kjerringjo, som kasta bort kjyri hine».

 

Utdrag fra Tov Flatins «Nokre gamle truir og anna fraa Selgjord» (NFS Flatin T., Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo).

  

Kilder: 

NFS Flatin K. Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo. 

NFS Flatin T. Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo. 

Kjetil A. Flatin (1881–1916) – lokalhistoriewiki.no 

Kjetil Aslaksson Flatin – Store norske leksikon (snl.no) 

Tov Flatin (1878–1945) – lokalhistoriewiki.no 

Tov Flatin – Norsk biografisk leksikon (snl.no) 

 

Norge som turistland

Norgesferie er atter høyaktuelt. I år som i fjor kommer de fleste av oss til å være turister i eget land denne sommeren, kanskje til Runde på Sunnmøre, eller andre steder. Historisk er Norge som turistland noe som i hovedsak blir et fenomen i andre halvdel av 1800-tallet og utover 1900-tallet. Da begynte blant annet skandinaver, engelskmenn, tyskere og sveitsere å fatte interesse for norsk natur, som område for jakt, fiske og fjellklatring. Utenlandsk interesse for Norge speiles gjennom stiftelsen av Den Norske Turistforening i 1868 og opprettelsen av Forening for Reiselivet i Norge i 1903. I samme periode bygges også flere jernbanestrekninger, som ga nye måter å reise på (turisme i Norge, 2021). 

Blant materialet i Norsk Folkeminnesamling finner vi folkeminner samlet av legen Paul Bukier (1875-1957). I «Norsk stilebog» fra 1911 skriver Bukier om Norge som turistland, og hva det er som lokker utenlandske turister hit. Da som nå var det særlig norsk natur som dannet fundamentet for turisme i Norge: 

 

Norge som turistland 

Der er et herligt land, 

Et sted i kolde nord, 

et skjønt og herligt land, 

som faa paa denne jord! 

Norge er ligesom Schweiz, men maask- 

ke i en endnu høiere grad, en af 

de mest besøgte turistlande i Eu- 

ropa. Lige indtil for faa aar siden 

var Norge næsten ubekjendt; men 

nu er der gjort meget for at lokke 

fremmede til landet, og dette er lyk- 

kes meget godt, da Norge har man- 

 

ge betingelser, som gjør det skikket 

til turistland. Vor natur er stor- 

artet og skjøn, og den rene og friske 

luft paa vore fjelde er ofte lægende 

for mange sygdomme. Adgangen til 

jagt og fiskeri er ogsaa paa mange 

steder let, og dette har især lokket 

de sportslystne englændere, hvis an- 

tal nu aar for aar tiltager stærkt. 

Alle utlændinger, af hvad nation de 

end er, priser i høi grad vor herlige  

natur med de mange afvekslende 

landskaber, de dybe dale og de høie 

svimlende fjeldtoppe, de mørkegrønne 

 

naaleskove og de hvide skinnende 

isbræer; men alle er enige om, at 

vi har for lidet samfærdselsmidler, 

saadom jernbaner, der slet ikke ek- 

sisterer i de mest turistrige egne  

af vort land. Blev der bygget fler 

jernbaner, vilde ogsaa utvilsomt 

turisternes antal vokse. 

 

Bukier poengterer at turisme i Norge er noe ganske nytt, men at «Norge har mange betingelser, som gjør det skikket til turistland». De som i all hovedsak hadde tid, overskudd og penger til å reise var overklassen. Det storartede, uberørte landskapet som villmarken bød på stod i kontrast til bylivet og den temmede naturen. I motsetning til bøndene, som hadde et rent nyttebetont syn på naturen, kunne eliten benytte skogen og fjellet til rekreasjon for både kropp og sinn (Christensen, 2015, s. 29). «Vor natur er stor-artet og skjøn, og den rene og friske luft paa vore fjelde er ofte lægende for mange sygdomme», skriver Bukier. Dette viser hvordan turismen hadde flere aspekter; den skulle tilfredsstille eventyrlysten og gi opplevelser, og samtidig være helsebringende.  

Nye, gamle stier 

Tore Olsen Eide (1878-?) fra Olden i Stryn var bonde og aktiv i Den Norske Turistforening. I materiale sendt inn til Norsk Folkeminnesamling en gang i etterkrigstiden beskriver han hvordan «Turistane kjem til Olden» i andre halvdel av 1800-tallet. Skildringene viser hvordan kulturlandskapet, de gamle ferdselsårene gjennom skog, over fjell og isbreer, tas over av eventyrlystne turister: 

Folket paa baae sider av Jostedalsbreden hadde i mange hundrad aar fare over breden i ymse erend. Men etter at dampskipi kom og det vart lettare aa nytta andre vegar, hadde dei gamle brederæsene vorte glöymde. Det var her som i Jotunheimen, bygdafolket hadde fare her, men byfolket hadde lite og inkje kjennskap til den fjellverdi som vart kalla «Justedalens iisbræer». Rett nok hadde lektor Bohr vore paa Lodals-kaapa i 1819, studentane Keilhau og Boeck hadde sett bredane under turen gjenom Jotunheimen, maalaren Dahl hadde maala Nigardsbreden, men for vanlege folk stod denne isverdi som eit uklaart eventyr. 

Det var moderniseringen av jordbruket og infrastrukturen som muliggjorde turistenes overtakelse av de gamle stiene og veiene til fjells og til skogs. Nye transportalternativer som bil, tog og båt, gjorde forflytning over større avstander enklere. Samtidig gikk de gamle ferdselsårene fra å være en livsnødvendig framkomstvei for distriktsbefolkningen, til å bli utgangspunkt for turgåere og hytteeieres rekreasjonsopphold (Christensen, 2015, s. 46). 

Videre skriver Eide om utviklingen av turismen som grunnlag for næringsvirksomhet i Olden, hvor lokalbefolkningen kjørte skytteltrafikk med turister og sengetøy. Fra tidligere hadde det også vært vanlig at lokale folk fulgte og guidet turister til fjells, slik Eide skriver om at «Ole Roÿsheim fraa Bæverdalen, som var ein av dei fyrste som fylgde framande turister til fjells, gjekk opp att dei gamle vegane over Jostedalsbreden…». Dette viser hvordan de gamle veiene, som tidligere primært hadde vært brukt av bøndene til transportformål, fikk endret betydning og nå inngikk i en ny sammenheng. 

Eide avslutter med å trekke fram Briksdalsbreen som utgangspunktet for turismen i Olden, samtidig som han gjør det mulig for oss å bringe teksten hans inn i en dagsaktuell kontekst: 

Det er Briksdalsbreden, ein av dei störste og vænaste i landet, som hev skapt ferdsla i Olden. Om kort tid vil denne vera vekke. Kva verknad det vil ha paa turistferdsle i bygdi, kan ingen segja noko om i dag. 

Eide viser til hvordan breen smeltet raskt i perioden 1930-1950 (Briksdalsbreen, 2020). Samtidig sier hans tekst i sin helhet oss noe om hvordan naturen kan danne grunnlag for næringsvirksomhet, slik som turisme, og om hvordan endringer i naturen – skapt av mennesker eller naturen selv – endrer premissene for slik aktivitet. Norsk natur har fra starten av vært, og er fremdeles, et essensielt grunnlag for turismen her til lands. Samtidig står masseturismen og slitasje på landskapet i stor kontrast til 1800-tallets romantiske idé om den norske, urørte villmarken. 

Kilder: 

NFS Bukier 1, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo 

NFS Eide, T. O., Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo 

Christensen, Arne Lie. (2015) Ut i det fri. Oslo: Pax Forlag A/S. 

turisme i Norge (2021) i Store norske leksikon. Tilgjengelig fra turisme i Norge – Store norske leksikon (snl.no) (Hentet: 28.06.2021). 

Briksdalsbreen (2020) i Store norske leksikon. Tilgjengelig fra Briksdalsbreen – Store norske leksikon (snl.no) (Hentet 28.06.2021). 

Sankthans, jonsok og midtsommer

Sankthans eller jonsok, 24. juni, er en katolsk festdag til minne om døperen Johannes’ fødselsdag. Navnet dagen har fått i Norge, kommer av at han her ble kalt Hans eller Jon. «-ok» viser til vaken som tradisjonelt ble holdt før religiøse minnedager. Dette forklarer dermed hvorfor det gjerne er kvelden og natten i forveien, den 23. juni, som feires. 

Det at sankthans faller rundt midtsommer og sommersolverv; årets lengste dag, kommer til uttrykk i flere av tradisjonene knyttet til dagen. Gjennom båltenning skulle man styrke sola. Bålet skulle også beskytte mot onde ånder. På slutten av 1800-tallet brente man noen steder papirhekser på bålet for å symbolisere dette. I tillegg har skikken med å plukke blomster og urter på sankthansnatten vært vanlig, da planter skulle være særskilt virksomme rundt denne tida. Den logiske forklaringen på dette er at planter er fullmodne rundt midtsommer. Samtidig kan det være interessant å spørre seg om det har vært andre forestillinger knyttet til sankthans som gjorde at plukkingen skulle foregå nettopp på den kvelden. 

Tradisjoner knyttet til sankthans er noe som går igjen i arkivmaterialet i Norsk Folkeminnesamling. Lærer, lokalhistoriker og museumsbestyrer Kristian Bugge har nedtegnet folkeminner fra Hadeland og Larvik på tidlig 1900-tallet. Her beskrives flere praksiser knyttet til blomsterplukking; 

  1. Sankt Hans gik somme kjærringer og plukket blommer som de brukte til medicin eller til tryllemidler. Folk kalte dem hekser 
  2. St. Hanskvelden skal man plukke 12 forskjellige blomster, hvorunder der ikke maa snakkes. Blomstene lægges under hodeputen, hvorefter det gaar i opfyldelse som man drømmer om». 

(…) 

  1. St. Hanskvelden skal en plukke blomster paa tre forkjellige eiendommer og lægge dem under hodeputen. Saa vil en komme til at drømme om sin tilkommende 

Videre beskrives det i materialet etter folkeminnesamler Anders Kvaløy en skikk hvor man gikk rundt åkrene og sang, og med det ba om «godt år og signing». Kvaløy har samlet i sin hjembygd Leka i Nord-Trøndelag. Skikken «må vera ut-gamal – ja, kanskje tilbake til heidensk grøde-kultus», skriver Kvaløy. Dette peker på hvordan sankthans har blitt regnet som utsprunget fra en før-kristen midtsommertradisjon. 

 

I Norge i dag regner vi gjerne sankthans som en folkelig midtsommerfest, framfor en kirkelig høytid. Feiringen som beskrives i materialet til samleren Aagot Skavlan Holst kan nok til dels være gjenkjennelig for mange. Her skildres St. Hans-fest ved Fossum i Bærum på tidlig 1900-tall: 

 

Der var stor fest St. Hans natt. De som vilde være med betalte akkurat 1 kr og 7 øre pr. par. (Mand og kone eller unggutt m. dame). Man tok mat med. Der blev spist kl. 12 natt. Saa var det punsjebolle – og saa kom humøret opp. Det blev dans. Der var lagt dansegulv, bygget bevertningsbod og musikpaviljong. Materialerne hadde de faatt av baronen. Alt dette blev lagt og bygget hvor der nu er et vandbassin. Man holdt det gaaende natten igjennem helt til kl. 6 morgen. Der ble skudt med dynamit. «Det smalt bra». De som ikke vilde være med her, la pengene tilside. St. Hans dag var helligdag. Saa var det fest igjen om eftermiddagen 5-12. De som vilde være med paa dette ogsaa, betalte ekstra 1 kr per par. 

Uansett hvordan du skal feire kvelden (og natten?) håper vi den blir slik du ønsker; om det så er med bålbrenning, å drømme om din hjertens kjær med blomster under hodeputa, eller med punsj, dynamitt og revestreker i sommernatta. 

 

Kilder: 

NFS Bugge 6 s. 206, Norsk Folkeminnesamling 

NFS Varia 14, 68 Jonsok, Norsk Folkeminnesamling 

NFS Holst 7 s. 6-7, Norsk Folkeminnesamling 

sankthans – Store norske leksikon (snl.no) 

Jonsok – Norsk Folkemuseum 

Sankthans – Wikipedia 

Martina Søylen og Johnstølen

En av folkeminnesamlerne representert i Norsk Folkeminnesamling er foreningskvinnen Martina Søylen, f. Tungeteigen (1884-1983). Søylen var fra Voss, og en kjent figur i lokalsamfunnet, som engasjerte seg i og var med på å stifte ulike foreninger. Derfor er det heller ikke overraskende at hun interesserte seg for historie, skikker og tradisjoner fra sitt hjemsted. 

I arkivet finnes omkring 40 håndskrevne sider, sendt inn av Søylen i 1952-1953. Store deler av materialet er nedtegnelser av fortellinger fra moren, Kristi Davidhaug, og bestefaren, Lars Torsteinson (f. 1821). Innholdet spenner fra dagligliv og stølsliv, til års- og livshøytider, herunder jul og bryllup. Det meste av materialet skrevet med en blanding av nynorsk og vossamål. 

Teksten under er bestefarens fortelling om sommerstevnet på Johnstølen i forbindelse med slåtten. Bestefaren Lars Torsteinson var fra gården Davidhaugen, og Johnstølen (også omtalt som Jonsstølen) var sommerstøl for gården. 

Martina Søylen har evnet å fange bestefarens levende skildringer fra stølslivet på papiret; om hvordan arbeidet foregikk, klærne de gikk i og maten de spiste, landskapet rundt, samt skikker knyttet til fest, dans og musikk. Skildringene kan du lese i Martinas egen håndskrift, eller i transkribert versjon under.

Johnstølen 

På denne stølen var 10-12 budeier i gamle dagar. 

Fyrste tida om våren var det dei unge gjentene 

som stellte krøteri. Dei som åtte støla der var frå 

tjukkebygdi, Kytesgrendi, Klyvsgrendi og Raundalen. 

Og dei unge gjentene kunde vera endå meir lang- 

vegs ifrå. Det hende dei kom frå Sogn og Harang 

for å tena hjå bøndene på Voss og so kom dei 

til å vera på stølen ein 3 vekor om våren 

For folki i bygdene på Voss vekkjer tanken om 

Johnstølen gode gamle minne. Det får gamle bes- 

tefar til å verte fjern og drøymande i blikket. 

Høgt og fritt låg sætrane med utsyn yver snó- 

fjell og skogsåsar og blinkande vatn. 

Her var det frå eldgamal tid vore årleg tradisjon 

å samlast til sumarstevne, då kom beilarane 

til [turgmóerne] og andre kjempekarar, for dei 

hadde dans på leikarvollen, glupe slåskjem- 

par troppa også gjerne op – ja når det er rett lenge 

nok sidan så var det gjerne ein og annan av 

«hittfolket» også med. Haugkallen for og svinsa 

i sine blå sylvknappa klær og kasta fårlege 

augo på dei fagraste gjentene, og huldri song 

så hildrande vent ved midnatstider, når må- 

nen kom blank yver åskanten. Det høyrdest 

mest ut som ho lengta, sa dei som hev høyrt 

henne. Den fjerde sundagen etter St. Hans var  

stevnedagen. Det var ei høveleg tid for bygdefolki 

for veka hadde vore slåtteveka på stølen, og alle 

mann kom til fjells. [I] bygdi var audt og folketomt 

 

Laurdagskvellen er det siste høyet berga i hus og sen- 

gehalmen i bua er bytt ut med duftande nyslege 

høy. Det låglafta selet er fyllt med den krydra angen 

av høgfjellsblomster. Slåttegrauten beres fram, 

det er reine høgtida i dag, og husbonden sjølv 

skjenker ein dram til kvar av arbeidsfolket 

Det er høgsumar. Gauken er komen heilt inn på sæter- 

vollen og sit å gjel så undarleg klårt. Gamle bestefar 

kikkar på han og segjer: «Ja, denne helgi fær han att, 

og så tek sumaren til halla». På robben går ungane 

og plukkar krekling, og inne i selet set dei gamle og les 

dagens tekst i Johan Arndt’s «Sande Christendom». 

Det lid mot kvell og dansen byrja på leikvollen. 

Feletonane ljoma utyver og karane diskuterar kven 

som kan vera den sprekaste no. Det var Vosserull 

og springar som var mest i vinden. Ein og annan 

prøvde seg på Hallingkast (av karane). 

Par etter par trippar inn i ringen, jentene i sine 

fargerike drakter med kvite sjorter. Joragjenta ho 

Kari Urdland hadde jamen 20 skåler i sylja si! 

Ugifte kvinner var no vanleg dei hadde berre 18 – 

Det var måte på stormannsgalskap og – . 

Burti bjærkeskogen har nokon av mennene gjøymt 

brennevinsbuttane sine, og ein og annan tek ein  

tur dit – Då vert blikki sjelmske og meir får- 

lege og det hendte det enda med slagsmål – . 

Det var Eirik og Ola som begge var gla i henne 

Brita Bø, eller Arve og Kjell som elska ho Anna 

Bere og endå fekk ingen av dei henne 

«Nei, gaumingen er ikkje god å koma [undao], segjer bestefar – . 

Martina Søylen 

 

Kilder: 

Martina Søylen – lokalhistoriewiki.no 

 

Vossaboki. 3 : Gardssoga, 2 : Vinjar og Bøjar åttungar (https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041404099) 

 

Svarthvittbilde som viser menn og kvinner sittende foran tømmerbygning med gress på taket.

Om Norsk Folkeminnesamling

Endelig har startskuddet gått for SAMLA-prosjektet! De tre neste årene skal arkivmateriale fra tre norske tradisjonsarkiv digitaliseres og tilgjengeliggjøres i et nytt, felles digitalarkiv. Disse tre arkivene er Etno-folkloristisk arkiv ved Universitetet i Bergen, Norsk etnologisk gransking ved Stiftelsen Norsk Folkemuseum og Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo. Her på nettsiden og på prosjektets Facebookside kan du følge arbeidet, få oppdateringer om prosessen, og lese om spennende funn vi gjør underveis.

De neste ukene vil vi i første omgang presentere de tre arkivene som skal digitaliseres. Først ut er Norsk Folkeminnesamling.

Svartebok fra Kvam, Nord-Fron.

Norsk Folkeminnesamling (NFS), grunnlagt i 1914, er et unikt nasjonalarkiv for kulturhistorisk materiale. Siden opprettelsen har arkivet jobbet med å samle, bevare og formidle tradisjonsmateriale – det mange gjerne vil kalle kulturarv. Virksomheten var i begynnelsen lokalisert ved Universitetsbiblioteket i Drammensveien i Oslo, men har siden 1962 holdt til på Universitetet i Oslo ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk.

Fire svarthvitbilder i stående ramme

Moltke Moes bilde. Fra venstre: Sophus Bugge, Jørgen Moe, Peter Christen Asbjørnsen og Jacob Grimm (foto: Line Grønstad).

Grunnstammen i samlingen var opprinnelig Moltke Moes etterlatte samlinger. Disse bestod blant annet av opptegnelser av tradisjonsmateriale og brev etter Moltke Moe selv, Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, i tillegg til samlinger etter Magnus Brostrup Landstad og Sophus Bugge. Denne delen av samlingen ble i 2012 UNESCO-listet som del av Norges dokumentarv.

 

Svarthvittbilde som viser menn og kvinner sittende foran tømmerbygning med gress på taket.

Fotografi tatt på Moltke Moes feltarbeid i 1890.

Omfattende tradisjonsinnsamling i mellomkrigstiden gjorde at samlingene vokste i omfang. I dag består Norsk Folkeminnesamling av over en halv million manuskriptsider, hvor nær 400 samlere er representert. Materialet er fra hele landet og er systematisert i kategorier som ballader, eventyr, sagn, skikk og tro. Samlingen rommer også lydopptak, fotografier, en kunstsamling, samt enkelte gjenstander etter folkeminnesamlere.

I den treårige førstefasen av SAMLA-prosjektet vil vi prioritere å digitalisere materialet etter de navngitte samlerne ved NFS. Dette omfatter 18 arkivskap med hånd- og maskinskrevne tradisjonsoppskrifter, i form av løse ark og skrivebøker, samt store brevsamlinger og en fotosamling. Smakebiter fra arkivene får du på Facebook-siden vår. Underveis vil vi via Lokalhistoriewiki også publisere artikler om samlerne som er representert i de tre arkivene. Heng på – dette er bare starten!