Category Archives: SAMLA

Æventyr fortalde av M.J. Mathiassen Skou

Av Angun Sønnesyn Olsen

(Overskriftsbilde: EFA Hannaas 50. Foto: Silje Teigland Røstøen)

Å gje tilgang til tradisjonsarkiva gjennom ein felles digital plattform vil gjere det mogleg å søke på tvers av arkiva, noko som opnar opp for nye måtar å sjå materialet. Det opnar også opp for, og gjer det enklare, å sjå samanhengar mellom arkiva og aktørane som har bidratt til innsamling og forsking. Nokre personar dukkar opp fleire plassar i materialet; nokre kjelder har fått besøk av fleire samlarar og nokre aktørar har vore aktive på fleire område. Me har tidlegare skrive om Arne Garborg si bekymring for arbeidsmengda til Moltke Moe og ynskje om ei foreining «til Moltke Moes Beskyttelse». Arne Garborg var også mykje i kontakt med Hannaas på Folkeminnesamlinga ved Bergens Museum, ikkje minst om bidrag til Norsk Årbok som Hannaas styrde frå 1921. Men, Garborg dukkar også opp som samlar.

Då eg leita etter informasjon om ein av eventyrforteljarane Hannaas møtte på Stord i 1912, viste det seg at Arne Garborg også hadde skrive ned eventyr frå same kjelde, om lag 50 år tidlegare. Denne kjelda, Martin Johan Mathiassen Skou (1849-1919), var av romanislekt, og kom frå ein av familiane som vart tilbydt Eilert Sundts program for å få eit bufast liv. Skou skreiv sjølv om dette i biografien «På Fantestien» frå 1893. Han vart som ung gut sendt til fostring på Jæren. Der gjennomførte han skulen og konfirmasjonen med gode skussmål, og fekk hjelp til å gå vidare på lærarskule på Time i 1866. Han fekk rom på loftet i klokkarbustaden og budde der saman med Arne Garborg (Totland 2011).

Garborg og Skou kjende kvarandre frå før, men det var kanskje her Garborg vart kjend med eventyrforteljaren Skou. Ved lærarskulen var det fleire kulturelt interesserte ungdomar, og saman skipa dei både diskusjonslag, lærarlag og laga og redigerte handskrivne blad. Folkeminne var blant interessefelta, og Garborg skreiv blant anna ein artikkel om dei norske folkeeventyra. Her viste han at han fylgde med på dei då rådande teoriane om eventyra, og at han var godt oppdatert på arbeidet til Asbjørnsen og Moe (Kvideland 1968).

I 1867, etter å ha høyrd at P. Chr. Asbjørnsen var ute etter eventyr frå Jæren, sende Arne Garborg han åtte eventyr etter Martin Johan Mathiassen Skou. Garborg noterte at eventyra nok ikkje kom frå Jæren, men at dei var fortalt i den lokale forteljarstilen. Han syns sjølv det var ein del forvirring i forteljingane: «snart synes de sammenrørte i hinanden, snart opspædde med Sager frå andre Kilder» (NFS Garborg 1, s. 89). Derfor hadde han prøvd å redigere dei både i innhald, form og språk (Kvideland 1968). Som honorar for eventyra uttrykte Garborg i brev til Asbjørnsen at han håpa å motta «ti-tyve Daler» (NFS Garborg 1, brev datert 28.10.1867). Asbjørnsen sendte han 5 spesidaler, som oppmuntring til «at samle mere, endskjønt lidet er brugeligt» (NFS Garborg 1). Garborg sendte ikkje fleire eventyr til Asbjørnsen. Sjølv om Garborg hadde redigert eventyra slik han trudde Asbjørnsen ville ha dei, så var ikkje Asbjørnsen fornøgd. Garborg hadde nytta «den sædvanlige Skolemestermanér» noterte han (Liestøl 1921:7).

(Brev frå Garborg til Asbjørnsen, NFS Garborg 1)

Martin Johan Mathiassen Skou jobba ei tid som lærar etter at han var ferdig på lærarseminaret i Time, men tok seinare til å reise rundt att. I 1912 var han på Stord, og der møtte han Torleiv Hannaas som då var lærar på lærarskulen der. Hannaas skreiv ned to eventyr frå Skou og la ved ei liste med titlar på 6 til, med notat om at Garborg tidlegare hadde skrive ned desse. Han noterte at Skou hadde desse eventyra frå far sin, Matthias Halvorsen. Dei to eventyra er bevart i to skrivebøker, med arkivreferanse EFA Hannaas 50 i Etno-folkloristisk arkiv, UiB. I notatboka til Hannaas er der, i tillegg til eventyra, nokre biografiske notatar om Skou. Her har Hannaas notert at det var grunna kjærleiken til jente frå same bakgrunn at han gav opp lærarjobben og byrja å reise att. Ein finn også eit notat om då Skou var med Garborg på friarferd.

(EFA Hannaas 50. Foto: Silje Teigland Røstøen)

Det er 46 år mellom oppskriftene til Garborg og Hannaas. Ei samanlikning av dei viser både forskjell i samlar sin innsamlingsmetode, og at Skou truleg hadde utvikla forteljarevna si i frå han som 17-18-åring fortalde dei til Garborg til han som 63-åring traff Hannaas på Stord (Kvideland 1968). Hannaas var opptatt av målet, og skreiv ned eventyret nær talemåten forteljaren formidla i si framføring. Han noterte at Skou fortalde på jærmål, men at det også var innblanda dansk (EFA Hannaas 50 I, s.1). Garborg sine oppskrifter vitnar om ei anna tid for det norske skriftspråket og eit anna syn på korleis ein skreiv ned folkeminne. Han, som sidan var aktiv målmann, skreiv eventyra på dansk og forma dei slik han trudde Asbjørnsen ville ha dei (Totland 2011).

I historia om eventyra etter Martin Johan Mathiassen Skou kan ein fylgje dei forskjellige perspektiva samlarar og folkloristar har hatt opp igjennom tida. Frå Garborg si oppfatning av at han måtte reinske vekk ting, Asbjørnsen si oppfatninga av at forma var rotete, at det var ei blanding av forskjellige eventyr og at eventyra ikkje norske nok, Moltke Moe si forundring over dei asiatiske og europeiske førestillingane han såg spor av i eventyra, og korleis dette gav meir meining for han då han fekk høyre at forteljaren kom frå romanislekt (NFS Garborg 1), til Knut Liestøl si oppfatninga av Martin Johan Skou som ein forteljar som ikkje var stød, og gav eit personleg preg på eventyra som var i det meste laget for folkloristen (Liestøl 1921). Folkloristen Reimund Kvideland, som såg på materialet om lag 45 år etter Liestøl, og som var del av eit forskingsmiljø som retta seg meir mot framføring og formidling, var meir opptatt av det nyskapande og det individuelle. Og vidare, korleis ein god forteljar kan sette eit personleg preg på forteljinga, sjølv om han held seg innan rammene tradisjonen og miljøet set. Han såg på Skou som ein av dei mest særmerkte eventyrforteljarane (Kvideland 1968).

Kvideland skreiv: «Ei nøyare samanlikning mellom desse oppskriftene kunne truleg føra til interessante resultat» (Kvideland 1968: 50). Det finst fleire slike tilfelle i samlingane som ventar på å bli forska på. Slike undersøkingar kan bli lettare å gjera når materialet blir tilgjengeleg gjennom SAMLA.no, og ein ved eit enkelt søk får opp materialet samla frå same kjelde side om side.

Kjelder og vidare lesing:

EFA Hannaas 50, UiB.

NFS Garborg 1, UiO.

Kvideland, Reimund. 1968. «Arne Garborgs Eventyroppskrifter- ei vurdering av samlar, forteljar og utgjevar» i Ætt og heim: lokalhistorisk årbok for Rogaland. s. 41-55.

Liestøl, Knut. 1921. «Eventyr / samlede og fortalte af Arne Garborg ; med innleiding av Knut Liestøl og merknader av Reidar Th. Christiansen» Særtrykk av: Syn og segn, 27. Det Norske Samlaget.

Skou, Martin J. Mathiassen. 1893. Paa Fantestien: Oplevelser og Erindringer fra Omstreiferlivet. Kristiania, B.T Mallings Boghandels Forlag.

Totland, Marit Elisabet. 2011. «Gamalt eventyr fram i dagen- takka vera gode arkiv» i Ætt og heim: lokalhistorisk årbok for Rogaland. s. 91- 106.

Totland, Marit Elisabet. 2014. Garborg og Skou – forskjell på folk? Commentum forlag.

SAMLA digitalisering: samtykke og kontekst

Av Hans-Jakob Ågotnes og Line Grønstad

Digitalisering og tilgjengeleggjering av innhaldet i tradisjonsarkiva i SAMLA forsterkar (potensielt) ein del forskingsetiske problemstillingar, på same tid som det styrkar relevansen til materialet ved å legge til rette for meir omfattande bruk. Eit sentralt spørsmål er kva kriteria som bør vera oppfylte for å offentleggjera materiale som inneheld personopplysningar.

I SAMLA sin etikkmanual gjer vi greie for korleis SAMLA handterer ulike forskingsetiske problemstillinger. Dette blogginnlegget tar utgangspunkt i delar av manualen. Dei siste tiåra har eit ideal om “frivillig, informert og utvetydig samtykke” som “bør være dokumenterbart” vakse fram innanfor forskingsetikken når det gjeld innsamling av forteljingar av og om personar (NESH 2021:17. Sjå også personvernforordninga artikkel 4 nr 11 og artikkel 7 nr 1 om juridisk samtykke). NESH sine retningslinjer fungerer også styrande for SAMLA, ikkje minst gjennom at NEG, NFS og EFA høyrer til institusjonar som driv med forsking og eit hovudformål med SAMLA-prosjektet er å etablera eit forskingsarkiv.

For nyare materiale er krav om samtykke normalt tatt omsyn til, og Samla vil forhalde seg til avtalane som er gjort med meddelarar/informantar. SAMLA opnar for å kontakte meddelarar eller etterkommarar for samtykke i visse tilfelle der dette er uklart, der det manglar eller det er ønskeleg med ei meir omfattande tilgjengeleggjering enn det gitte samtykket gjeld for.

NESH sine forskingsetiske retningslinjer opnar for å vurdera i kva grad samtykke er naudsynt, og nemner fire faktorar som spesielt relevante: “ytringens offentlighet og kontekst, informasjonens sensitivitet, de berørtes sårbarhet og forskningens interaksjon og konsekvenser” (NESH 2021:20). Det er særleg nyinnsamling retningslinjene er laga for. Nokre av desse punkta kan likevel vere viktige å ta omsyn til i vurderinga av om allereie innsamla materiale bør offentleggjerast, ikkje minst der det av ulike årsaker ikkje finst samtykke.

SAMLA inkluderer materiale frå ein periode som går over fleire hundre år. Prinsipielt bør vurdering av føremål med innsamlingane sjåast i samband med ideala i tida dei vart gjort i. Dette er likevel ikkje uproblematisk, sidan makta over situasjonane er ulikt fordelt mellom meddelar, innsamlar, samlingsforvaltar, brukar – og etter kvart eit meir engasjert publikum når materialet blir lettare tilgjengeleg. Etiske retningslinjer handlar om omsyn til personar, omsyn til grupper og institusjonar og omsyn til samfunnet gjennom formidling (NESH 2021:9). Det er eit overordna omsyn at integriteten og omdømmet til personar og grupper ikkje blir krenka. Samstundes skal samfunnets behov for kunnskap ivaretakast.

Sentrale spørsmål til kontekst blir mellom anna kven som har samla inn noko, og ut frå kva perspektiv. Det er normer og verdiar i innsamlingsprosessen, i materialet, i bruken og i utvalet som blir gjort tilgjengeleg. Kontekst kan handle om sjølve forteljinga/innhaldet, forteljarsituasjonen, innsamlinga, arkivet/samlinga, og formidling av materiale/fragment mellom anna.

Berørte personar treng ikkje vere berre informantar, nære slektningar eller omtala personar, men kan også vere medlemmar av grupper som materiale i samlingane omtalar.

Ein del tema som blir oppfatta som sensitive blir gjerne knytt til kvinnesfæren, kropp eller sårbare posisjonar. Det er ei fare for at det som blir sett som sensitivt og dermed gjort mindre tilgjengeleg kan vere med på å auke førestillinga om at det ikkje finst. Ved å la slike tema bli haldne utanfor er det fare for at visse grupper eller tema blir systematisk ekskludert. Det som er tilgjengeleg kan gje inntrykk av tilsynelatande koherens, ein ide om EI forteljing eller samanhengande historie, som gjer det vanskeleg å sjå hol og stemmer som manglar. Også av den grunn bør vi vere restriktive med å halde tilbake materiale.

Kva som kan forståast som sensitivt av materialet endrast over tid og på tvers av område, mellom anna i språkbruk, tonen i materialet, uttrykka nytta, og politisk ladde ord og omgrep. I tillegg til at det endrar seg over tid, vil det også variere mellom individ og grupper. Nokre døme kan vere samlingar med jødevitsar og Biafravitsar, eller andre former for omtale av grupper og hendingar. Ved publisering av slike former for innhald vil SAMLA kombinere det med leserettleiingar som forklarer kva kulturell kontekst materialet blei skapt innafor, og kvifor vi har valt å publisere det.

Dette handlar også om å førebu brukarar av materiale som kan identifisere seg med innhaldet, til dømes gjennom at brukaren har tilhøyrsle til etniske eller seksuelle minoritetar som blir omtala frå eit majoritetsperspektiv og som kan oppleve det som krenkande. Det vil vera naudsynt å følgje med på desse samlingane for å samle erfaring og eventuelt gjere justeringar i leserettleiingane og tilgang.

Materiale som dette kan ha høg kjeldeverdi gjennom at det seier noko om kva tema som har vore på dagsorden, korleis kategoriar av menneske og aktivitetar har blitt rangert i samfunnet og korleis kvardagslege relasjonar mellom menneske og grupper har vore prega av symbolsk makt. Det er også eit viktig etisk omsyn å gjera kjelder til denne sida av historia tilgjengeleg, og generelt må publisering av kjelder sjølvsagt halda ein vitskapleg standard i form av trufast attgjeving av innhaldet slik det er i originalmaterialet.

Dette inneber at SAMLA vil gi høve til å søke opp ord og omgrep i det publiserte materialet som ikkje lenger er akseptable i bruk. Det er viktig å kunne forske på endring i språkbruk, og å hindre høve til å søke på visse ord vil kunne føre til skeivskap i bruken av materialet. Det er ikkje ønskeleg å skjønnmale det som har vore. Men også her blir det viktig å publisere materialet saman med kontekst.

Dei etiske retningslinjene er under utarbeiding, og vi tar gjerne i mot innspel til utdraga i dette blogginnlegget!

ICA New Professionals Newsletter about SAMLA

Information abut SAMLA has now (May 2022) reached fresh archivists all over the world in the newsletter of ICA New Professionals. The text, written by our very own Lars and Angun, may also be found below.

SAMLA Infrastructure Programme for Cultural History and Tradition Archives

Lars Smaaberg and Angun Sønnesyn Olsen
The Norwegian Museum of Cultural History and the University of Bergen
The SAMLA (i.e. Collected) project is now digitising and making archival records from three leading Norwegian tradition archives accessible through the digital archive www.samla.no. Ongoing since December 2020, the project is well under way to becoming the new Norwegian standard for publicising cultural history and tradition archives online.

From the date it becomes operational, the database (and search engine www.samla.no) will facilitate the accessibility of cultural historical documents for research communities, students, businesses, local communities and other interested people. These include folk tales, legends, songs & ballads, riddles, children’s lore, customs & beliefs and old handwritten Cyprianus and song books, as well as traditional knowledge and crafts and a sizeable photo collection documenting both traditional crafts and costumes, and everyday life in a broader sense. A large part of the collections are listed on the Norwegian Document Heritage part of the UNESCO Memory of the World register

Digitisation and trans-institutional encoding

Included in the infrastructure project is the digitisation of approximately 500,000 pages currently held in the Norwegian Folklore Archives at the University of Oslo, the Ethno-folkloristic Archive at University of Bergen and in Norwegian ethnological research at the Norwegian Museum of Cultural History. All these documents, with their highly valuable records, document significant cultural phenomena from the local communities where they were recorded.

All these documents are being encoded and entered in the database under development at the University Library of Bergen, with the intention of making searches by the public possible regardless of owner institution. A future goal, after the first project phase, is to facilitate inclusion of other cultural historical archive collections from other institutions.

Internationalisation of previously national standards, metadata and documents

Meeting and further developing international standards is highly important in the future world of open digital archives. SAMLA aims to coordinate its national infrastructure with the corresponding Swedish and Icelandic digital infrastructures in a bid to facilitate broader international searchability and research. In this, the project is also looking to connect with the Intelligent Search Engine for Belief Legends (ISEBEL) project, which includes records from tradition archives from Germany, Denmark and the Netherlands. This integration will pave the way for the first big data analyses including Norwegian traditional archives collections.

Also participating in the project is the Institute for Language and Folklore (ISOF) in Sweden, as is Tim Tangherlini, professor in the Dept. Of Scandinavia at UC Berkeley, who, in addition to being the PI of ISEBEL, is currently working on a model for machine-generated translations between Norwegian dialects. SAMLA is also currently arranging a series of webinars together with the SIEF Working Group on Archives.

What’s next?

The next project phase plans not only to include several new archives and collections in the shared digital platform, but also to further develop the infrastructure to cater to new target groups and overcome existing challenges such as access control and document flow. Further designing and developing a flexible, easy and inspiring front-end enables dissemination in ways that will encourage different audiences to make use of this archival material in new and innovative fashion.

Follow our work on www.samla.no, or connect with us on samlatradisjonsarkiv on Facebook and Instagram or samla_no on Twitter.