Author Archives: theresefoldvik

Manuskriptside med to mandrager

Dragedokka

Av Mari Ringnes Gløtberget.

I folketroen opptrer det vesener som alle har ulike egenskaper og funksjoner. Noen av disse kalles hjelpeånder – og en av dem er dragedokka. 

Dragedokkas virke 

«Dragedokka var eit vette som sume hadde. Var det noko dei ynskte seg, kunde dei berre segja at ho skulde koma med det, so drog ho det til rettes. Var ein rik og hadde lukka med seg, so sa dei han hadde dragedokka» 

(NFS Leiro 5, s. 35)

Dragedokka, dragdokka eller dradokka opptrer i folkeminneoppskrifter fra flere deler av landet. Felles for kildene er at de beskriver en menneskelignende figur som kan brukes til å skaffe – å dra – rikdom i hus. Utdraget over fra Andreas Leiros «Folkeminne frå Bruvik» er et av eksemplene som finnes i kildematerialet i Norsk Folkeminnesamling. Her har dragedokka en hjelpende funksjon, men er også et uttrykk for velstand og det å ha lykken med seg; «å ha dragedokka». Når noen på uforklarlig vis hadde overflod av mat eller penger, kunne nysgjerrige og misunnelige naboer eller sambygdinger forklare dette med at han eller hun eide dragedokka. 

Det som går igjen i kildene om dragedokka er hvordan hun reiser ut og drar rikdom med seg tilbake til eieren. Her nevnes både mat, klær, ull, tømmer, kornband, gull og sølv. Det sies at hun kunne dra ut med hest og slede til andre gårder, eller sendes til havets bunn og hente pengene til de som hadde druknet (Bø 1987, s. 104, Hodne 1995, s. 65). 

Trollkatten hadde samme funksjon som dragedokka. Disse to vesenene omtales i stor grad som det samme i folketroen, men til forskjell fra dragedokka kunne trollkatten være en omskapt trollkjerring. Både dragedokke og trollkatt kunne man også lage selv. 

Eieren

I kildene finner vi både kvinnelige og mannlige eiere av dragedokker, men som oftest er det en kvinne – gjerne omtalt som matmor, nabokjerringa eller trollkvinne. Ofte hadde hun spesielle evner; «Truene på vetta er som ein atterklang av trolldomsprosessar og klager om trolldom, og mest alltid er det ei trollkvinne eller ei med liknande kunnskap og hug som står som eigar av vettet» (Bø 1987, s. 104). Vi skal se flere uttrykk for koblingen mellom dragedokka og trolldom i det følgende. 

Oppskriften på rikdom? 

«Ein mann som heitte Ola-Lars fann ei dragedokka på Byvågen. Ho var i ei øskja. Ho drog til han so han vart rik; fyrr var det sveltihel med han.  

(NFS Leiro 4, s. 26) 

Som Ola-Lars, i eksempelet over, kunne man være heldig og finne ei dragedokke, men man kunne også lage sin egen. I kildene er det beskrevet ulike måter man kunne gjøre dette på. Et eksempel finner vi hos August Krogh (1850-1944) fra Søndre Høland, som i 1931 svarte på en Ord og Sed-spørrelisten om underjordiske og overnaturlige vesener: 

«Matmor kan selv gjøre sig ei dradokke. Det viktigste derved er, at hver smit og smolo til den beklædning og utstyr maa være stolen av matmor selv. Til rygrad tas ei velbrukt turu, til hue et graat uldgarnnøste, eller ikke nøie, naar den bare blir utstyrt som storvolen, almindelig dokke.»  

(NFS Krogh 22, s. 31)

I et folkeminne fra Møre, samlet av Martin Bjørndal (1873-1951), finner vi en annen og litt mer brutal framgangsmåte: 

«Vilde nokon få seg ei dragedokke, måtte han stele høgre tommelfingeren av ein daud tjuv. Fingeren skulde han rulle inn i eit silketørkle.»  

(NFL 64, s. 101)

Ørnulf Hodne har i Vetter og skrømt: i norsk folketro samlet flere eksempler fra kilder i Norsk Folkeminnesamling: 

«Noen mener å huske at det var «eit vette i gjenteskapnad» (Strandvik), et lite dyr, en liten levende ting som fikk plass i ei dåse (Strandebarm), en padde osv. På gården Turli i Aurland hadde de ei dradokke sydd i menneskeskikkelse av hjemmevevd lerret og fylt med avskårne negler og sårskurver fra syersken (…) I Hardanger formet de ei dokke av never». 

(Hodne 1995, s. 64)

Disse utdragene viser at elementene som ble brukt for å lage dokka først og fremst var det man hadde tilgjengelig – som stoff, garn eller ting fra naturen. Vi ser også eksempler på at deler fra mennesket, som tommelfinger, negler og sårskurver, inngår i oppskriftene. Bø skriver at det ikke alltid er opplyst hva dokka er laget av «men vi får stundom vite at det var slikt som ein gjerne fann i ein trollkjerringpose» (Bø 1987, s. 104). 

Dragedokka og mandragora-planten (alrunen) er også ofte nevnt i sammenheng. Plantens rot har en menneskelignende form og kunne brukes til å lage ei dragedokke. Ivrige tilhengere av fantasysjangeren minnes kanskje denne planten fra den andre boka og filmen i J.K. Rowlings Harry Potter-serie, der roten er svært livaktig (Høeg 1984, Henriksson m. fl. 1986, Kortner m.fl. 1994, Asbjørnsen 1949). 

Rons første møte med alrunen.
Bekymringsdukker.

Dukker som tillegges spesielle evner er heller ikke ukjente i andre tradisjoner eller sammenhenger. Voodoodukker, som ble brukt til å overføre smerte er ett eksempel. Et annet er bekymringsdukker som Maya-indianerne i Guatemala fortalte bekymringer sine til. Om morgenen hadde dukken fjernet bekymringene. 

Dokka får liv 

Når dokka har tatt form må den vekkes til live. Kildene nevner flere ulike ritualer som skal til, som her i materialet etter Krogh: 

«(…) den sak greier Gamle-Erik i samvirke med matmor. Det gjøres St. Hansnat under mange seremonier». 

(NFS Krogh 22, s. 31)

Sankthansnatten var ofte regnet som en høytid der mørke makter var særlig virksomme og hvor heksene samlet seg og holdt fester. Dette setter troen på dragedokka inn i en bredere folkelig tradisjon. Gamle-Eriks samarbeid med matmor gjør at vi kan trekke linjer til heksenes pakt med djevelen. Hos Bø står det at trollkona fikk liv i dokka gjennom dans, fakter og kunster, noe som kan peke på heksesabbaten (Bø 1987, s. 104). 

I en av Hodnes kilder fra Hardanger står det at man skulle la dokka «ligge under ei bru i syv år mens man fôret den med alterbrød og altervin». (Hodne 1995, s. 64). Dette gir klare assosiasjoner til nattverden. Det er interessant å se hvordan kristne tradisjoner her inngår i en folkelig skikk. Hodne gjengir også en svarteboksoppskrift fra Bergen på 1700-tallet: 

«Man skal paa Maria besøgelsesdag lade sig forfærdige een duke, i alle dele saa meget som mulig ligg et meniske. Læg hende i et huus, hvor folk ike komer, i een kiste eller skrin. Lad hende paa maven blive ligende i 20 uger. Snoe hende saa om paa rygen og lad den ater i 20 uger blive ligende. Gaae saa til hende og ifør hende een ny silkklædning, saa finder du dagen derefter daabelt. Men hver hellig dag maae hun have een nye silkeklædning». 

(Hodne 1995, s. 65)

Hjelpeånd og fryktet vesen 

I de fleste kildene beskrives dragedokka som noe nyttig – et vesen som hjelper eieren til gull og rikdom. Det finnes likevel tilfeller der dragedokkas kraft påvirker mennesket negativt. Et eksempel finner vi i materiale fra Voss, samla av Nils Lid i 1925. Her fortelles det om ei kone som i hemmelighet eier to dragedokker og oppbevarer dem i et skrin. Selv etter advarsel fra moren åpner datteren skrinet hennes av nysgjerrighet og oppdager dokkene: 

«’’No har du sett i skrinet mitt! sa mori (…) – og trøyste og betre oss no då!’’ Frå den dagen vart gjenta so fæle å stela. Kvar ho var, eller kom inn, so tok ho alltid noko med seg. Og sprang som eit jaga dyr. Til slutt vart ho’kje havande for nokon». 

(NFS N. Lid 5, s. 4)

Her ser vi hvordan dokkenes evner flytter seg over til jenta og får utløp på en ukontrollert måte.  

I Peter Lundes (1868-1923) «Folkeminne i Søgne 1» fortelles det om en mann som finner ei dragedokke i skogen og tar henne med hjem. Hver morgen finner mannen en haug med sølvpenger ved siden av dokka. Her ser vi imidlertid et eksempel på hvordan dragedokkas virksomhet skaper frykt framfor glede hos eieren: 

«Daa skyna mannen det var ei dradokke han hadde fenge i huset. Han gjekk til presten, og spurde korleis han skulde (…) fara til aa verta henne kvitt att. Han var rædd for aa hava henne i husi, sa han». 

(NFS Lunde 2, s. 160)

Dragedokka var fryktet fordi velstanden hun stjal fra andre gjorde dem hun stjal fra fattigere (Hodne 1995, s. 64). Som vi har sett i andre kilder var ofte også eieren regnet som en som stod i forbindelse med det onde. Slik står dragedokka igjen som en figur som mest av alt var til gagn for eieren selv. 

Manuskriptside med tekst og bilde
Folio 90 fra Naples Dioscurides, et manuskript fra 600-tallet (Naples, Biblioteca Nazionale, Cod. Gr. 1). (Wikipedia, public domain)

Arkivkilder: 

NFS Krogh 22: “Svar på spørreliste av mai 1931”. (1931). Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.

NFS Leiro 4 “Folkeminne frå Modalen” (1928). Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo. 

NFS Leiro 5 “Folkeminne frå Bruvik” (1929). Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo. 

NFS Lid N. 5: «Folkeminne frå Voss 3» (1925). Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo. 

NFS Lunde 2: “Folkeminne i Søgne 1” (1919). Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo. 

Litteratur og oppslagsverk: 

Asbjørnsen, Peter Christen. 1949. Norske huldreeventyr og folkesagn. Samling 2 (nb.no). Tanum 

Bjørndal, Martin. 1949. Segn og tru: folkeminne frå Møre, NFL 64. Norli (nb.no)  

Bø, Olav. 1987. Trollmakter og godvette : overnaturlege vesen i norsk folketru. Samlaget (nb.no)  

Henrikson, Alf, Törngren, Disa og Lars Hansson. 1986. Heksikon : en eventyrlig oppslagsbok (nb.no). Den norske bokklubben. 

Hodne, Ørnulf. 1995. Vetter og skrømt: i norsk folketro. Cappelen (nb.no)  

Høeg, Ove Arbo. 1984. Våre medisinske planter : trollskap, tradisjon og legekunst (nb.no). Det beste. 

Kortner, Olaf, Munthe, Preben og Egil Tveterås. 1994. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. 15 : Nøkkelbind : register og tabeller. Kunnskapsforlaget (nb.no) 

Store norske leksikon. «dragedokke» (snl.no) 

Nærbilde av øynene til parykkblokken

Den mystiske Beri-Gaup

Av Therese Foldvik.

I løpet av digitaliseringsarbeidet I prosjektet har det blitt funnet morsomme koblinger mellom de forskjellige arkivene og institusjonene. En av koblingene heter Beri-Gaup og går mellom Norsk Folkeminnesamling og Norsk Folkemuseum. 

Koblinger

I Norsk Folkeminnesamling finnes en vise etter samler Einar Høvding (1892-1966) fra Brønnøysund, som har tittelen “Folkevisen om Beri-Gaup”. Det står ikke hvem hun var, eller hvor hun kom fra, men teksten handler om Beri-Gaup som dro til Danmark, og kjøpte seg en fole.  

Nederst har Høvding skrevet et notat:  

Meddelt telegrafbestyrer Høvding, Brønnøysund, av Oscar Hansen Mo den 30-7-1936 i tilknytning til den fundne kvinnebyste av tre, parykkmakerblokken, som gikk under navnet Berigaup og nu oppbevares på Norsk Folkemuseum, Bygdøy, som det eneste bevarte eksemplar her i landet av sitt slags. 

Et besøk i magasinet til Norsk Folkemuseum viste at parykkblokken faktisk befinner seg der i dag. Og det er en fascinerende gjenstand. 

Et hedensk gudebilde? 

Under åpningen av kulturuken i Oslo Rådhus den 16. september 1966 holdt direktør ved Norsk Folkemuseum, Reidar Kjellberg, en tale der Beri-Gaup var i fokus. Kjellberg jobbet som amanuensis ved museet den gang parykkblokken ble levert inn i 1936, og det er dermed mulig at han selv var med og fikk historien rundt bysten. Ifølge han ble det ved overtakelsen opplyst om at dette var «et avgudsbilde fra den grå, hedenske oldtid, oppbevart med grublandet ærefrykt gjennom århundrer som et kostelig minne om fedrenes skikker i det eventyrlige Nordland». Det viste seg derimot at dette ikke var et avgudsbilde, men en rundt (nå) 200 år gammel parykkblokk.  

Hos Norsk Folkemuseum er Einar Høvding oppgitt som giver, og i og med at han selv skriver at dette er en parykkblokk i notatet i Norsk Folkeminnesamling, så må alle involverte ha visst ved givertidspunktet at dette var en parykkblokk. 

På folkemunne

I Arbeiderbladet datert 28. januar 1939 står det en liten notis om «Den gåtefulle Beri Gaup». Bysten hadde i lenger tid stått på en gård på Mo i Brønnøy, og folk hadde undret seg over hva dette kunne være. Ingen vet når den fikk navnet Beri-Gaup, men den hadde hatt navnet lenge, og folk tenkte at det kanskje hadde noe med gammel religion å gjøre. Notisen klargjør deretter kort og greit at det ikke er snakk om et avgudsbilde, men noe så enkelt som en parykkblokk. 

Beskrivelse av parykkblokken 

Beri-Gaup er ikke i veldig god stand, det er tydelige sprekker både foran og bak, og hun mangler nese. Hun er rundt 35 cm høy og laget av treverk. Hun har enkle, men tydelige ansiktstrekk. Det er rester av maling flere steder, blant annet en lys rosa hudfarge, som nesten er slitt bort. Det finnes også antydning til at hun hadde røde roser i kinnene, grønne øyne og røde lepper, samt grønn kjole. Dette var en type byste som damer hang fra seg parykken sin på når de ikke brukte den, og det er tydelig at det er mer slitasje på øverst på hodet og i nakken enn resten av gjenstanden. 

Når man studerer Beri-Gaup er det forståelig hvorfor hun har blitt personifisert i lokalsamfunnet der hun kom fra. Fremtredende årringer, slitasje og stirrende øyne gjør at hele fremtoningen får et mystisk preg. Det er lett å se for seg fantasien løpe løpsk i flakkende lysskjær fra stearinlys. 

Hvem var Beri-Gaup? 

Navnet Gaup gir assosiasjoner til samisk kultur. I trykksaken «Norske parykkmakere» fra 1996 omtaler forfatter Ola Holst Beri-Gaup som en eldgammel samisk gud. Det står ingenting om hvor han har den samiske koblingen fra, men en mulig forklaring kan være at området som parykkblokken ble oppbevart er et område med sørsamisk befolkning.

I 1936, omtrent på samme tid som Høvding gav parykkblokken til Norsk Folkemuseum, skrev han et lite innlegg i Brønnøysunds avis om Beri Gaup. Der beskriver han kort hvordan hans informant Oscar Mo Hansen fortalte han folkevisen, og fikk lånt bysten for at Høvding skulle kunne undersøke den nærmere. Høvding har også en teori om hvor navnet kommer fra: 

Den første lutherske prest i Brønnøy Oluf Anderssøn var gift med Berette Hermondsdotter, og deres datter Marit bodde senere i Gaupen i Bindal. Denne var derfor muligens morsgården. Der er kanskje en forbindelse mellem Berette Gaupen fra annen halvdel av 1500-tallet og folkevisen om Beri Gaup. 

Ifølge Høvding henviser dermed Gaup til stedet Gaupen.  

Gjenstander som historiefortellere 

En gjenstand kan få nye betydninger eller flere lag med mening alt ettersom tiden går og historier rundt den skapes av de som ser den. Selv om vi ikke vet sikkert hvordan en håndfast gjenstand som en parykkblokk kan ha blitt koblet til navnet Beri-Gaup og en folkevise, så viser dette at gjenstander, trosforestillinger folks fantasi går hånd i hånd.

Takk til Norsk Folkemuseum for lov til å besøke Beri-Gaup i magasinet, og til kollega Angun Sønnesyn Olsen for hjelp med research. 

Kilder

Beri Gaup i »Brønnøysunds Avis 1936.09.21» på nb.no

Den gåtefulle Beri Gaup i »Arbeiderbladet 1939.01.28» på nb.no

Holst, Ola: »Norske parykkmakere» [O.Holst]. 1996 på nb.no

Kjellberg, Reidar. Den talende parykkblokk. Tale ved åpningen av kulturuken i Oslo rådhus 16. september 1966. I: «By og bygd», Norsk folkemuseum. 1967, s. 134-136, på nb.no

NFS Høvding 1, Norsk folkeminnesamling