«(…) jeg er ræd for, at vi sprænger Manden» – Moltke Moe i tidsklemma

Av Therese Foldvik.

Gjennom arbeidet med det fysiske kildematerialet, er det også naturlig å komme tettere innpå menneskene bak. En ting er å se arkivskuffer fulle av oppskrifter, brev og andre innslag av tekst eller bilder som samlere har bidratt med. En annen er å faktisk forstå hvor mye jobb som krevdes og hvordan det påvirket livet til de som stod bak. Moltke Moe var en av de som havnet i tidsklemma på sent 1800-tall og tidlig 1900-tall.

Medfødt (tids)optimist

Bildet av Moltke Moe som sitter bak skrivepulten sin, foran stappfulle bokhyller, med stabler av papir i uorden er det kanskje mange som har sett. De som mener at et bilde sier mer enn tusen ord har kanskje rett, men for ordens skyld vil det være naturlig å prøve å forklare hva bildet forteller.

Moltke Moe i sitt arbeidsværelse, ca 1910. Foto: Norsk Folkeminnesamling.

Moes skrivebøker, notater, andre trykksaker, og ikke minst brevsamlingen, gjør han til den største bidragsyteren til Norsk Folkeminnesamling (NFS). Mye på grunn av at det er hans etterlatte materiale som NFS er basert på, men også fordi han hadde et vidt nedslagsfelt og et stort nettverk han var flink til å pleie. Moltke var kjent for å jobbe mye og ofte, og hadde mange baller i lufta. Flere enn han klarte å lande.

Det store prosjektet som Moe jobbet med var en vitenskapelig utgave om de norske folkevisene. Dette rakk han aldri fullføre. Det var så mye annet som tok oppmerksomheten hans underveis, slik som konferanser og forelesninger, revisjoner av andres manuskripter og så videre. Han hadde mange innfall og avsporinger underveis, og spesielt hjalp han velvillig til når andre ønsket hans bidrag eller innspill.

Knut Liestøl, professor i norsk folkeminnevitenskap og Moes etterfølger ved Universitetet i Oslo, beskriver han som en medfødt optimist. Liestøl skriver også at Moe utsatte avgjørelser så lenge som mulig. Det var kanskje derfor han stadig vekk befant seg i en situasjon der han ikke fikk tid til å fullføre prosjektene sine.

Forening til Moltke Moes Beskyttelse

I Liestøls biografi om Moltke Moe fra 1949 gjengis det et brev som Arne Garborg skal ha skrevet om Moe. Her anbefaler Garborg at Moe ikke skal skrive en anmeldelse av Garborgs bok Haugtussa fordi han ikke klarer å si nei. Det er en både rørende og morsom beskrivelse av Moe som person. Brevet kan leses som en kollega og venn som viser omsorg og bekymring for Moes mentale og fysiske velvære.

Naturligvis vilde det være godt at Moe skrev; det er ikke det. Men jeg er ræd for, at vi sprænger Manden. Jeg kunde ha Lyst til at stifte en Forening «til Moltke Moes Beskyttelse». Foreningens Medlemmer skulde ha Politimyndighet og skiftes om at holde Vagt foran hans Dør, og hver Gang der kom en mistænkelig Person, saa flux på Station med ham. Blir der ikke gjort noget sligt, saa ved vi ikke Ord af, før Moltke ligger i Bakken – uden at have faaet gjort et Gran af, hvad han egentlig skulde og vilde gjøre – og som han alene kan gjøre. – Jeg er rent forskrækket over Manden. Aar efter Aar gaar; han flyr som et pisket Skind fra Herodes til Pilatus og har ikke tid til at snyde sig engang; – det gaar paa hans (svake) Helse løs Gang efter Gang; men – ingen Verdens Ting faar han gjort uden at hjælpe alle mulige Andre med at gjøre noget. Moe er en næsten fuldkommen Mand. Men han har en moralsk Feil, som ødelægger ham værre end Alkohol og Kvinder kunde gjøre det: han eier ikke Egoisme. Derfor maa han beskyttes. Sættes under Formynderskab. Han maa hindres i at gjøre alle de mangfoldige Ting, som han ubetinget er den bedste til at gjøre, for at han kan faa gjort det, som han er den eneste som kan gjøre (Pardon for Stilen). – Derfor: skrem alle væk fra ham, som du faar fatt i. Ljug det beste du har lært. Og faa alle skikkelige Mennesker til at gjøre det samme. Det er sgu en Sag af National Betydning. – Og hils han fra mig, at min Forbandelse skal følge han, hvis han ikke nu tar sig sammen og lærer at si «Nei; reis til Helvede». – Og da dette er en Principsag for mig, saa skjønner du, at jeg – med grædende Taarer – maa renincere paa hans Bistand i denne Affære.

Arne Garborg om Moltke Moe

Liestøl har ikke notert hvor dette brevet befinner seg, og heller ikke årstall, så tekstavsnittet er gjengitt fra biografien og må tas med et lite forbehold.

Kilder

Liestøl, Knut: »Moltke Moe». Utg. Aschehoug. 1949. 

Kristoffersen, Eirik: «Kampen om folkeminnesamlingen. Da folkeminnene ble et forskningsfelt og folket krevde dem tilbake» Utg. Norsk folkeminnelag. 2017

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *