«Kjellarost er ein gamal gøymd ostesort. Den siste av dei gamle som årvisst laga kjellarost var bondekone Gunhild Bakkane Askland f. 02.02.1843».
Dette skreiv Anne K. Askland ned i 1959 etter Anne Aanondsdotter. Aanondsdotter var fødd kring 1860 i Gjøvdal i Aust-Agder og blir skildra som bondekone. Kjellarosten kan minne om camembert som det heiter i Store norske leksikon, i alle fall om han er vellukka produsert. Han blir laga ved hjelp av mjølk, salt og mykje tolmod.
Faksimile frå nrk.no, som gir eit inntrykk av korleis osten kan sjå ut. Lenke til saka bildet er tatt frå, og oppskrifta ho skildrer, finn du nedst i innlegget.
Sjølv om Anne fortel at det er ein gløymd mattradisjon, skriv ho at ho har forsøkt det ein gong sjølv. Ho skildrar at ho var nøgd med resultatet, men at «Aslak, min eldste bror sa: ‘jau, den er fin, men den er no ikkje som Gunhild Bakkanes oste- eg trur du he vore for reinsleg’».
Kva Aslak skal ha meint med at ho var for reinsleg, kan ein på mange måtar forstå ut frå mogningsprosessen. Her er han slik Anna skildrar, men i svært grove og korte trekk: For sjå for deg at du, etter å ha surna og skilt mjølka og teke ut ein ‘svampaktig’ konsistens, då skal du la det sile av seg i ein dags tid. Etter det skal du leggje det til turk på hjellen oppunder taket, til dømes i stova.
Dette skal ein gjenta kvar dag så lengje ein har mjølk, eller til ein ikkje har plass til fleire, og kvar dag skal en snu ostene fram til dei blir heilt turre og harde. Då skal ein vaske ostene i salta kjernemjølk, og legge i ein trebutt i kjellaren.
Vasken og trebutten skal så gjerast om att kvar laurdag i eit par månader fram til osten mjuknar. Fyrst då kan ein skjera av ein smak, gjerne med ein «brungrå dåm med fleire sjatteringar inni».
Sjå heile oppskrifta til Anna og Anne på dei vedlagte bileta. Det er mange nyansar og metodar som kan vere greitt å få med seg når ein fyrst skal setje ei slik lukt i kjellaren. Denne oppskrifta er henta frå Norsk etnologisk gransking si Varia-arkivserie (NEG 14355), ein stad med mykje gull frå vårt fortidige daglegliv.
Information abut SAMLA has now (May 2022) reached fresh archivists all over the world in the newsletter of ICA New Professionals. The text, written by our very own Lars and Angun, may also be found below.
SAMLA Infrastructure Programme for Cultural History and Tradition Archives
Lars Smaaberg and Angun Sønnesyn Olsen The Norwegian Museum of Cultural History and the University of Bergen The SAMLA (i.e. Collected) project is now digitising and making archival records from three leading Norwegian tradition archives accessible through the digital archive www.samla.no. Ongoing since December 2020, the project is well under way to becoming the new Norwegian standard for publicising cultural history and tradition archives online.
From the date it becomes operational, the database (and search engine www.samla.no) will facilitate the accessibility of cultural historical documents for research communities, students, businesses, local communities and other interested people. These include folk tales, legends, songs & ballads, riddles, children’s lore, customs & beliefs and old handwritten Cyprianus and song books, as well as traditional knowledge and crafts and a sizeable photo collection documenting both traditional crafts and costumes, and everyday life in a broader sense. A large part of the collections are listed on the Norwegian Document Heritage part of the UNESCO Memory of the World register
Digitisation and trans-institutional encoding
Included in the infrastructure project is the digitisation of approximately 500,000 pages currently held in the Norwegian Folklore Archives at the University of Oslo, the Ethno-folkloristic Archive at University of Bergen and in Norwegian ethnological research at the Norwegian Museum of Cultural History. All these documents, with their highly valuable records, document significant cultural phenomena from the local communities where they were recorded.
All these documents are being encoded and entered in the database under development at the University Library of Bergen, with the intention of making searches by the public possible regardless of owner institution. A future goal, after the first project phase, is to facilitate inclusion of other cultural historical archive collections from other institutions.
Internationalisation of previously national standards, metadata and documents
Meeting and further developing international standards is highly important in the future world of open digital archives. SAMLA aims to coordinate its national infrastructure with the corresponding Swedish and Icelandic digital infrastructures in a bid to facilitate broader international searchability and research. In this, the project is also looking to connect with the Intelligent Search Engine for Belief Legends (ISEBEL) project, which includes records from tradition archives from Germany, Denmark and the Netherlands. This integration will pave the way for the first big data analyses including Norwegian traditional archives collections.
Also participating in the project is the Institute for Language and Folklore (ISOF) in Sweden, as is Tim Tangherlini, professor in the Dept. Of Scandinavia at UC Berkeley, who, in addition to being the PI of ISEBEL, is currently working on a model for machine-generated translations between Norwegian dialects. SAMLA is also currently arranging a series of webinars together with the SIEF Working Group on Archives.
What’s next?
The next project phase plans not only to include several new archives and collections in the shared digital platform, but also to further develop the infrastructure to cater to new target groups and overcome existing challenges such as access control and document flow. Further designing and developing a flexible, easy and inspiring front-end enables dissemination in ways that will encourage different audiences to make use of this archival material in new and innovative fashion.
Follow our work on www.samla.no, or connect with us on samlatradisjonsarkiv on Facebook and Instagram or samla_no on Twitter.
Etter den norske finalen i Melodi grand prix 19 februar 2022, gjekk halve Noreg rundt og song «Give that wolf a banana». Den norske vinnaren Subwoolfer sitt bidrag til den internasjonale Eurvision-finalen tar utgangspunkt mellom anna i delar av forteljinga om Rødhette og ulven.
Rødhette og ulven er eit gammalt europeisk eventyr. Den fyrste skriftlege versjonen kom i 1697 i ei samling med eventyr av franske Charles Perrault. Her blir Rødhette bedt av mora om å gå til sjuke bestemor med kaker og smør. På vegen møter ho ein ulv. Ho fortel ulven kor ho skal, og ulven tar snarvegen heim til bestemora som han så et. Når Rødhette kjem, et han henne også. Over 100 år seinare deler forteljaren Jeanette Hassenpflug dette eventyret med Grimm-brødrene i Tyskland. No var jegaren blitt del av eventyret, og i staden for jenta og bestemora er det ulven som dør.
Illustratøren Gustav Dore laga denne teikninga til eventyret om Rødhette og ulven i 1862.
Eventyr som inneheld ulven er det mange av. Nokre vil kanskje kjenne att slutten i Grimm sin versjon av Rødhette og ulven i andre eventyr. Ulven sov altså medan jegeren spretta opp magen hans og fylte den med stein som erstatning for Rødhette og bestemor. Steinen i magen gjorde ulven tørst, han gjekk for å drikke, og ramla uti og drukna. Liknar ikkje dette på slutten til eventyret om Skrubben og Geita?:
Det var ein gong ei stor kvit geit med tolv killingar. Så skulle ho til skogs og finne mat til killingane sin. «No får de slett ikkje sleppe inn nokon annan enn meg.» sa ho til dei. Og så gjekk ho. Skrubben kom og sette foten i dørholet. «Lat opp, eg er mor dykkar,» sa han og var så grov i målet. «Å nei, du er nok for grov på labbane til det,» sa killingane med fint killingmål. Så gjekk han til møllaren og fekk mjøl på labbane sine. «Lat opp, eg er mor dykkar,» sa han og var grov i målet som før. «Å nei, du er nok for grov i målet til det,» sa killingane. Så gjekk han til skreddaren og åt krit. «Lat opp, eg er mor dykkar,» sa han og var grann i målet. Og så let dei opp for han. – – Den eine flaug til vedkråa, den andre gøymde seg i klokkekassen og ein eller fleire gøymde seg under senga. Dei andre tok han, og så la han seg til å sove. Så kom geita att. Ho sprette opp magen på ulven og tok att killingane sine, stappa stein nedi og sydde att. Då skrubben hadde sovi, skulle han bort til brønnen og drikke. Dermed trilla gråstein frami halsen på han, og så drukna han i brønnen.
Denne versjonen er henta frå Norsk eventyrbibliotek, band 12, Eventyr frå Hedmark og Oppland. Forteljinga om geita og ulven finst i mange variantar, og den mest kjente versjonen er kanskje den rumensk-russiske filmen som på norsk har fått namnet Med Grimm og Gru som jamleg blir vist på NRK.
I segn-databasen Segner på Vestlandet finst det fleire segn om ulven. Ei av desse handlar om eit møte med ulv om lag midt på 1800-talet i Sveio, fortald av Ingolf Kinn:
Gjert Gjertsen kinn, fødd omkring 1830, kom ein dag frå Færåslia og skulle heim til Kinn. Då han kom søri Lauvås-vegen, kom ein ulv i full fart opp på sida av han, viste tenner og ville ta han. Gjert tok då trøya av seg og heiv i ulven. Ulven gav seg i kast med trøya så lenge at Gjert greidde å komma seg velberga heim i hus. (https://segner.no/?sid=222).
John Andreas Savio. Foto: Saviomuseet/Digitalt Museum
I Norsk Folkeminnesamling finst følgjande historie, frå samlaren Torkell Mauland. Dette skal ha funne stad i Vindafjord:
I gamle dagar var det fullt av skrubb (=ulv) i Skjold og bygdene derikring. Han heldt seg helst i fjella; men rett som det var, gjorde han ferder ned på bøane. Det var til stor skade for folk. Så tenkte dei å gjera ein freistnad og jaga skrubben av. Folk samla seg i store flokkar og sette etter skrubben alt inn til Sandeid. Dei remja og skreik, gøydde og huja så det var fælt å høyra, og stygt måtte det vel låta når dei skulle skremma skrubben. alle var med, og dei fór i slik ein fart at dei nesten ikkje visste kvar dei var. Ein mann frå Vikadal kom rennande og såg seg så lite føre at han rende bort i eit tre og miste det eine auga. Ikkje rettare enn eg veit, fekk dei skremma skrubben, så han ikkje våga seg over Sandeid etter den dag. (https://segner.no/?sid=815)
Ulven kunne vere farleg for folk og fe, men nokre gonger kunne skilnaden mellom ulv og menneske forsvinne. Då oppsto varulven. I dette segnet frå Tresfjord samla inn av Olav Rekdal, som finst ved Norsk Folkeminnesamling, handlar det om å balansere det vonde og det gode i mennesket gjennom å gjere minst mogleg skade:
Han Gråbein-Arne tente mange år i Tresfjorden hos Ola Hoem. Sidan skulle han flytte til Fræna. Dei visste ikkje kvar han var ifrå. Men det gjekk fullt og fast det ordet at han var ein varulv – at det hadde vore trolla på han slik at han til sine tider blei omskapt til ulv. Og då kunne han vere farleg både for folk og krøter. Ein dag han Arne og tenesttausa var i lag på slåtte-teigen, kjende han at trollskapen heldt på kome over seg. Og så varskudde han tausa at ho måtte røme opp i eit tre. Og ho var ikkje før komen opp i treet, før han Arne kasta ljåen og kleda og smatt inn i ein ulveham, og tok til å yle som ein ulv og strauk til skogs. Om ikkje så lenge kom han att, i menneskeskapnad, tok på seg kleda og gav seg til å slå att. Men det var på høg tid ho kom seg opp i treet, sa han til tausa – for når han fekk ulvetimane sine, kunne han ikkje berge seg for å rive sundt alt levande han kunne nå i, sa han. Etter slike ulvetimar var han bleik og slapp, så det tok nok hardt på han. Men elles var han medgjerleg og snill. (https://segner.no/?sid=1936og https://frigg.isof.se/static/js-apps/sagenkarta-norsk/#/record/nfs335/search/ulv/search_field/record)
Andre segn om såkalla hamløping (varulvar) finst her frå Hallingdal og her frå Sør-Trøndelag. Som folkloristen Stein R. Mathisen (1992) har peika på, kan førestillingane om varulvar seie noko om at ulven har blitt tillagt menneskelege eigenskapar, og så seint som på 1800-talet kunne ulvar bli hengt i galgen, ei skjebne elles gitt tjuvar og mordarar av menneskeart.
Som også Mathisen har gjort, har litteraturvitaren og økofilosofen Endre Harvold Kvangraven (2021) lagt vekt på nett ulven si tyding som symbol på noko farleg, som skremsel og som noko ein må passe seg for, utan at dette nødvendigvis har hatt samband med den aktuelle trusselen som ulven utgjer til ein kvar tid. Vidare har også ulven fått symbolverdi som nøkkelart som seier noko om naturen og det som er i ferd med å forsvinne. Slik har konfliktar rundt og haldningar til ulven, utspring mellom anna i idear om by og land, om trugslar utanfrå, forhold for visse næringar og naturmangfald.
Det er lite bananar å spore i dei internasjonale og dei nasjonale eventyra og segna om ulvar, og i kva grad ulvar hadde hatt godt av å ete meir frukt, vel – sannsynlegvis ikkje. Ei tydeleg haldning til korvidt Noreg skal ha ulvar i naturen eller ikkje, kjem heller ikkje fram frå dei to mennene med svarte dressar og gule, ulveaktige masker. Men melodien til Subwoolfer klistrar seg til øyrene, og eit og anna dansesteg er det mange som har lært seg i forkant av den internasjonale Eurovision-finalen i mai 2022. Ofte følgjer det med ein moral med eventyra og segnene. Moralen her kan vere: Spis banan, syng ein sang, og ver snille med kvarandre!
Ved Norsk Folkeminnesamling i Oslo er vi godt i gang med å skanne det arkivmaterialet som finnes etter Peter Christen Asbjørnsen.
Asbjørnsens materiale danner en av grunnpilarene i Norsk Folkeminnesamlings opprinnelige samling som ble opprettet i 1914, og som var en arvegave etter Moltke Moe. I tillegg til materialet etter Asbjørnsen, inneholder den eldste delen av arkivet materiale etter blant annet Sophus Bugge, Jørgen Moe og Magnus Landstad.
I 2012 ble den skriftlige arven etter disse fire registrert som en del av Norges dokumentarv: den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register.
Asbjørnsens skrivebok skannes. Foto: Therese FoldvikNår sidene og dokumentene er skannet kan vi sjekke at bildene ser bra ut før vi legger på metadata og sender til langtidslagring. Foto: Therese Foldvik
Materialet etter Asbjørnsen er omfattende og strekker seg over mange hyllemeter og arkivskap. Her finner vi alt fra Asbjørnsens notatbøker fra innsamlingsreisene, til almanakker, brev, notater og manuskripter. I tillegg har vi også noen gjenstander, slik som Asbjørnsens lesebriller og reiseskriveskrin.
Underveis i skanningen sørger vi for å pakke og ordne materialet ordentlig, slik at det får de beste forutsetninger for videre oppbevaring. Mye av materialet er skjørt, som tyder på at det har vært opp og ned av arkivskuffene mange ganger. Det materialet som viser tegn på slitasje og mye håndtering legges i nye, syrefrie konvolutter, slik at de ligger mer stabilt i arkivskuffene.
Vi er glade for å være i gang med å digitalisere arven etter Asbjørnsen, slik at flere får glede av det i framtida!
Asbjørnsensamlingen består av skjørt materiale. Foto: Therese Foldvik
Det er knytt mange truer og skikkar til høgtidsdagane våre, og skjærtorsdag er ikkje eit unnatak. Denne kvelden er nokre stader gjenstand for skyting med børse og å gå påskekjerring, medan andre stader måler ein egg eller kokar blåskjel.
Ein skikk me i år ynskjer å lyfte fram er lokalt knytt til Ål i Hallingdal. ‘Dåsakvelden’ som skjærtorsdags kvelden heiter der, let seg best fortelja slik ho vart fortald til arkivet i 1982:
«Skikken gjekk ut på å lure til seg ei dås utan at eigaren visste om det».
Om de er i tvil, ei ‘dås’ (nynorsk: dos fl. doser) i Ål og mange andre stader tyder stakken på bunaden. Vidare vert det fortald om dåsakvelden:
«I natten mørke vart så denne dåsa hengt opp i ei bjørk eller ein stad som var godt synleg i bygdi. I Øvreål var ei svær bjørk kalla ‘Kvarvebjørki’. Den var synleg frå heile grende. Min mor (født 1874) kunne fortelja at det fyrste dei gjorde langfredagsmorgon, var ut å sjå kor mange slike plag det hang i bjørki. Dei som var eigar måtte no helst henta at dåse si. Men helst so ingen såg det, då det helst var litt skam at dei var lurt».
Ein dås, eller stakk, med livstykke. Foto Anne-Lise Reinsfelt/Stiftelsen Norsk Folkemuseum (NF.1977-0492)Bjørketre. Foto Anders Beer Wilse/Stiftelsen Norsk Folkemuseum (NF.WF14353)
Korleis denne gamle skikken har oppstått og blitt halden i hevd slik lokalt er vanskeleg å seia. Men sjølve ordet skjærtorsdag tyder reinsetorsdag, og skal koma av at Jesus vaska føtene til disiplane sine om kvelden dei hadde det siste måltidet. I Noreg og andre land var det ikkje uvanleg å tru at sjølve lufta denne kvelden hadde reinsande kraft, og mange stader var det vanleg å henge ut gang- og sengeklede denne dagen.
Dagen etterpå var heller ikkje naudsynleg heilt trygg for dei som hadde vorte fråstelt dosene sine. For langfredag skulle gutane ut i skogen for å skaffe bjørkeris, som dei mot kveldinga kunne gøyme bak ryggen på veg inn døra til grannen, men det er ei anna soge.
Litteratur og kjelder Aal bygdesoge. Utg. Aal Sparebank. Ål. 1955 Spørjelistesvar NEG 25897. Norsk etnologisk gransking. Upubl. 1987
«Paa vestre Side af Fiorden Sperilden her i Aadalens Annex ligger en indhegnet Sætervold som helde mod Fiorden, hvorpaa staar en Sæterbod og et Foderlade 150 Skridt op fra Fiordstranden, og et Fæehuus øverst paa Vaalden omtrent 350 Skridt fra Fiorden.»
Slik starter vitnemålet fra de mystiske hendelsene som fant sted i Ådalen på Ringerike høsten 1839. 23 år gamle Rønnaug Olsdatter og drengen Ole Simensen på 17 år var stasjonert på Holtesætren, eller Brændsæteren som den også ble kalt. Her skulle de passe dyrene til eieren Erik Holte. Nedtegnelsene av vitnemål etter disse tre, samt tjenestejenta Sigrie Torkildsdatter og kirkesanger Gulbrand Buttingsrud, kan fortelle at det over flere dager i perioden 21. september til 11. oktober ble kastet stein i veggen på setra og mot vinduene.
Avhøret er etter all sannsynlighet utført av Helge Olsen Skaugstad (1798-1874) som var lensmann i Ådal i perioden 1825-1870. Han var bosatt på gården Gunbjørrud som også ligger på vestsiden av innsjøen Sperillen i Ådal. Slik begynner vitnenes forklaring:
Den 24d Sepbr om Aftenen ved Afdagstider – som antages at være omtrent Kl: 8 – forklarede Rønnaug Olsdatter og Ole Simensen at de hørte, der først blev kastet eller slaaet i Ruderne en Gang, og de efter noget i den to Gange som om en ville komme ind, siden blev der kastet i nedre Buevæg og Loftet en lang Stund og under Kastningen hørte de udenfor en Dunder som om 2 Mennesker skulle flyve omkring Sæterboden. Omtrent Kl: 9 a 10 blev alt roligt og det sidste de hørte, var som at en kom flyvende nedover Volden fra Fæehuset til Boden.
Steinkastingen fortsetter og etter at det uforklarlige levenet har foregått over mange dager tar Rønnaug affære:
Den 28d Sepbr sendte Pigen Rønnaug Bud Hjem til Gaarden Holte, som ikke ligger længere end omtrent ¼ Mil fra Sæteren, til sin Huusbonde Erik Holte om, at han maatte komme ud til Sæteren, for om muligt at opdage hvem der hele Tiden holdt alle disse Spæktakler som foregik (…)
Den 30d Sepbr: i Skumringen om Aftenen erindrer Pigen Rønnaug og Drengen Ole, var der allene begyndte Steenkastningen atter og da var eller blev den sidste Glasrude i Vinduet itukastet. Ved Afdagstider omtrent Kl: 8, kom Erik Holte, Kirkesanger Buttingsrud og Tjenestedrengen paa Holte Gulbrand Olsen ud til Sæteren og blev liggende der til Kl: omtrent var 11, uden at høre den ringeste Kastning. De begav sig da paa Hjemveien, men var ikke kommen længere end et lidet Støkke ud paa Fiorden, forinden Pigen kom ud og raabte dem tilbage og sagde, at Steenkastningen var begyndt strax de havde forladt Sæterboden. De reiste da tilbage igjen og laae der om Natten (…)
Dette er første del av vitnemålet om spøkelset på Holtesætren.
Vitnemålets nøkterne form gir lite rom for subjektive tolkninger av opplevelsene. Kun Rønnaugs ene uttalelse sier noe om hvordan hendelsene ble forsøkt forklart: «thi det faldt hende ikke ind andet, end der absolut maatte være Mennesker som fløi der og kastede Steener ind til dem». Det vites ikke om Erik Holte eller andre nevnte sambygdinger som også var til stede deler denne tolkningen. Om Holte vil beskytte egen eiendom mot materiell skade eller om han opplever at det er noe overnaturlig i gjære – uansett grunn; han ser behovet for forsterkninger og trommer sammen en gruppe av bygdefolket. Bevæpnede og kampklare begir de seg mot Holtesæteren:
Erik Holte og Kirkesanger Buttingsrud fremstod derpaa og forklarede sig eenstemmig, saaledes: at de denne Aften ved Afdagstider kom til Sæteren i Følge med Huusmanden Torsten Kittelsen, John Størksen, Nub Nubsen og Tjenestedrengen Gulbrand Olsen alle bevæbnet med Sabler og skarpladte Geværer. Erik Holte gik da allene ind i Sæterboden, som han fandt var øde for Folk, og de andre 5 Personer tog tilfendig[?] Post omkring Boden paa forskjellige Stæder, hvor de blev staaende saalænge de kunde udholde det, for det stormende Regn, som denne Aften rasede, men hverken Erik eller de som stod udenfor hørte da nogen Kastning.
Alle Personer gik da ned igjen til Sæterboden hvor Erik Holte var, og da begyndte Steenkastningen ind om Vinduet straxt igjen (…) Imedens Kastningen foregik afskjød John Størksen et Skud og der … … [uleselig] du og … … [uleselig] Kastningen og i det samme Skudet var afgaaet, begyndte en saa svær Kastning i den øvre og vestre Buvæg at hele Boden ristet sig. John ladte straxt sit Gevæhr igjen og skjød ud gjennem Melkebuegluggen som var paa den Væg Kastningen da foregik, men Kastningen vedvare og en Steen eller som de syntes en Helle, blev kastet ind igjennem Gluggen som blev skudt ud af og denne Steen eller Helle, faldt ind i en Vindue i Melkeboden saa det pladsket i Vandet. Om Morgenen gik de omkring Sæterboden, men kunde ikke opdage det ringeste Spor af Steenkast i nogen Stok, uagtet Kastene ved andre Leiligheder pleier vise sig i Stokkene om end ogsaa smaae Steen bliver kastet imod Væggen.
Kart over «Aadalen (øvre)» med gården Holte i nordenden og Gunbjørrud ved sørenden av sjøen.
Flere personer fra bygda tar turen til Holtesætren de neste dagene. Bevæpnede holder de vakt og observerer i håp om å komme nærmere en forklaring på de mystiske hendelsene. Fremdeles holder kastingen fram, uten at bygdefolket kan forklare hvem eller hva som står bak.
Den 11d Ocbr reiste Erik Holte ud til Sæteren, for at slaae nogle Fiæler for det ituekastede Vindue. Imedens Erik kom reisende udover Fiorden hørte og saae Pigen Sigrie og Drengen Ole at der blev kastet mange store Stener ind om Vinduesgluggen og den ene af disse ituslog en liden Gryde som stod ved Mi[d]tvæggen. (…) Derefter blev indkastet en saa stor Steen, at en Mandsperson ved almindelige Kræfter, har nok med at Løfte den op til Hofterne paa sig (…) Vinduesgrin[d]ene blev ogsaa ved denne store Steen itukastet og faldt ind i Gjelden i det samme Erik kom i Lendet. Alt dette foregik imedens Solen var oppe (…) Erik blev liggende paa Sæteren denne Nat og en Stund efter det var bleven mørkt, hørte han et Slag som af et Steenkast i et Bandstubber han havde slaaet for Vinduesgluggen.
En oppklaring av steinkastingen på Holtesætren er ikke kjent. I en gjengivelse av historien i Ådal 1814-1914. Et hundreårs skrift skriver imidlertid forfatter Hans Hegna at det Erik Holte, tjeneste- og bygdefolket trolig hadde vært utfor var gode, gammeldagse skøyerstreker. At hendelsene omtales både i vitnemål og litteratur som en spøkelseshistorie illustrerer samtidig at det som skjedde var mystisk og fryktinngytende nok til at noe overnaturlig ikke kunne utelukkes.
Samtidig er historien om hvordan avskriften av forhørsprotokollen har havnet i Norsk Folkeminnesamling et lite mysterium i seg selv. Her opptrer også et galleri av personer med svært interessante forbindelser. Sammen med avskriften ligger nemlig et brev signert lensmann Helge Skaugstad på Gunbjørrud 30. mars 1842. Brevet er adressert proprietær L. Borchgrevink, som etter alt å dømme er Leonhard Christian Borchgrevink (1778-1845). Borchgrevink var forlikskommisær i Norderhov og slik sett ikke en usannsynlig bekjent av lensmann Skaugstad. Brevet lyder:
S: T:
Her Proprietair L: Borchgrevink!
Herved fremsendes indsluttet den belovede Spøgelseshistorie, som ved Leilighed kan sendes mig tilbage. Min venligste Tak aflægges herved for Deres sidste Godhed mod mig.
Deres ærb: forbundne
Gundbjørud 30 Marts 1842.
H Skaugstad
Skaugstads brev til L. Borchgrevink, 30. Mars 1842 (NFS Skaugstad).
Ettersom spøkelseshistorien og brevet var arkivert sammen under Skaugstads navn var det i utgangspunktet rimelig å tro at avskriften av forhørsprotokollen er Skaugstads egen. Dette forklarer imidlertid ikke hvordan dokumentene har funnet veien til Norsk Folkeminnesamling. Her kommer lærer og organist Jens Martin Kristofersen inn i bildet. Kristofersen (1824-1908) var huslærer hos lensmann Skaugstad på 1840-tallet og bodde da på Gunbjørrud. Ved en fantastisk tilfeldighet var også Gunbjørrud gården der P. Chr. Asbjørnsen losjerte når han var på reise i Ådal. Kristofersen kunne mange eventyr og sagn, og slik gikk det til at han ble en av Asbjørnsens sentrale samlere og informanter i Ådal.
Lærer og organist Jens Martin KristofersenLensmann i Ådal, Helge Olsen Skaugstad.
Samtidig som at vi holdt på å dykke ned i spøkelseshistorien fra Holtesætren kom vi i en annen sammenheng tilfeldigvis også over to brev mellom Kristofersen og Asbjørnsen, hvor – hold deg fast; spøkeriet på Holtesætren er nevnt! Asbjørnsen må ha fått nyss om hendelsen under sine besøk i Ådal. Og det er klart at han må ha fattet interesse for en etterforsket lokalsak som attpåtil hadde elementer av folketro – som seg hør og bør for en folkeminnesamler. I begge brevene til Kristofersen etterspør han spøkelseshistorien. Først i 1847 og senere i 1848:
Ligeledes var det mig overmaade meget om at gjøre snarest muligt at erholde en Udskrift af de Forhør der ere optagne i Anledning af Steenkastningen i Brenna eller Holtesæteren. Hvis De viser Sorenskriveren disse Linier tillader han Dem vist at udskrive det af Protokollerne. (28. september 1847)
Mener De det skulde være muligt hos Skriveren at faa en Udskrift af Forhørsprotokollen angaaende Stenkastet i Holtesæteren eller Brenna? Hvis Tiden og Omstændighederne tillader det, vilde jeg være Dem meget taknemlig om det log sig gjøre (27. januar 1848)
Utdrag fra Asbjørnsens brev til Kristofersen i 1847.Utdrag fra Asbjørnsens brev til Kristofersen i 1848.
De to brevene fra Asbjørnsen er gitt til Norsk Folkeminnesamling av Kristofersens datter, Inga Kristofersen, sannsynligvis ikke lenge etter arkivets opprettelse i 1914. Det videre spørsmålet er hva som kan være sammenhengen mellom disse, avskriften av vitneavhøret og Skaugstads brev til Borchgrevink. Kan alt på et tidspunkt ha vært i hende på Inga Kristofersen før hun leverte det til arkivet? I en omtale av Kristofersens relasjon til Asbjørnsen og deres korrespondanse i Syn & segn fra 1931 står det nemlig at avskriften av vitneavhøret i Norsk Folkeminnesamling er gjort av Kristofersen, ikke av Skaugstad.
Dette åpner for nye spørsmål rundt sammenhengene mellom dokumentene og de involverte personene. Hvis avskriften er gjort av Kristofersen og var ment å sendes til Asbjørnsen, hvor er da dokumentet som skulle oversendes Borchgrevink? Og hvilken rolle spiller egentlig han her? Hadde han bare en generell interesse av saken eller er han en mellommann som skulle bringe dokumentet videre på en av sine reiser som proprietær og handelsmann?
Her kan det spekuleres i det uendelige og noen spørsmål forblir trolig ubesvarte. Om det noen gang var et spøkelse på Holtesætren eller om det kun var snakk om pøbelstreker får vi heller aldri vite. Men takket være en bevart skriftlig nedtegnelse av det vitnene opplevde, samt tilhørende brev med uviss sammenheng, kan vi fortsette å undres over det hele og dele historien med flere. Kanskje sitter du som leser på en mulig forklaring eller flere opplysninger?
En stor takk til Erik Henning Edvardsen for uvurderlig hjelp med transkripsjon av originalkildene!
Kilder og litteratur:
NFS Skaugstad, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.
Brev fra Asbjørnsen til Kristofersen 28. september 1847 og 27.januar 1848 i NFS Asbjørnsens brevsamling, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.
Hegna, Hans. Ådal 1814-1914. Et hundreårs skrift. Drammen: Fremtidens trykkeri, 1957.
Lid, John. «Ein folkeminnesamlar frå 1840-åri» i Syn & segn 1931 Vol 37: s. 306-314.
«Aprilsnarr i gamle da’r, den som ingen tanker har» var vanlig å erte den som ble lurt på 1. april. Da var man nemlig ikke smart nok til å skjønne at man var i ferd med å bli lurt.
Gaukmesse markert med et fuglesymbol på primstaven. Foto: Norsk Folkemuseum/digitaltmuseum.no, NF.1903-0048.
I Norge er vi i nyere tid vant til at aprilsnarr er den 1. april, men det er et relativt nytt fenomen for nordmenn. Tidligere var det knyttet narreskikker til siste dagen i april eller 1. mai. Når dette startet er det ingen som har et klart svar på. Ble man lurt i mai, så ble man kalt maikatt eller maigås. Uttrykket maikatt kommer antakelig fra Danmark, der det i folketroen ble sagt at katter som er født i mai skulle ha både dårlig syn og være dårlige musejegere. Det er lett å tenke seg at den som falt for en skøyerstrek kunne minne om en katt med dårlig syn. Hvorfor det heter maigås er derimot litt mer uklart, men mest sannsynlig kommer dette fra primstaven. Symbolet for gauksmesse 1. mai, er nemlig en fugl. Eller gjøk, da gaukmesse markerte dagen da gjøken skulle komme.
Det har vært sterkere tradisjoner knyttet til denne dagen ellers i Europa. Å spille noen et puss på 1. april antas å ha røtter så langt tilbake som til antikkens Roma. Den gangen ble det feiret at våren var kommet ved å holde store, kultiske narrefester. Den formen vi er mest kjent med i dag, ved å spille noen et puss, kommer fra Frankrike. I Tyskland er skikken dokumentert tilbake til 1600-tallet.
I Norsk Folkeminnesamling finnes en liten innsamling gjort blant folkeminnestudenter om skikker knyttet aprilsnarr. Selve materialet er ikke datert, men innholdet tyder på at studentene minnes tilbake til en barndom på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet. Flere nevner at man i tillegg til å narre 1. april også kunne narre maikatt. Dermed ser vi at norsk og utenlandsk skikk har eksistert side om side.
Fortellinger om aprilsnarr.Studenter forteller om aprilsnarr.Spørsmål om aprilsnarr.
En av informantene forteller en historie fra sin barndom:
Det første jeg husker av aprilsnarr, er fra 1948. Min bror, den gang tre år, skulle narre min far. Han skulle gå i vinduet å se den store «øyken» (hauken) som satt på stæreburet. Da min far «slukøret» (som seg hør og bør på våre kanter når et barn «narrer» en voksen) kom inn igjen så min bror på han med ivrige øyne og sa: «Var han der?» Dette kalles aprilsnarr, og den uheldige blir møtt med et triumferende «aprilsnarr».
Den vanligste måten å narre noen på var nemlig å lure noen i hverdagslige situasjoner ved å si ting som «mor er på kjøkkenet og vil snakke med deg», og da du ikke fant mor på kjøkkenet ropte den andre «Aprilsnarr!». Det var ukomplisert og ikke som i dag, når aviser lager sine egne aprilspøker, eller kollegaer pakker inn alle andres kontorrekvisita i aluminiumsfolie.
Det ser ut som skikken med å narre siste dagen i april eller 1. mai gradvis forsvant i Norge på midten av 1900-tallet. Mange hadde hørt om det, men få praktiserte. Kanskje det forsvant tidligere noen steder i landet enn andre. I Drammens avis torsdag den 4. mai 1950 står det en liten notis skrevet av en navnløs østlending som var i Ålesund den 1. mai. Østlendingen gikk og bar på en koffert, et pledd og noen andre saker. Da hørte han plutselig noen rope «Dokker mista noke!». Da han snudde seg for å se etter, hadde han ikke mistet noe. Han hadde blitt lurt av en ålesundsk tjuagutt (gategutt), som lo og sa «Maikatt!». Den navnløse østlendingen hadde aldri hørt om maikatt før, og i slutten av notisen spekulerer han på om dette kunne være en lokal tradisjon i Ålesund.
Du kan derfor ikke være helt trygg på at du skal slippe unna med narrestreker bare den 1. april. Kanskje det finnes en skøyer som fremdeles holder på denne skikken og venter rundt hjørnet både 30. april og 1. mai!
Les også om 1. april på Norsk Folkeminnesamling sin hjemmeside: 1. april
Kilder og videre lesning:
Alver, Brynjulf (1970) Dag og merke: folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. Universitetsforlaget.
I ein artikkelen om Folkeminnesamlinga ved Bergens Museum i 1925, skriv Torleiv Hannaas at samlinga «vart bygd på gamal grunn» (1925:1). Her refererer Hannaas til arbeidet til ein av grunnleggarane av Bergen Museum, W. F. K. Christie (1778-1849), som var «ein av dei fyrste her i landet som hadde auga for det vitskaplege og kulturelle verd i folkemålet» (1925:1). Christie, som du kan lese meir om her var kanskje mest kjend som medlem av riksforsamlinga på Eidsvoll og president i dei fyrste stortinga, men han dreiv også «trottugt på med å samla og granska vestlandske bygdemål og folkeminne» (Hannaas 1925:1).
Originalmaterialet etter W.F.K Christie i Etno-folkloristisk arkiv, vart gitt i gåve til Folkeminnesamlinga i 1924, etter å ha vore i privat eige hjå Christie-familien. Det meste av dette materialet er gåter, men her er også ei ballade skrive ned av Christie i 1843. Denne balladen, Kraakevisa, også kjend som Bonden og Kråka eller Mannen og Kråka (TSB f 58) er kanskje ei av dei mest kjende skjemtevisene me har her til lands, og «som gjeng vide verdi yver» i fylgje Hannaas (EFA Hannaas 6, 5).
I balladearkivet til dokumentasjonsprosjektet ved UiO finst 131 tekstar, og i Norske Middelalderballadar Melodier, Bind 3, finn ein om lag 100 melodiar. Variasjonen både i tekst og melodi skildrar at visa har vore populær rundt om i landet. Visa fortel om ein mann som skal ut i skogen for å hogge ved. Der møter han ei stor kråke. Han blir redd, skyt kråka, og etterpå utnyttar han kråkekroppen godt. Dei forskjellige versjonane fortel om dei utrulegaste tinga han finn på å lage av den, slik som sko av skinnet, julemat av kjøtet, vindauga av auga, kyrkjebåt av nebbet og så vidare.
Hannaas samla inn fleire variantar av visa. På Stord fekk han også høyre ei historie som skildrar at visa har vore kjend der lenge: ««Jei har vel nogen lunde kunnet læse i bog. Men denne skjittevisen kommer jei ikkje udav det med» sa presten Palundal, han kom ut i buo hjå [Per] Vatne og fekk sjaa Kråkaviso i glaset» (EFA Hannaas 449:56). Dette skal vera fortalt til Hannaas av Ola Sogneset, ein av songarane han samla mykje hjå på Stord. Hannaas skriv at den danske presten Hans Palundal var prest på Stord i 1768, og dette viser at Kråkevisa fanst i lausprint i Noreg på andre halvdel av 1700-talet (EFA Hannaas 6,5).
Hannaas publiserte eit stykke om Kraakevisa i For Bygd og By sitt julehefte «Jol 1919». Her skriv han: “Av alle (dei) norske skjemtevisor(ne) er det vel ingi som er so vida kjend som Kraakevisa. Ho finst i mange uppskrifter og mange prent og ho liver enno paa folketunga baade i by og bygd. So det er ikkje noko nytt eg kjem med naar eg her legg fram eit brigde av Kraakevisa» (EFA Hannaas 6,5). Men han forsvarar at han dreg den fram likevel ved å påpeike at dette er ei av dei eldste norske oppskriftene av visa, og attpåtil frå Nordmøre, der ein ikkje er samla så mykje norsk folkedikting før. Og ikkje minst, «so er visa uppskrivi av ein merkeleg mann, stiftsamtmann W.F.K Christie, præsidenten fraa dei fyrste stortingi, grunnleggjaren av Bergens Museum» (EFA Hannaas 6,5). Hannaas skriv at Christie hadde sett ein versjon av Kraakevisa i eit svensk tidsskrift i 1843. Soleis, foreslår Hannaas, har Christie kome på visa og skrive den ned i form frå Nordmøre, truleg slik han hugsa den frå sin eigen barndom i Kristiansund. «Men maalformi maa han ha vølt paa noko lite» (EFA Hannaas 6,6).
Kraakevisa, oppskrive av W.F.K Christie
I skogen ein Bondmann kom gangande, -Tralallala tralallala, – saa kom der ej Kraaka hoppande, -Tralallala tralallala,
Saa spændt» han Riffla før sit Kne aa skout te Kraaka saa ho dat ne.
Saa satt» han Riffla før sin Fot, da skote va Kraaka ti Hjerterot
Saa kom der Bu fra Kongjens Gar: Kvar gjor» du taa Kraaka, du skout i gaar?
Taa Houe æg gjor» ein Kjørkjeknap, taa Næbbe æg fik meg ein Ølltynn Tap.
Me Fjøra tækt» æg all» min» Huus; taa Talgjen æg støpt eit Bismarpunn Ljus.
Taa Skinne gjor» æg tolv Par Skoe, oframt eit Par Toffla, æg ga» ho Moer.
Kjøte æg salta i Tynne aa Karr oframt ej Stejk, æg ga» han Faer.
Taa Skrotten færigt eit Skip æg fik, de best» som i Kongjens Flaate gik.
Taa Tarmann gjor» æg Segl aa Rejp, aa Beinen dem blej te eit Møkagreip.
Ti Gompen fann’s ejn nyttig rund Ting, aa deraav æg gjor» ein Skræddar=Syring.
No sku du full tru, ha Visa va Tant; det svær æg saa dyrt, at alt e sannt.
Kråkevisa nedskriven av Christie. Foto: Silje Teigland Røstøen.Kråkevisa nedskriven av Christie. Foto: Silje Teigland Røstøen.Kråkevisa nedskriven av Christie. Foto: Silje Teigland Røstøen.
Litteratur
Hannaas, Torleiv. 1925 «Folkeminnesamlingi» i Bergen Museum 1925. En historisk fremstilling redigert av professorkollegiet. Bergen Museum s. 1-13
Ressem, Astrid Nora. 2015 Norske Middelalderballader Melodier Skriftlege kilder Bind 3 Skjemteballader. Norsk Folkeminnelagsskrifter 169/ Scandinavian Academic Press
16. mars er Kvenfolkets dag. I SAMLA finnes folkeminner samlet inn også fra og om personar av kvensk opphav.
Kvener i Norge
Kvener er folk av kvensk/finsk ætt i Norge, også kalt norskfinner. Det finnes skattemanntall som dokumenterer at kvener var bosatt i Nord-Norge allerede på 1500-tallet. Den store innvandringen av kvener til Finnmark startet imidlertid i første halvdel av 1700-tallet. Rektor, folkeminnesamler og forfatter Richard Bergh (1930-2016) samlet folkeminner i Finnmark på 1960-tallet, særlig knyttet til kvensk og samisk kultur:
«For noen mannsaldre siden var dårlige tider i Finland, så dårlige at mange der måtte spise barkebrød. Mange utvandret da til Norge. De kunne komme i flokker på tre eller tre, dro over fjellet med de få eiendelene sine på ryggen, og bosatte seg ved fjorden. Slik vokste etter hvert frem en finsk befolkning i Lakselvdistriktet. (NFS Bergh 1, s. 25-26)
Kvenene bosatte seg i de indre delene av Finnmark og langs fjordene i Nord-Troms og Finnmark, hvor de kombinerte landbruk med fjordfiske og laksefiske i elvene. Fra rundt 1830 og utover økte den finske innvandringen til Nord-Norge, nå i form av arbeidsinnvandring. Kopperverket i Kåfjord og voksende byer og fiskevær krevde arbeidskraft. Her arbeidet kvener både som ishavsskippere, håndverkere og tjenestefolk.
Sammen med samene ble kvenene utsatt for fornorskingspolitikken fra andre halvdel av 1800-tallet av, som forbød kvensk/finsk språk på skolen og i kirka, og hindret alle andre enn norsktalende i å kjøpe jord.
Fotografiet er fra Kiruna, og viser en gruppe med kvener. Det ble tatt rundt 1900. Ukjent fotograf/Svenska Turistforeningen.
Johan Kaaven
Flere fortellinger Bergh samlet handler om «Kåven», bedre kjent som Johan Kaaven (1835-1918) eller «Trollkaaven». Johan Kaaven holdt til i Indre Billefjord og var av kvensk-norsk og samisk slekt. Han var en av de siste og mest kjente noaidene i Norge, berømt for sine kunnskaper om åndemaning, ganning og svartekunster. Han skal ha vært en dyktig folkelig helbreder. Richard Bergh har skrevet boka Mannen som stoppet hurtigruta som omhandler Johan Kaaven. I Berghs nedtegnelser i Norsk Folkeminnesamling finner vi flere historier om hvordan Kaaven helbredet:
Kåven ble ofte oppsøkt av folk som var syke. En gang kom en mann som ikke var bra. Kåven tok ham med seg ned på øra nedenfor huset. Og den øra er slik at når det er fjære, er den på fastlandet, men når det er flo, er den en øy. Så sa han til mannen at han skulle være der på øra til Kåven sa han skulle komme opp i huset. Og mannen ble der, og det begynte å flø. Da floen var på det største, ropte Kåven at han skulle komme, og mannen måtte bakste seg i land. Men da han kom opp til huset, var han også blitt frisk. (NFS Bergh 1, s. 93)
En kjerring kom en gang til Kåven og bar seg ille over ondt i ryggen. Han stilte seg bak henne, stakk tommelen i ryggen på kjerringa og løftet henne slik. Kjerringa skreik, men det nyttet ikke, Kåven ga seg ikke, og etter dette hadde ikke kjerringa ondt i ryggen mer. (NFS Bergh 1, s. 94)
Etter hvert som mer og mer materiale i SAMLA blir digitalisert og gjort tilgjengelig, blir også flere kvenske (og samiske, og romske og romani) fortellingstradisjoner, forestillinger og folkeminner mulige å finne. Det blir også enklere å få overblikk over områder der det er mangler i tradisjonsarkivene, ikke minst med tanke på fornorskingsprosessene ulike grupper i samfunnet har blitt utsatt for.
Onnee päiväle!
Kilder:
NFS Bergh 1. Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo. “kvener”, Store Norske Leksikon 15.03.2022. “Johan Kaaven”, Wikipedia 15.03.2022.
No er me i gang med registrering av metadata, og materialet flyttar seg eit steg nærare skjermen din!
I fyrste omgang registrerer me opplysningar om samlar, medieform, format, kopieringsstatus, språk, type dokument og liknande. I neste omgang skal me i gang med metadata som går nærare på innhaldet i materialet. Denne informasjonen skal gjere det enklare for brukarar å søke opp det materialet dei er ute etter.
Registreringa bli gjort gjennom Goobi. Det er eit registreringsverktøy for arkiv- og biblioteksdata som gjer det mogeleg å knytte sjølvdefinerte metadata til biletfiler. Goobi vart utvikla i Tyskland, og blir i dag brukt av museum, arkiv og bibliotek over heile verda, men mest i Tyskland og Europa elles.
SAMLA-teamet på Universitetsbiblioteket i Bergen har gjort ein stor jobb med å skreddersy Goobi for våre tradisjonsarkiv. Sidan Goobi har open kjeldekode, blir alt av utvikling gjort innanfor SAMLA også tilgjengeleg for andre brukarar av Goobi. Slik bidrar tilpassinga til våre behov, til at også andre kan nytte seg av dei praktiske løysingane vi kjem fram til når dei digitaliserer sine arkiv og samlingar.
Foto: Angun Sønnesyn Olsen.
Her er Etno-folkloristisk arkiv i gang med å registrere ei stevbok etter Torgeir Hallvorsson Røysland. Han var født i 1891, og fall i slaget ved Marne, september 1914. Steva skreiv Torgeir Røysland ned i 1907. Både denne stevboka, og ei stevbok etter systera hans, Jorunn Hallvorsdotter Røysland, har etter dette funne vegen til Hannaas-samlinga, og dermed Etno-folkloristisk arkiv.
