(Overskriftsbilde: Et utsnitt av de forskjellige dokumenttypene som vi har lastet opp i Transkribus. (Skjermbilde fra Transkribus))
Et av målene med SAMLA er å ha transkripsjoner som lesestøtte til materialet vi publiserer. For å få gode nok transkripsjoner ligger det en god del prøving og feiling bak.
For å lage transkripsjoner av alle de tusenvis av bildene vi har avfotografert og skannet i løpet av første fase av SAMLA, vil det ta alt for lang tid å gjøre jobben manuelt. Derfor har vi valgt å bruke verktøyet Transkribus til å gjøre jobben. Det er et nettbasert verktøy som er mye brukt rundt om på forskjellige institusjoner, i både større og mindre prosjekter.
I Transkribus kan man laste opp dokumenter man ønsker å transkribere. Her ligger det allerede mange tekstgjenkjenningsmodeller, basert på forskjellige språk, forskjellige perioder og forskjellige typer håndskrift. Noen av tekstgjenkjenningsmodellene er laget av teamet bak Transkribus, mens mange er laget av forskjellige institusjoner som bruker Transkribus, som har valgt å dele sine modeller med resten av brukerne.
Ett steg i prosessen med å lage gode nok transkripsjoner, er først å finne ut hva «godt nok» egentlig er. Ved automatisk tekstgjenkjenning vil det ikke bli hundre prosent korrekt tekst. Akkurat som mennesker vil den ta feil. Noen håndskrifter kan være vanskeligere å tolke enn andre, og det blir dermed mer feil i noen transkripsjoner enn i andre. SAMLA ønsker at transkripsjonene første og fremst skal være en lesestøtte til materiale som kanskje ellers er vanskelig å lese. Dermed trenger ikke transkripsjonene være ett hundre prosent korrekt, men blir såkalte «dirty transcripts».
I oppstarten og underveis i prosessen med å lage transkripsjoner har SAMLA har testet noen av de tilgjengelige tekstgjenkjenningsmodellene i Transkribus. Den største norske modellen er Nasjonalbibliotekets NorHand 1820-1940, og den som har truffet best på materialet i SAMLAS tre arkiv. Det har derimot vist seg at den sliter med en del av materialet, noe som kan skyldes flere ting. En årsak kan være at mye av materialet vi sitter på bærer preg av å være kladder, med mye slurvete håndskrifter. Den andre, kanskje viktigste årsaken, er at materialet vårt ofte er skrevet på dialekt.
Figur 2: Et eksempel fra Norsk Folkeminnesamlings arkiv: Moltke Moes håndskrift, som viser både hvordan notatene hans ser ut, og hvordan han skriver ned innsamlet materiale på dialekt. (Skjermbilde fra Transkribus av NFS Moe M. 119 4)
Tekstgjenkjenningsmodeller baserer seg på statistiske utregninger ut fra ord og setninger i det materialet den har trent på. Hvis en modell er trent opp på materiale som er skrevet på kun én dialekt, så er det denne statistikken som ligger bak gjetningene på ord i en tekstgjenkjenningsprosess. Hvis det i teksten for eksempel står «katta mi» med en litt slurvete håndskrift, kan modellen gjenkjenne det som «katten min».
Fordi de eksisterende offentlige modellene har varierende kvalitet på transkripsjonene, begynte vi tidlig å jobbe med egne tekstgjenkjenningsmodeller, i håp om at de kanskje gjør en bedre jobb med materialet vårt. Men for å lage egne modeller, trenger man treningsmateriale. Det kreves en god del helt korrekt transkribert materiale som deretter kan brukes til å trene opp nye modeller. Det finnes flere måter å lage treningsmateriale, og i SAMLA er vi i gang med disse tre:
Transkribere dokumenter fra bunnen av.
Bruke eksisterende transkripsjoner ved å importere dem inn i Transkribus.
Kjøre dokumenter gjennom en tekstgjenkjenningsmodell, og så korrigere de feilene man finner.
Figur 3: Under arbeid: korrigering av transkripsjoner som først er kjørt gjennom en tekstgjenkjenningsmodell. (Skjermbilde fra Transkribus av NFS Bergh 15 11)
Det skal en del materiale til for å få et godt nok grunnlag for å trene en modell. Det kreves minst ti sider korrekt transkribert materiale av én håndskrift for å lage en tekstgjenkjenningsmodell som kan lese den samme håndskriften. Dermed sier det seg selv at det kreves mye mer materiale for å kunne lage en eller flere modeller som kan lese det komplekse materialet som kommer fra SAMLAs tre arkiv. I dag har vi begynt å jobbe ut fra teorien om at det kan være nyttig å dele materialet inn i dialekter, og har begynt å fokusere på tre områder hvor vi vet at vi har mye materiale: Sogn og Fjordane, Hordaland og Telemark.
Foreløpig er det for tidlig å si om det vil gi resultater, det kreves både en del arbeid med å lage transkripsjoner, og å finne eksempler fra forskjellige hender i materialet. Samtidig brukes alt treningsmaterialet vi lager også inn i en større og mer generell SAMLA-modell, for å se hvilket utslag det gir å samle alt arkivmateriale i en modell.
Har du vore på bryllaup i sommar? Mange har venta heilt sidan 2020 på endeleg å få sagt sine ja framfor vener og familie i den varme årstida.
Eit kjennemerke for bryllup er at dei ofte inneheld særmerkte rituale og tradisjonar som ‘må’ gjennomførast. Stabbedansen var blant det essensielle i bryllaupa i fortida, men dukkar no heller unnataksvis opp.
Stabbedans som tradisjon eller bryllaupsrituale finst dokumentert mange stader, med skildringar av korleis det skulle gjennomførast. Og dette kunne variere frå stad til stad. Her fylgjer ei forteljing om stabbedansen frå Surnadal, som finst i Norsk etnologisk gransking sine samlingar. Ho vart delt av Olaf Sogge (1882-1955), som var fødd i Rindal og busett i Surnadal. Under bilda kan du lese teksten i transkribert versjon.
Stabbedans i brylluper
Jeg har i tidligere svarlister berørt, at brylluppene her vanlig varte i 3 dage: fredag, lørdag og søndag. Unntakelses vis var det også torsdagsbrylluppe: men disse var mere sjeldne.
Når middagen var fraseggjort andre bryllupsdagen (lørdag), bordene båret ut, og stuen ryddet til dans, da var det en eller annen som rulled en huggestabbe inn i stuen og satte den mitt på gulvet. Spellemanden hadde stillt fela og tar til med en slått. Noen karer tar brudgommen og plasserer ham på stabben. Andre tar brura og plasserer henne i fanget på brudgommen.
Spillemannen setter litt mere kraft på og brugommen tar brura og danser ut med henne, og så er gulvet straks fyldt med dansende, og stabben står der.
Når slåtten er ferdig tar brudgommen opp spellpenge og leverer til brura, og hun går og leverer pengene til spellemannen. Neste dans blir det anbragt et nytt par på stabben, gifte eller forlovede. Disse danser til, og så følger andre, og den kvinnelige partner får spillpenge og betaler til spellemannen.
Når de gifte og åpenlyst forlovede har været på stabben, så blir det parret andre. Det kunde vel bli noe vilkårlig, men man søkte dog å parre slik af en liten antakelse, en observasjon, er til grund. Det var jo oftest trangt om sengeplass i bryllupgården og tilstødende hjem, og en eller anden kunde ha observeret plasseringer som kunde utnyttes.
Spioner var det vel også ute om natten og samlet på indisier. Kanske endog ældre mend, som under ett eller andet påskud gjorde sig erend omkring i kvarterene, og så blev de forefundne situasjoner utnyttet for «stabben».
x x x
Nå er dansen i brylluper mest slutt. Der improviseres jo gjerne en danseplass f.eks. på låven eller i annet uthus, så det kan bli litt dans første bryllupskvelden. Brylluppene holdes nu mest på lørdag og fortsetter gjerne påfølgende søndag. Det blir ikke nu anledning til så meget liv og løyer som i svundne dage.
Stabbedansen blev det slutt med da første verdenskrig brøt ut. 1914.
Olaf Sogge var også folkeminnesamlar som sendte inn materiale til Norsk Folkeminnesamling, i tillegg til å vere meddelar for NEG. Han dreiv for øvrig eit fargeri i Surnadal, med eige kraftverk.
For litt sidan fekk Etno-folkloristisk arkiv og Norsk Folkeminnesamling eit interessant spørsmål:
[Finst det] eventuella homoinslag i myterna om glaciären Folgefonden/Folgefonna? Fredrika Bremer nämner nämligen att glaciären skulle ha bildats och täckt över sju byar för att människorna där var sodomiter, men hennes källa är Andreas Faye och hans uppteckning av myterna nämner ingenting sådant… så vi undrar om hon bara har fel eller om det faktiskt funnits en sådan tradition.
Fredrika Bremer (1801-1865) var forfattar og ein viktig pioner innanfor kvinnesak i Sverige. I boka hennar Streit und Friede, oder Scenen aus Norwegen: Erzählung gitt ut i Tyskland i 1855, visest det til Faye som kjelde for segn der Folgefonna ligg over ei rekke bygder der sodomittiske skikkar skal ha blitt praktisert.
Fotnoten frå Bremer si tyskspråklege bok, utgjeve i 1855 s. 36.
Ei enkel oversetjing av fotnoten høyrest slik ut:
Ifølge sagnene ble flere steder/tettsteder der det fantes sodomittiske skikk/sedvaner, begravet under det gigantiske likkledet, og frem til i dag skal en kunne høre hanen gale under snødekket. Når solen skinner over fonnen, tror man å kunne se utallige svermer av småfugl i alle farger – hvit, svart, grønn, og rød – som flyr opp og ned over snøhavet. I tidligere tider trodde man at dette var sjelene til dalens gudløse beboere som svermet rundt her i form av fugler. Se Faye.
Norske Andreas Faye, folkeminnesamlar, prest og historikar, var ein kjend mann i samtida si, og gav mellom anna ut Norske Folke-Sagn(1844). Her har han skrive ned eit sagn om «Folgefonden» (s. 227-228):
Hvor denne merkelige isbræ nu kneiser, var i gamle Dage en frugtbar Dal, som hedte Folgedalen og bestod af 7 Kirkesogne. Dalens Beboere vare imidlertid saa overmodige og ugudelige, at Gud endelig i 10 samfunde Uger lod det der snee og slude uden Ophør. Den hele Dal blev nu opfyldt med Snee og alt Levende omkom; og fra den Stunde har Snee og Iis voret til den uhyre Masse der udgjør den berømte Folgefond. Her fandtes i gamle Dage utallige smaa Fugle af forskjellig Farve, hvide, sorte, grønne, gule og røde, der fløi op og ned i talløse Sværme, og disse ansaa man da for at være de ugudelige og fordømte Innbyggeres Sjele, der her vankede omkring og lode sig see i Fugleskikkelsende.
Vidare viser Faye til ulike grunngjevingar nytta av forteljarane av segnet for at det er sant, mellom anna blir at elvene som renn vekk frå Folgefonna gjerne har med seg gamle fat og tilsvarande frå husa som skal vere under breen. Sjølv meinte han at innslaget om fuglane kan komme av namnet på breen: «Navnet Fuglefonden er udentvivl en Forvanskning af Foglefonden [sic]. Det blir underbygd av at namnet på breen skal komme av ordet folga, som betyr ‘tynt snødekke’, og heng saman med det norrøne folginn, som betyr ‘skjult’, ifølgje Store norske leksikon. Opphavet til namnet har altså ikkje noko med fuglar å gjere, men lydbildet liknar, og slik kan ideen om fuglane ha oppstått.
Folgefonna. Foto: Zairon (CC-BY-SA 3.0)
Segnene som Faye har skildra, har vore levande i munnleg tradisjon. I segndatabasen Segner frå Vestlandet (der segn er henta mellom anna frå Norsk Folkeminnesamling og Etno-folkloristisk arkiv), finst det fleire variantar av det same segnet (også ein normalisert nynorsk-versjon av Faye). Transkripsjonane under er henta derifrå.
Samlaren Rasmus Løland sende inn følgjande segn til Norsk Folkeminnesamling:
Der som Folgefonna i Hardanger ligg no, har det ikkje alle dagar lege snø og klake, seier dei gamle. I utgamle dagar skal det ha lege tre (eller sju) kyrkjesokner der, og det skal ha vore rektig gilde bygder. Men så tok det så fælt overhand med synd og ugudlegdom i dei bygdene at Vårherre kunne ikkje bera over med det lenger. Så let han bygdene snøa ned, og alt levande som fanst der, blei øydelagt. Det er fortalt om ein mann som gjekk på ski rundt ei kyrkje medan det heldt på å snøa. Men det var ikkje lange stunda før snøen gjekk jamt med kyrkjetårnet. Då snøen gjekk så høgt at det var så vidt han rakk nedpå toppen av kyrkjespiret, når han stakk skistaven nedi snøen, torde han ikkje vara der lenger, og då tok han ut derifrå, og han blei nok berga.
Om somrane når det rann bekkjer utunder klaken på kantane av fonna, skal det ha fylgt skålabrot og mangslags anna gammalt skrap med, og det syner at det har budd folk der. (’Nesten alle herikring trur òg dette er visst og sant. Korfor skulle snøen ikkje gå av der så vel som andre stader, viss det ikkje var noko uallminneleg med den fonna?’ pla folk spørja.)
Eit anna segn samla av Torkell Mauland, vart gitt ut i Norsk Folkeminnelag si Folkeminne frå Rogaland. Det kan også finnast på Segner på Vestlandet, og går slik:
I gamle dagar låg det ei stor bygd der som Folgefonna no er. Men folk der i bygda var så gudlause og fæle at dei jamvel brukte brødleivar (=brødmat) til å tørka føtene på. Så fekk dei det dei kunne venta seg, og bygda vart øydelagd.
Det heldt på med å snøa i langsameleg tid så det var som snøen ausa ned. Då vart heile bygda nedsnødd og folka òg. Ein einaste mann berga seg på ski. Han rende av stad så fort han kunne, og riste snøen av skiene etterkvart som han fall oppå. På den måten berga han seg og kom seg til ei anna bygd; men alle dei andre snødde ned.
I seinare tid skal det ein og annan gong ha hendt at dei har funne tinntalerkar og anna slikt som har flote ut av fonna. Det er leivningar av det innbuet som dei hadde dei folka som budde der i bygda.
Folgefonna. Foto: Anna-Lena Flatland.
I 1913 skreiv Anna Naa, ein av lærarstudentane som Torleiv Hannaas hadde på Stord, ned ein versjon av sagnet, som er inkludert i Segner på Vestlandet:
Ein gong for mange lange år sidan såg det annleis ut der Folgefonna no ligg. Der fanst ikkje snø; men der var flotte gardar og hus og vollar og bakkar og alt som til høyrde. Heile sju kyrkjesokner var der, og like mange kyrkjer og prestar. Men det var ikkje alt som det skulle vera der oppe, for folket var så vonde at det var reint fælt. Og det kunne ikkje Vårherre tola, og så måtte straffa komma.
Det var nett ein søndag at ulykka kom. Folk flest hadde gått til kyrkje, og klokkeljom lyddest ut over dalen. Men då presten stod på stolen, kom det eit fælande brak, så det dundra i dalen. Eit ofseleg snøvêr fyllte lufta, og fleire skred kom veltande. Det fauk og det rauk, og snøen gøymde allting, la seg som eit liklaken over alt og alle. Ikkje eit liv vart berga, så nær som ei kjerring som hadde gått ned til Reisæter, nærmaste garden, for å låna ei trova(?).
Anna Naa si skriftlege attgjeving av segnet om Folgefonna som ho har samla inn til læraren sin, Torleiv Hannaas.
Alle variantane av segnet som her er nemnd liknar kvarandre i mangt og mykje. Ikkje i nokon av desse segnene blir det vist direkte til homofil aktivitet, men kva som blir lagt i at «folket var så vonde at det var reint fælt», «folk der i bygda var så gudlause og fæle at dei jamvel brukte brødleivar (=brødmat) til å tørka føtene på», «synd og ugudlegdom» og Faye sin «overmodige og ugudelige» er ikkje så godt å seie. Noko var ikkje bra som gjorde at Gud straffa innbyggarane i dalen og dekte dei med snø og sludd.
Slike straffar der heile byar vart utsletta kunne minne om forteljingar frå det gamle testamentet mange heilt sikkert kjente godt til, og det gjorde Bremer si tolking nærliggande. Sodomi som omgrep har opphav frå den bibelske byen Sodoma som Gud øydela på grunn av umoral blant dei som budde der, ei forteljing som kan finnast i Fyrste Mosebok. Ideen om øydelegging av eit samfunn som straff for seksuell omgang på tvers av det aksepterte, kan såleis styrke tesen om at det er «homoinnslag» i mytane rundt Folgefonna. Men Faye skriv ikkje dette sjølv, korkje i Norske Folke-Sagn eller i den tidlegare utgåva frå 1833.
Ein noko annleis variant, eller i alle fall eit segn som liknar på nokre måtar, er attgjeve av journalist og lokalhistorikar Jan Gravdal i ein annan blogg, slik:
En gang i tiden, for over 1000 år siden, bodde det et folk på fjellet et sted mellom Odda og Kvinnherad. Sagnet ville ha det til at dette folket ble seinere kalt «de som bodde i det åttende prestegjeld». Det var et ondt folk, derfor var det ingen som ville ha noe med dem å gjøre. Den gang var det ikke mye is der som Folgefonna var. Det var grønne daler, bratte fjellsider og spesielt var det både vanskelig å komme seg inn og vanskelig å komme seg ut av dalen hvor det fordømte folket bodde. «Det åttende prestegjeld». Så kom isen tilbake. Det var kalde og regnfulle år. Folk måtte dra fra dalene ettersom isen vokste. Men de fordømte dro ikke. De ble der inne i dalen sin. Og der er de ennå. De bor under isen. Og deres etterkommere er bare menn, hårete menn, onde menn. Noen ganger kommer de opp på isen. Da røver de en kvinne. Slekten skal føres videre under isen. Kvinnen blir til hun har født så mange barn hun er i stand til. Bare guttebarn. Siden blir hun aldri spurt.
Det liknar dei andre gjennom at eit samfunn av menneske som ikkje var av det gode slaget vart dekt av snø. I Gravdal si attgjeving er det ikkje ein gud som står for straffa, heller ikkje døydde dei av snøfallet og den veksande breen. Snarare er dette ein stad der det framleis lever onde menneske, som berre er menn. Her trengst kvinner berre for å få barn.
Sett frå eit industrihistorisk perspektiv, kan dette minne om industrisamfunn beståande av menn som i ein periode vaks fram. Men frå eit skeivt perspektiv kan dette styrke tesen om at Bremer var inne på noko i si tolking av Faye – at det kan finnast idear om sodomi knytt til Folgefonna.
Likevel kan vi ikkje med utgangspunkt i nokre av desse segnene seie at det fanst spor av «sodomittar» knytt til Folgefonna. Men at det kan vere det, og vi kan tenke oss at det finst mange andre skeive innslag i samlingane som blir del av samla.no. Materialet i samlingane handlar om levd liv, og det inkluderer så mangt, også slikt som kanskje må lesast mellom linjene, og som blir synleg først når vi stiller dei rette spørsmåla.
Takk til Sara Kohne for oversetjing av Bremer sin tyske fotnote, og Tone Hellesund, Runar Jordåen og dei svenske forskarane for interessante spørsmål, kjelder og tolkingar.
«Paa vestre Side af Fiorden Sperilden her i Aadalens Annex ligger en indhegnet Sætervold som helde mod Fiorden, hvorpaa staar en Sæterbod og et Foderlade 150 Skridt op fra Fiordstranden, og et Fæehuus øverst paa Vaalden omtrent 350 Skridt fra Fiorden.»
Slik starter vitnemålet fra de mystiske hendelsene som fant sted i Ådalen på Ringerike høsten 1839. 23 år gamle Rønnaug Olsdatter og drengen Ole Simensen på 17 år var stasjonert på Holtesætren, eller Brændsæteren som den også ble kalt. Her skulle de passe dyrene til eieren Erik Holte. Nedtegnelsene av vitnemål etter disse tre, samt tjenestejenta Sigrie Torkildsdatter og kirkesanger Gulbrand Buttingsrud, kan fortelle at det over flere dager i perioden 21. september til 11. oktober ble kastet stein i veggen på setra og mot vinduene.
Avhøret er etter all sannsynlighet utført av Helge Olsen Skaugstad (1798-1874) som var lensmann i Ådal i perioden 1825-1870. Han var bosatt på gården Gunbjørrud som også ligger på vestsiden av innsjøen Sperillen i Ådal. Slik begynner vitnenes forklaring:
Den 24d Sepbr om Aftenen ved Afdagstider – som antages at være omtrent Kl: 8 – forklarede Rønnaug Olsdatter og Ole Simensen at de hørte, der først blev kastet eller slaaet i Ruderne en Gang, og de efter noget i den to Gange som om en ville komme ind, siden blev der kastet i nedre Buevæg og Loftet en lang Stund og under Kastningen hørte de udenfor en Dunder som om 2 Mennesker skulle flyve omkring Sæterboden. Omtrent Kl: 9 a 10 blev alt roligt og det sidste de hørte, var som at en kom flyvende nedover Volden fra Fæehuset til Boden.
Steinkastingen fortsetter og etter at det uforklarlige levenet har foregått over mange dager tar Rønnaug affære:
Den 28d Sepbr sendte Pigen Rønnaug Bud Hjem til Gaarden Holte, som ikke ligger længere end omtrent ¼ Mil fra Sæteren, til sin Huusbonde Erik Holte om, at han maatte komme ud til Sæteren, for om muligt at opdage hvem der hele Tiden holdt alle disse Spæktakler som foregik (…)
Den 30d Sepbr: i Skumringen om Aftenen erindrer Pigen Rønnaug og Drengen Ole, var der allene begyndte Steenkastningen atter og da var eller blev den sidste Glasrude i Vinduet itukastet. Ved Afdagstider omtrent Kl: 8, kom Erik Holte, Kirkesanger Buttingsrud og Tjenestedrengen paa Holte Gulbrand Olsen ud til Sæteren og blev liggende der til Kl: omtrent var 11, uden at høre den ringeste Kastning. De begav sig da paa Hjemveien, men var ikke kommen længere end et lidet Støkke ud paa Fiorden, forinden Pigen kom ud og raabte dem tilbage og sagde, at Steenkastningen var begyndt strax de havde forladt Sæterboden. De reiste da tilbage igjen og laae der om Natten (…)
Dette er første del av vitnemålet om spøkelset på Holtesætren.
Vitnemålets nøkterne form gir lite rom for subjektive tolkninger av opplevelsene. Kun Rønnaugs ene uttalelse sier noe om hvordan hendelsene ble forsøkt forklart: «thi det faldt hende ikke ind andet, end der absolut maatte være Mennesker som fløi der og kastede Steener ind til dem». Det vites ikke om Erik Holte eller andre nevnte sambygdinger som også var til stede deler denne tolkningen. Om Holte vil beskytte egen eiendom mot materiell skade eller om han opplever at det er noe overnaturlig i gjære – uansett grunn; han ser behovet for forsterkninger og trommer sammen en gruppe av bygdefolket. Bevæpnede og kampklare begir de seg mot Holtesæteren:
Erik Holte og Kirkesanger Buttingsrud fremstod derpaa og forklarede sig eenstemmig, saaledes: at de denne Aften ved Afdagstider kom til Sæteren i Følge med Huusmanden Torsten Kittelsen, John Størksen, Nub Nubsen og Tjenestedrengen Gulbrand Olsen alle bevæbnet med Sabler og skarpladte Geværer. Erik Holte gik da allene ind i Sæterboden, som han fandt var øde for Folk, og de andre 5 Personer tog tilfendig[?] Post omkring Boden paa forskjellige Stæder, hvor de blev staaende saalænge de kunde udholde det, for det stormende Regn, som denne Aften rasede, men hverken Erik eller de som stod udenfor hørte da nogen Kastning.
Alle Personer gik da ned igjen til Sæterboden hvor Erik Holte var, og da begyndte Steenkastningen ind om Vinduet straxt igjen (…) Imedens Kastningen foregik afskjød John Størksen et Skud og der … … [uleselig] du og … … [uleselig] Kastningen og i det samme Skudet var afgaaet, begyndte en saa svær Kastning i den øvre og vestre Buvæg at hele Boden ristet sig. John ladte straxt sit Gevæhr igjen og skjød ud gjennem Melkebuegluggen som var paa den Væg Kastningen da foregik, men Kastningen vedvare og en Steen eller som de syntes en Helle, blev kastet ind igjennem Gluggen som blev skudt ud af og denne Steen eller Helle, faldt ind i en Vindue i Melkeboden saa det pladsket i Vandet. Om Morgenen gik de omkring Sæterboden, men kunde ikke opdage det ringeste Spor af Steenkast i nogen Stok, uagtet Kastene ved andre Leiligheder pleier vise sig i Stokkene om end ogsaa smaae Steen bliver kastet imod Væggen.
Kart over «Aadalen (øvre)» med gården Holte i nordenden og Gunbjørrud ved sørenden av sjøen.
Flere personer fra bygda tar turen til Holtesætren de neste dagene. Bevæpnede holder de vakt og observerer i håp om å komme nærmere en forklaring på de mystiske hendelsene. Fremdeles holder kastingen fram, uten at bygdefolket kan forklare hvem eller hva som står bak.
Den 11d Ocbr reiste Erik Holte ud til Sæteren, for at slaae nogle Fiæler for det ituekastede Vindue. Imedens Erik kom reisende udover Fiorden hørte og saae Pigen Sigrie og Drengen Ole at der blev kastet mange store Stener ind om Vinduesgluggen og den ene af disse ituslog en liden Gryde som stod ved Mi[d]tvæggen. (…) Derefter blev indkastet en saa stor Steen, at en Mandsperson ved almindelige Kræfter, har nok med at Løfte den op til Hofterne paa sig (…) Vinduesgrin[d]ene blev ogsaa ved denne store Steen itukastet og faldt ind i Gjelden i det samme Erik kom i Lendet. Alt dette foregik imedens Solen var oppe (…) Erik blev liggende paa Sæteren denne Nat og en Stund efter det var bleven mørkt, hørte han et Slag som af et Steenkast i et Bandstubber han havde slaaet for Vinduesgluggen.
En oppklaring av steinkastingen på Holtesætren er ikke kjent. I en gjengivelse av historien i Ådal 1814-1914. Et hundreårs skrift skriver imidlertid forfatter Hans Hegna at det Erik Holte, tjeneste- og bygdefolket trolig hadde vært utfor var gode, gammeldagse skøyerstreker. At hendelsene omtales både i vitnemål og litteratur som en spøkelseshistorie illustrerer samtidig at det som skjedde var mystisk og fryktinngytende nok til at noe overnaturlig ikke kunne utelukkes.
Samtidig er historien om hvordan avskriften av forhørsprotokollen har havnet i Norsk Folkeminnesamling et lite mysterium i seg selv. Her opptrer også et galleri av personer med svært interessante forbindelser. Sammen med avskriften ligger nemlig et brev signert lensmann Helge Skaugstad på Gunbjørrud 30. mars 1842. Brevet er adressert proprietær L. Borchgrevink, som etter alt å dømme er Leonhard Christian Borchgrevink (1778-1845). Borchgrevink var forlikskommisær i Norderhov og slik sett ikke en usannsynlig bekjent av lensmann Skaugstad. Brevet lyder:
S: T:
Her Proprietair L: Borchgrevink!
Herved fremsendes indsluttet den belovede Spøgelseshistorie, som ved Leilighed kan sendes mig tilbage. Min venligste Tak aflægges herved for Deres sidste Godhed mod mig.
Deres ærb: forbundne
Gundbjørud 30 Marts 1842.
H Skaugstad
Skaugstads brev til L. Borchgrevink, 30. Mars 1842 (NFS Skaugstad).
Ettersom spøkelseshistorien og brevet var arkivert sammen under Skaugstads navn var det i utgangspunktet rimelig å tro at avskriften av forhørsprotokollen er Skaugstads egen. Dette forklarer imidlertid ikke hvordan dokumentene har funnet veien til Norsk Folkeminnesamling. Her kommer lærer og organist Jens Martin Kristofersen inn i bildet. Kristofersen (1824-1908) var huslærer hos lensmann Skaugstad på 1840-tallet og bodde da på Gunbjørrud. Ved en fantastisk tilfeldighet var også Gunbjørrud gården der P. Chr. Asbjørnsen losjerte når han var på reise i Ådal. Kristofersen kunne mange eventyr og sagn, og slik gikk det til at han ble en av Asbjørnsens sentrale samlere og informanter i Ådal.
Lærer og organist Jens Martin KristofersenLensmann i Ådal, Helge Olsen Skaugstad.
Samtidig som at vi holdt på å dykke ned i spøkelseshistorien fra Holtesætren kom vi i en annen sammenheng tilfeldigvis også over to brev mellom Kristofersen og Asbjørnsen, hvor – hold deg fast; spøkeriet på Holtesætren er nevnt! Asbjørnsen må ha fått nyss om hendelsen under sine besøk i Ådal. Og det er klart at han må ha fattet interesse for en etterforsket lokalsak som attpåtil hadde elementer av folketro – som seg hør og bør for en folkeminnesamler. I begge brevene til Kristofersen etterspør han spøkelseshistorien. Først i 1847 og senere i 1848:
Ligeledes var det mig overmaade meget om at gjøre snarest muligt at erholde en Udskrift af de Forhør der ere optagne i Anledning af Steenkastningen i Brenna eller Holtesæteren. Hvis De viser Sorenskriveren disse Linier tillader han Dem vist at udskrive det af Protokollerne. (28. september 1847)
Mener De det skulde være muligt hos Skriveren at faa en Udskrift af Forhørsprotokollen angaaende Stenkastet i Holtesæteren eller Brenna? Hvis Tiden og Omstændighederne tillader det, vilde jeg være Dem meget taknemlig om det log sig gjøre (27. januar 1848)
Utdrag fra Asbjørnsens brev til Kristofersen i 1847.Utdrag fra Asbjørnsens brev til Kristofersen i 1848.
De to brevene fra Asbjørnsen er gitt til Norsk Folkeminnesamling av Kristofersens datter, Inga Kristofersen, sannsynligvis ikke lenge etter arkivets opprettelse i 1914. Det videre spørsmålet er hva som kan være sammenhengen mellom disse, avskriften av vitneavhøret og Skaugstads brev til Borchgrevink. Kan alt på et tidspunkt ha vært i hende på Inga Kristofersen før hun leverte det til arkivet? I en omtale av Kristofersens relasjon til Asbjørnsen og deres korrespondanse i Syn & segn fra 1931 står det nemlig at avskriften av vitneavhøret i Norsk Folkeminnesamling er gjort av Kristofersen, ikke av Skaugstad.
Dette åpner for nye spørsmål rundt sammenhengene mellom dokumentene og de involverte personene. Hvis avskriften er gjort av Kristofersen og var ment å sendes til Asbjørnsen, hvor er da dokumentet som skulle oversendes Borchgrevink? Og hvilken rolle spiller egentlig han her? Hadde han bare en generell interesse av saken eller er han en mellommann som skulle bringe dokumentet videre på en av sine reiser som proprietær og handelsmann?
Her kan det spekuleres i det uendelige og noen spørsmål forblir trolig ubesvarte. Om det noen gang var et spøkelse på Holtesætren eller om det kun var snakk om pøbelstreker får vi heller aldri vite. Men takket være en bevart skriftlig nedtegnelse av det vitnene opplevde, samt tilhørende brev med uviss sammenheng, kan vi fortsette å undres over det hele og dele historien med flere. Kanskje sitter du som leser på en mulig forklaring eller flere opplysninger?
En stor takk til Erik Henning Edvardsen for uvurderlig hjelp med transkripsjon av originalkildene!
Kilder og litteratur:
NFS Skaugstad, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.
Brev fra Asbjørnsen til Kristofersen 28. september 1847 og 27.januar 1848 i NFS Asbjørnsens brevsamling, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.
Hegna, Hans. Ådal 1814-1914. Et hundreårs skrift. Drammen: Fremtidens trykkeri, 1957.
Lid, John. «Ein folkeminnesamlar frå 1840-åri» i Syn & segn 1931 Vol 37: s. 306-314.
Skumle historier må sjølvsagt òg dokumenterast! Både Norsk etnologisk gransking og Norsk Folkeminnesamling har hatt fleire organiserte innsamlinger av historier om spøkelse, vardøger og attergangarar. For å sette stemninga til årets allehelgensaften og halloweenfeiring har vi plukka ut nokre av dei. Tør du lese vidare?
Dei som går att
«N.N. fortalte der var en stor kvæn de kaldte for gammel Sakarias. Denne var på tur til Finnmark med en otring. Alle hadde sauepelser på. Sakarias gikk frem i skotten og la sig å sove «halla sig». Han våkner med at han ser en kikke over båtripa, men bryr sig ikke om det. Litt efter ser han den fremmede på den andre side av båten. Han kommer opp i båten og tar Sakarias i bena og prøver å dra ham i sjøen. Sakarias krenget pesken av sig og tok den fremmede i fanget og kastet den fremmede ut i sjøen, men faldt selv uti på den andre side. Han fikk i farten tak i ripa og halte sig over bord. Han gikk atterut bak seglet og spurte hvorfor de ikke kom og hjælp ham når de hørte han sloss. De andre hadde ingenting hørt» (NEG 15851).
I dette segnet vert Sakarias teken av ein attergangar. Rundt om i landet brukast også mellom anna dauding, skrømt, spøkelse, fòring, gjenganger, gjenferd og far om dei som går att. At nokre går att kan ha mange ulike årsakar. Til dømes at ein er kriminell, har kjærleikssorg eller døydde brått, men felles for dei fleste er at dei skulle ha noko uoppgjort dei ville freiste å få ordna før dei skulle få fred i grava.
«N.N. fisket med N.N. utenfor Gryllefjord. De drev forsøksdrift ute i havet sammen med et par andre båta. En dag i stille og fint vær sat hele besetningen i lugaren og spiste. De hører en mann komme på dekk og kommer med kappa og setter seg i lugaren. De tror at det er en mann fra en annen driver. Mannen prater og spør om alt mulig. Han har stort skjegg og er ellers en velvoksen kar. Under samtalen sier skipperen at man er sluppet opp for rødsprit til fyrlampen og må gå inn til Gryllefjord til lensmannen for å få attest på rødsprit. Da sier mannen at han er kjøpmann Pedersen fra Gryllefjord og de kan bare gå i hans forretning og hilse fra ham at de skal ha rødsprit. Mannen går på dekk alene og blir borte. Da de kom til Gryllefjord gikk de i land og spurte 2 gamle menn om hvor Pedersens forretning var. De ser litt rart på dem. Den ene peker så på en pæl som står i fjæren og sier at der ser dere resten av Pedersens forretning. -Han var død 20 år i forveien. – Historien høres utrolig ut, men man påstod den var sann» (NEG 18841).
At ikkje alle levande menneske hadde evna til å sjå attegangarar, gjorde at enkelte nokre stader vart kalla synske. -Og for særskilde kunne det verte riktig så plagsomt, slik som her frå Telemark: «Synske folk tala ofte med avdøde. Såve Guttormson Nordgarden var synsk f. 1773. Han budde på Sinnesodden i Seljord men såg i åndi Brynhild Varen som gjekk deildegast 3 mil undan. I Åmotsdal var ein attegangar så seint som i 1920 åri. Han synte seg for mange, men serskilt Kjetil R. var han i vegen for så ofte» (NEG 15866).
Folkeminnesamlar og etnograf Yngvar Mejland skreiv ned dei to segna over om ein attergangar i Kvænangen og ein i Gryllefjord. Det vart sendt til Norsk etnologisk gransking i 1960 som svar til spørjeliste 81 «Attergangar og vardøger» saman med mange fleire utrulege forteljingar.
Det som går føre og fylgjer
NRK Nitimen gjorde ei liknande innsamling av forteljingar om vardøger på vegne av Norsk Folkeminnesamling i 1966. Vardøger, vardogl, fylgje, framfaring, førefar, vord m.fl. opptrer i folketrua på ulike måtar. Det kan vere ei vernande ånd som fylgjer alle menneske. Eit vardøger kan òg vere ei varslande ånd. Då ser eller høyrer ein gjerne ånda til ein person ei tid før personen sjølv innfinn seg, slik som i dette dømet:
«(…) Det var under krigen, i dens begyndelse. Vi leide ut ett rum til en herre. (Navn vil jeg ikke si.) Jeg hadde vært ute en tur, og når jeg kom hjem, så var det noget jeg skulle ha i kjøkkenskapet –, der lå det en lapp på en av hyllene. På den sto det: Jeg går nu, blir borte en tid, har lånt det målet dit, men du skal få det tilbake, når jeg kommer i gjen, skal bruke det til drikkekopp. (Det målet var av aluminium). Han var med i hjemmefronten. Husker ikke nu hvor lenge han var borte, men en kveld vi hadde lagt oss, så hørte vi begge to at det tok hart i entrèdøren, da sier min mann, i kveld kommer han hjem. Og en god tid tid efterpå kom han hjem en tur. Da sier min mann, vi visste du ville komme i kveld. Han blev forskrekket, og lurte på hvordan vi kunne vite det. Jo, vi hadde hørt varslet hans. Vi hadde hørt det før også når han kom hjem fra arbeidet (…)» (NFS NRK Nitimen, 1966).
Slåttekaren og attegangaren
I 1953 gjorde tidsskriftet Verden idag ei innsamling av spøkelseshistorier i samband med Norsk Folkeminnesamling. Folk frå heile landet sendte sitt bidrag, og i alt kom det inn omkring 70 historier. Eit utval vart trykt i ei fast spalte i tidsskriftet. Historia under vart av redaksjonen vurdert som ei av dei betre.
«For 60-70 år tilbake hadde mine foreldre en slottekar ved navn Tokle. En aften de alle hadde spist kvelds, fortalte han følgende historie: I sine unge dage hadde han været dreng på en gård sørpå, hvor han opholt sig i fem år. En nat han skulle gå ut et litent erend for sig selv fik han se noe som han og få andre har set eller aldrig får se. Det var julemåned og oplyst som ved juledag. Søvnig gik han over gårdspladsen og bak fjøsnova stanser han. Da fik han se at en av syllestenene i fjøsmuren beveget sig som på hengsler og åpnet sig fra de andre som en dør. Forundret med skrek stod han å så på. Da kom der springende frem fra det opne hul et nyføt nakent barn, det tok en runde bortover vollen og kom så tilbake og gik inn i hullet igjen. Da lokket steinen sig atter og gled inn på samme plas som før. Tokle hadde åndsnærværelse nok til å merke sig nøiaktig hvor steinen lå i muren, før han gik inn å la sig igjen. Om morgenen mens han og husbonden sat med kaffen fortalte han hvad han hadde set om natten og resultatet blev at efter kaffen gik de bak fjøsnova for nermere og undersøke saken sammen. Det viste sig da at den samme stein var let å ta ut fra sylla og bak den lå der et barneskjelett. Noe mer kan jeg ikke huske mine foreldre fortalte; men det er mulig at den tragedie som var foregåt forut ikke var noe for barnesind.» (NFS Verden i dag, 1953).
Norgesferie er atter høyaktuelt. I år som i fjor kommer de fleste av oss til å være turister i eget land denne sommeren, kanskje til Runde på Sunnmøre, eller andre steder. Historisk er Norge som turistland noe som i hovedsak blir et fenomen i andre halvdel av 1800-tallet og utover 1900-tallet. Da begynte blant annet skandinaver, engelskmenn, tyskere og sveitsere å fatte interesse for norsk natur, som område for jakt, fiske og fjellklatring. Utenlandsk interesse for Norge speiles gjennom stiftelsen av Den Norske Turistforening i 1868 og opprettelsen av Forening for Reiselivet i Norge i 1903. I samme periode bygges også flere jernbanestrekninger, som ga nye måter å reise på (turisme i Norge, 2021).
Blant materialet i Norsk Folkeminnesamling finner vi folkeminner samlet av legen Paul Bukier (1875-1957). I «Norsk stilebog» fra 1911 skriver Bukier om Norge som turistland, og hva det er som lokker utenlandske turister hit. Da som nå var det særlig norsk natur som dannet fundamentet for turisme i Norge:
Norge som turistland
Der er et herligt land,
Et sted i kolde nord,
et skjønt og herligt land,
som faa paa denne jord!
Norge er ligesom Schweiz, men maask-
ke i en endnu høiere grad, en af
de mest besøgte turistlande i Eu-
ropa. Lige indtil for faa aar siden
var Norge næsten ubekjendt; men
nu er der gjort meget for at lokke
fremmede til landet, og dette er lyk-
kes meget godt, da Norge har man-
ge betingelser, som gjør det skikket
til turistland. Vor natur er stor-
artet og skjøn, og den rene og friske
luft paa vore fjelde er ofte lægende
for mange sygdomme. Adgangen til
jagt og fiskeri er ogsaa paa mange
steder let, og dette har især lokket
de sportslystne englændere, hvis an-
tal nu aar for aar tiltager stærkt.
Alle utlændinger, af hvad nation de
end er, priser i høi grad vor herlige
natur med de mange afvekslende
landskaber, de dybe dale og de høie
svimlende fjeldtoppe, de mørkegrønne
naaleskove og de hvide skinnende
isbræer; men alle er enige om, at
vi har for lidet samfærdselsmidler,
saadom jernbaner, der slet ikke ek-
sisterer i de mest turistrige egne
af vort land. Blev der bygget fler
jernbaner, vilde ogsaa utvilsomt
turisternes antal vokse.
Bukier poengterer at turisme i Norge er noe ganske nytt, men at «Norge har mange betingelser, som gjør det skikket til turistland». De som i all hovedsak hadde tid, overskudd og penger til å reise var overklassen. Det storartede, uberørte landskapet som villmarken bød på stod i kontrast til bylivet og den temmede naturen. I motsetning til bøndene, som hadde et rent nyttebetont syn på naturen, kunne eliten benytte skogen og fjellet til rekreasjon for både kropp og sinn (Christensen, 2015, s. 29). «Vor natur er stor-artet og skjøn, og den rene og friske luft paa vore fjelde er ofte lægende for mange sygdomme», skriver Bukier. Dette viser hvordan turismen hadde flere aspekter; den skulle tilfredsstille eventyrlysten og gi opplevelser, og samtidig være helsebringende.
Nye, gamle stier
Tore Olsen Eide (1878-?) fra Olden i Stryn var bonde og aktiv i Den Norske Turistforening. I materiale sendt inn til Norsk Folkeminnesamling en gang i etterkrigstiden beskriver han hvordan «Turistane kjem til Olden» i andre halvdel av 1800-tallet. Skildringene viser hvordan kulturlandskapet, de gamle ferdselsårene gjennom skog, over fjell og isbreer, tas over av eventyrlystne turister:
Folket paa baae sider av Jostedalsbreden hadde i mange hundrad aar fare over breden i ymse erend. Men etter at dampskipi kom og det vart lettare aa nytta andre vegar, hadde dei gamle brederæsene vorte glöymde. Det var her som i Jotunheimen, bygdafolket hadde fare her, men byfolket hadde lite og inkje kjennskap til den fjellverdi som vart kalla «Justedalens iisbræer». Rett nok hadde lektor Bohr vore paa Lodals-kaapa i 1819, studentane Keilhau og Boeck hadde sett bredane under turen gjenom Jotunheimen, maalaren Dahl hadde maala Nigardsbreden, men for vanlege folk stod denne isverdi som eit uklaart eventyr.
Det var moderniseringen av jordbruket og infrastrukturen som muliggjorde turistenes overtakelse av de gamle stiene og veiene til fjells og til skogs. Nye transportalternativer som bil, tog og båt, gjorde forflytning over større avstander enklere. Samtidig gikk de gamle ferdselsårene fra å være en livsnødvendig framkomstvei for distriktsbefolkningen, til å bli utgangspunkt for turgåere og hytteeieres rekreasjonsopphold (Christensen, 2015, s. 46).
Videre skriver Eide om utviklingen av turismen som grunnlag for næringsvirksomhet i Olden, hvor lokalbefolkningen kjørte skytteltrafikk med turister og sengetøy. Fra tidligere hadde det også vært vanlig at lokale folk fulgte og guidet turister til fjells, slik Eide skriver om at «Ole Roÿsheim fraa Bæverdalen, som var ein av dei fyrste som fylgde framande turister til fjells, gjekk opp att dei gamle vegane over Jostedalsbreden…». Dette viser hvordan de gamle veiene, som tidligere primært hadde vært brukt av bøndene til transportformål, fikk endret betydning og nå inngikk i en ny sammenheng.
Eide avslutter med å trekke fram Briksdalsbreen som utgangspunktet for turismen i Olden, samtidig som han gjør det mulig for oss å bringe teksten hans inn i en dagsaktuell kontekst:
Det er Briksdalsbreden, ein av dei störste og vænaste i landet, som hev skapt ferdsla i Olden. Om kort tid vil denne vera vekke. Kva verknad det vil ha paa turistferdsle i bygdi, kan ingen segja noko om i dag.
Eide viser til hvordan breen smeltet raskt i perioden 1930-1950 (Briksdalsbreen, 2020). Samtidig sier hans tekst i sin helhet oss noe om hvordan naturen kan danne grunnlag for næringsvirksomhet, slik som turisme, og om hvordan endringer i naturen – skapt av mennesker eller naturen selv – endrer premissene for slik aktivitet. Norsk natur har fra starten av vært, og er fremdeles, et essensielt grunnlag for turismen her til lands. Samtidig står masseturismen og slitasje på landskapet i stor kontrast til 1800-tallets romantiske idé om den norske, urørte villmarken.
Kilder:
NFS Bukier 1, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo
NFS Eide, T. O., Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo
Christensen, Arne Lie. (2015) Ut i det fri. Oslo: Pax Forlag A/S.
Sankthans eller jonsok, 24. juni, er en katolsk festdag til minne om døperen Johannes’ fødselsdag. Navnet dagen har fått i Norge, kommer av at han her ble kalt Hans eller Jon. «-ok» viser til vaken som tradisjonelt ble holdt før religiøse minnedager. Dette forklarer dermed hvorfor det gjerne er kvelden og natten i forveien, den 23. juni, som feires.
Det at sankthans faller rundt midtsommer og sommersolverv; årets lengste dag, kommer til uttrykk i flere av tradisjonene knyttet til dagen. Gjennom båltenning skulle man styrke sola. Bålet skulle også beskytte mot onde ånder. På slutten av 1800-tallet brente man noen steder papirhekser på bålet for å symbolisere dette. I tillegg har skikken med å plukke blomster og urter på sankthansnatten vært vanlig, da planter skulle være særskilt virksomme rundt denne tida. Den logiske forklaringen på dette er at planter er fullmodne rundt midtsommer. Samtidig kan det være interessant å spørre seg om det har vært andre forestillinger knyttet til sankthans som gjorde at plukkingen skulle foregå nettopp på den kvelden.
Tradisjoner knyttet til sankthans er noe som går igjen i arkivmaterialet i Norsk Folkeminnesamling. Lærer, lokalhistoriker og museumsbestyrer Kristian Bugge har nedtegnet folkeminner fra Hadeland og Larvik på tidlig 1900-tallet. Her beskrives flere praksiser knyttet til blomsterplukking;
Sankt Hans gik somme kjærringer og plukket blommer som de brukte til medicin eller til tryllemidler. Folk kalte dem hekser
St. Hanskvelden skal man plukke 12 forskjellige blomster, hvorunder der ikke maa snakkes. Blomstene lægges under hodeputen, hvorefter det gaar i opfyldelse som man drømmer om».
(…)
St. Hanskvelden skal en plukke blomster paa tre forkjellige eiendommer og lægge dem under hodeputen. Saa vil en komme til at drømme om sin tilkommende
Videre beskrives det i materialet etter folkeminnesamler Anders Kvaløy en skikk hvor man gikk rundt åkrene og sang, og med det ba om «godt år og signing». Kvaløy har samlet i sin hjembygd Leka i Nord-Trøndelag. Skikken «må vera ut-gamal – ja, kanskje tilbake til heidensk grøde-kultus», skriver Kvaløy. Dette peker på hvordan sankthans har blitt regnet som utsprunget fra en før-kristen midtsommertradisjon.
I Norge i dag regner vi gjerne sankthans som en folkelig midtsommerfest, framfor en kirkelig høytid. Feiringen som beskrives i materialet til samleren Aagot Skavlan Holst kan nok til dels være gjenkjennelig for mange. Her skildres St. Hans-fest ved Fossum i Bærum på tidlig 1900-tall:
Der var stor fest St. Hans natt. De som vilde være med betalte akkurat 1 kr og 7 øre pr. par. (Mand og kone eller unggutt m. dame). Man tok mat med. Der blev spist kl. 12 natt. Saa var det punsjebolle – og saa kom humøret opp. Det blev dans. Der var lagt dansegulv, bygget bevertningsbod og musikpaviljong. Materialerne hadde de faatt av baronen. Alt dette blev lagt og bygget hvor der nu er et vandbassin. Man holdt det gaaende natten igjennem helt til kl. 6 morgen. Der ble skudt med dynamit. «Det smalt bra». De som ikke vilde være med her, la pengene tilside. St. Hans dag var helligdag. Saa var det fest igjen om eftermiddagen 5-12. De som vilde være med paa dette ogsaa, betalte ekstra 1 kr per par.
Uansett hvordan du skal feire kvelden (og natten?) håper vi den blir slik du ønsker; om det så er med bålbrenning, å drømme om din hjertens kjær med blomster under hodeputa, eller med punsj, dynamitt og revestreker i sommernatta.
En av folkeminnesamlerne representert i Norsk Folkeminnesamling er foreningskvinnen Martina Søylen, f. Tungeteigen (1884-1983). Søylen var fra Voss, og en kjent figur i lokalsamfunnet, som engasjerte seg i og var med på å stifte ulike foreninger. Derfor er det heller ikke overraskende at hun interesserte seg for historie, skikker og tradisjoner fra sitt hjemsted.
I arkivet finnes omkring 40 håndskrevne sider, sendt inn av Søylen i 1952-1953. Store deler av materialet er nedtegnelser av fortellinger fra moren, Kristi Davidhaug, og bestefaren, Lars Torsteinson (f. 1821). Innholdet spenner fra dagligliv og stølsliv, til års- og livshøytider, herunder jul og bryllup. Det meste av materialet skrevet med en blanding av nynorsk og vossamål.
Teksten under er bestefarens fortelling om sommerstevnet på Johnstølen i forbindelse med slåtten. Bestefaren Lars Torsteinson var fra gården Davidhaugen, og Johnstølen (også omtalt som Jonsstølen) var sommerstøl for gården.
Martina Søylen har evnet å fange bestefarens levende skildringer fra stølslivet på papiret; om hvordan arbeidet foregikk, klærne de gikk i og maten de spiste, landskapet rundt, samt skikker knyttet til fest, dans og musikk. Skildringene kan du lese i Martinas egen håndskrift, eller i transkribert versjon under.
Johnstølen
På denne stølen var 10-12 budeier i gamle dagar.
Fyrste tida om våren var det dei unge gjentene
som stellte krøteri. Dei som åtte støla der var frå
tjukkebygdi, Kytesgrendi, Klyvsgrendi og Raundalen.
Og dei unge gjentene kunde vera endå meir lang-
vegs ifrå. Det hende dei kom frå Sogn og Harang
for å tena hjå bøndene på Voss ogso kom dei
til å vera på stølen ein 3 vekor om våren
For folki i bygdene på Voss vekkjer tanken om
Johnstølen gode gamle minne. Det får gamle bes-
tefar til å verte fjern og drøymande i blikket.
Høgt og fritt låg sætrane med utsyn yver snó-
fjell og skogsåsar og blinkande vatn.
Her var det frå eldgamal tid vore årleg tradisjon
å samlast til sumarstevne, då kom beilarane
til [turgmóerne] og andre kjempekarar, for dei
hadde dans på leikarvollen, glupe slåskjem-
par troppa også gjerne op – ja når det er rett lenge
nok sidan så var det gjerne ein og annan av
«hittfolket» også med. Haugkallen for og svinsa
i sine blå sylvknappa klær og kasta fårlege
augo på dei fagraste gjentene, og huldri song
så hildrande vent ved midnatstider, når må-
nen kom blank yver åskanten. Det høyrdest
mest ut som ho lengta, sa dei som hev høyrt
henne. Den fjerde sundagen etter St. Hans var
stevnedagen. Det var ei høveleg tid for bygdefolki
for veka hadde vore slåtteveka på stølen, og alle
mann kom til fjells. [I] bygdi var audt og folketomt
Laurdagskvellen er det siste høyet berga i hus og sen-
gehalmen i bua er bytt ut med duftande nyslege
høy. Det låglafta selet er fyllt med den krydra angen
av høgfjellsblomster. Slåttegrauten beres fram,
det er reine høgtida i dag, og husbonden sjølv
skjenker ein dram til kvar av arbeidsfolket
Det er høgsumar. Gauken er komen heilt inn på sæter-
vollen og sit å gjel så undarleg klårt. Gamle bestefar
kikkar på han og segjer: «Ja, denne helgi fær han att,
og så tek sumaren til halla». På robben går ungane
og plukkar krekling, og inne i selet set dei gamle og les
dagens tekst i Johan Arndt’s «Sande Christendom».
Det lid mot kvell og dansen byrja på leikvollen.
Feletonane ljomautyver og karane diskuterar kven
som kan vera den sprekaste no. Det var Vosserull
og springar som var mest i vinden. Ein og annan
prøvde seg på Hallingkast (av karane).
Par etter par trippar inn i ringen, jentene i sine
fargerike drakter med kvite sjorter. Joragjenta ho
Kari Urdland hadde jamen 20 skåler i sylja si!
Ugifte kvinner var no vanleg dei hadde berre 18 –
Det var måte på stormannsgalskap og – .
Burti bjærkeskogen har nokon av mennene gjøymt
brennevinsbuttane sine, og ein og annan tek ein
tur dit – Då vert blikki sjelmske og meir får-
lege og det hendte det enda med slagsmål – .
Det var Eirik og Ola som begge var gla i henne
Brita Bø, eller Arve og Kjell som elska ho Anna
Bere ogendå fekk ingen av dei henne
«Nei,gaumingen er ikkje god å koma [undao], segjer bestefar – .
