Har du vore på bryllaup i sommar? Mange har venta heilt sidan 2020 på endeleg å få sagt sine ja framfor vener og familie i den varme årstida.
Eit kjennemerke for bryllup er at dei ofte inneheld særmerkte rituale og tradisjonar som ‘må’ gjennomførast. Stabbedansen var blant det essensielle i bryllaupa i fortida, men dukkar no heller unnataksvis opp.
Stabbedans som tradisjon eller bryllaupsrituale finst dokumentert mange stader, med skildringar av korleis det skulle gjennomførast. Og dette kunne variere frå stad til stad. Her fylgjer ei forteljing om stabbedansen frå Surnadal, som finst i Norsk etnologisk gransking sine samlingar. Ho vart delt av Olaf Sogge (1882-1955), som var fødd i Rindal og busett i Surnadal. Under bilda kan du lese teksten i transkribert versjon.
Stabbedans i brylluper
Jeg har i tidligere svarlister berørt, at brylluppene her vanlig varte i 3 dage: fredag, lørdag og søndag. Unntakelses vis var det også torsdagsbrylluppe: men disse var mere sjeldne.
Når middagen var fraseggjort andre bryllupsdagen (lørdag), bordene båret ut, og stuen ryddet til dans, da var det en eller annen som rulled en huggestabbe inn i stuen og satte den mitt på gulvet. Spellemanden hadde stillt fela og tar til med en slått. Noen karer tar brudgommen og plasserer ham på stabben. Andre tar brura og plasserer henne i fanget på brudgommen.
Spillemannen setter litt mere kraft på og brugommen tar brura og danser ut med henne, og så er gulvet straks fyldt med dansende, og stabben står der.
Når slåtten er ferdig tar brudgommen opp spellpenge og leverer til brura, og hun går og leverer pengene til spellemannen. Neste dans blir det anbragt et nytt par på stabben, gifte eller forlovede. Disse danser til, og så følger andre, og den kvinnelige partner får spillpenge og betaler til spellemannen.
Når de gifte og åpenlyst forlovede har været på stabben, så blir det parret andre. Det kunde vel bli noe vilkårlig, men man søkte dog å parre slik af en liten antakelse, en observasjon, er til grund. Det var jo oftest trangt om sengeplass i bryllupgården og tilstødende hjem, og en eller anden kunde ha observeret plasseringer som kunde utnyttes.
Spioner var det vel også ute om natten og samlet på indisier. Kanske endog ældre mend, som under ett eller andet påskud gjorde sig erend omkring i kvarterene, og så blev de forefundne situasjoner utnyttet for «stabben».
x x x
Nå er dansen i brylluper mest slutt. Der improviseres jo gjerne en danseplass f.eks. på låven eller i annet uthus, så det kan bli litt dans første bryllupskvelden. Brylluppene holdes nu mest på lørdag og fortsetter gjerne påfølgende søndag. Det blir ikke nu anledning til så meget liv og løyer som i svundne dage.
Stabbedansen blev det slutt med da første verdenskrig brøt ut. 1914.
Olaf Sogge var også folkeminnesamlar som sendte inn materiale til Norsk Folkeminnesamling, i tillegg til å vere meddelar for NEG. Han dreiv for øvrig eit fargeri i Surnadal, med eige kraftverk.
«Fraa Folkeminne-skeidet i Bergen 1918» står det på ei av dei mange notatbøkene med forelesningsnotatar i Hannaas-samlinga. Då me pakka om og registrerte dette materialet i 2021 vart eg spesielt nysgjerrig på denne boka. Kva var dette Folkeminneskeidet? Kven arrangerte det og kven vart det arrangert for? Eit søk i aviser frå tidsrommet 1916-1920 på www.nb.no gav mange ledetrådar, men framleis er det fleire å nøste opp i. Her vil eg gje eit lite innblikk i kva kjeldene fortel.
Sjølve namnet Folkeminneskeid vart fastsett fyrst under arrangementet i Bergen. I månadane før blir det omtala i avisene som både bygdehistoriekurs, lokalhistoriekurs, folkeminnekurs og sogekurs. At det ofte er omtala som lokal- eller bygdehistorisk kurs er ikkje tilfeldig. Mannen som tok initiativ til denne samlinga var Just Bing, litteraturhistorikar og statsarkivar i Bergen frå 1903 til 1930. Han jobba for å gjere arkivet i Bergen til eit senter for lokalhistorisk forsking på Vestlandet, og starta i 1916 Vestlandske Historielags Fællesforening.
Den lokalhistoriske aktiviteten vaks raskt fram på byrjinga av 1900-talet, og dei fyrste lokallaga vart skipa fleire stader (Hundstad 2020). Vestlandet stod spesielt sterkt i denne bevegelsen. I 1915 høyrde 12 av dei 14 registrerte bygdebaserte historielaga til på vestlandet, 13 om ein også reknar med Agder (Hosar 2009). Då var det kanskje ikkje så overraskande at det var nettopp i vestlandets hovudstad det fyrste skeidet av sitt slag vart arrangert?
Eit av foredraga som vart haldt på skeidet, og som truleg har fått mest merksemd i ettertid, er Edvard Bull si «Inledning til bygdehistorisk studium», utgitt av Vestlandske Historielags Fællesforening i 1919, og på nytt i Kristiania i 1924. Likevel, notatboka til Hannaas (EFA Hannaas 159 NOR) vitnar om at det også var store namn innan folkeminneforskinga som føreleste i Bergen desse dagane. Her finn me notatar frå forelesningar med Knut Liestøl («Utsyn yver folkeminni», «Grunntanken i folkeminni», «Innleiing» og «Visor») Reidar Th. Christiansen («Eventyr» og «Trolldom») , Magnus Olsen (fleire førelesningar om stadnamn), og den svenske folkloristen Carl von Sydow («Jul», «Seder og bruk» og «Folkemedicin»).
Hannaas sine notatar frå ei av Knut Liestøl sine forelesingar, EFA Hannaas 159 NOR. Foto. Silje Teigland RøstøenHannaas sine notatar frå Carl von Sydow si forelesing om Seder og Bruk, EFA Hannaas 159 NOR. Foto. Silje Teigland Røstøen
Bakerst i notatboka etter Hannaas finn ein nokre lause lappar. Bakpå ei kvittering for «dyrtidstillæg» Hannaas fekk i fyrste kvartal av 1918, finn me noko som ser ut som notatar om segner, og som kan høyre saman med noko av det Hannaas sjølv forelas om. Han heldt to forelesningar under folkeminneskeidet. Den eine var om segner frå Vestlandet, og manuskriptet finst i Hannaas-samlinga med arkivreferansen EFA Hannaas 193j NOR. Den andre forelesninga var om gåter. Denne forelesninga finst der ikkje notatar frå i samlinga, men ho er omtalt i ei avisnotis om skeidet.
Skeidet vart arrangert frå 12.-17. august. Foredraga, 29 i talet fordelt på 12 foredragshaldarar, vart halde på Bergens Museum. Desse 12 foredragshaldarane var, i tillegg til dei seks omtala ovanfor, med titlar Prof. Haakon Schetelig, Sogneprest Olaf Olafsen, Godseigar G.F: Heiberg, Overlærar Kristian Bugge, Dr. K. Østberg og lærar J. Aaland.
Haakon Shetelig, Edvard Bull d.e. saman med Einar Lexow. I programmet for skeidet publisert i fleire aviser i juli 1918, står Lexow oppført som forelesar saman med Shetelig. Dei skulle snakke om «Folkemindernes forhold til materiel kultur». Han er ikkje med på deltakarlista som var publisert i Bergens Tidene 18.08.1918. Bilete her er frå eit anna arrangement, Historiemøtet i 1914. Frå BS-samlinga, Marcus ubb-bs-ok-00172
I løpet av veka kom mellom 150-200 deltakarar innom. Dei fleste var lærarar frå, eller busett på, Vestlandet, og fleire hadde fått stipend frå sine lokalhistorielag for å delta på kurset. Fleire av deltakarane har også vore bidragsytarar til Bergens Museums folkeminnesamling og Norsk Folkeminnesamling. Det vart arrangert overnatting for dei tilreisande på Lungegaarden skole.
Avisnotisar om skeidet i månadane før august 1918 vitnar om at også Knut Liestøl var med i styret for skeidet. Sjølv skreiv han eit innlegg om «Folkeminneskeid» i Den 17. Mai , 26. juni 1919, i forbindelse med arrangeringa av dei to påfølgjande skeida i Kristiansand og på Hamar i 1919. «Det er skipa slik at kvart skeid tek serleg umsyn til den landsluten der det vert halde» skriv han, og at talet på deltakarar ved skeidet i Bergen «viser at folk kjende trong til aa faa den rettleiding eit sovore skeid kann gjeva». Desse skeida var altså arrangert for å lære opp entusiastiske bygdesogegranskarar og folkeminnesamlarar rundt om i landet, noko som, i fylgje ei notis om oppmoding til å melde seg på skeidet i avisa Nordfjord, 05. juli 1918, var nødvendig fordi ikkje alle bygdesogeverka som hadde kome ut var «so gode som ein kunde venta». Mange av dei som byrja med denne granskinga og samlinga «hev ikkje altid det skyn og den tone som skal til» står det.
Liestøl (1919) skriv at bygdesoge og folkeminne «heng so i hop at det høver best aa taka dei under eitt paa same skeidet». Folkeminna er ein del av bygdesoga, skriv han, og bygdesogegranskarar må ha noko greie på folkeminna for å gjera best mogeleg arbeid. Men folkeminnegranskinga er også ei sjølvstendig vitskapsgrein, som strekker seg frå det lokale til det nasjonale, fortset han. Målet var at begge desse greine skulle vera likestilte på skeida, slik at interessene til alle deltakarar vart ivaretatt. Dette er kanskje ein kommentar til kritikken som kom etter skeidet i Bergen. Sjølv om dei fleste avisnotisane vitnar om fornøgde og inspirerte deltakarar, vart kurset også kritisert fordi det la for lite vekt på det historiske og for mykje vekt på folkeminne og tradisjonsinnsamling (Hosar 2009).
Tanken bak eit slikt kurs med rettleiing om innsamling, både av bygdesoge og av folkeminne, heng saman med at dette vart sett på som eit viktig element i norsk nasjonalkultur. Utforsking og innsamling av lokal folkekultur var gjennom 1800-talet blitt ein del av det politiske og kulturpolitiske arbeidet med å framheve av norsk kultur og bygge nasjonal identitet (Eriksen & Rogan 2013:11). Dette er også ofte skildra som eit redningsarbeid. Liestøl (1919) skriv om motivasjonen bak skeidet: «Det gjeld um aa berga det som enno kann bergast av tradisjonar um gamal norsk folkekultur: soge og segn, dikting og tru, sed og skikk, arbeidsmaatar og livevis, o.s.b. (…) Skal alt bergast maa me hava folk fraa alle landsens bygder til aa samla. Og me maa hava folk som kann skipa og granska tilfanget, so ein kann faa bygdesogor og folkeminnebøker».
At skeidet inspirerte deltakarane er skildra i Martin Eide, lærar i Hosanger, si helsing, prenta i Bergens Tidene 21. august 1918.
Folkeminneskeidet i Bjørgvin. Ei takk og ei helsing.
Me samlast her i Bjørgvins gamle stad Ein flokk av kunnskapstyrste pedagogar, Og gjæve bønder benkjast rad paa rad So bar det inn i forne kjempe-skogar, Og nerd vart elden som i barmen logar.
Me drakk av Mimers brunn idagar seks Og glytta inn til forne farne tider. No brydder straa og bjarte blomar veks I sol og dogg i sumargrøne lider, Og blomen mognar seg til frukt umsider.
No fer me heim til arven kvar hjaa seg Med større syn paa folket, bygdi landet. Dei bjarte blink fraa skeidet viser veg Til liv og lagnad i dei tider vande. So yrkjer me og fester ættarbandi.
Bjørgvin, 17de aug. 1918. Martin Eide.
Kjelder:
EFA Hannaas 159 Nor
Eide, Martin. 1918. « Folkeminneskeidet i Bjørgvin. Ei takk og ei helsing” i Bergens Tidende, onsdag 21. august, 1918
Hosar, Hans P. 2009. «Vitale hundreåringar på Vestlandet» i Lokalhistorisk magasin: meldingsblad for Landslaget for lokalhistorie og Landslaget for lokal- og privatarkiv. 2009 Vol. 20 Nr. 2, s.32-34.
Hundstad, Dag. 2020. «Lokale Historier». Tidsskrift for Kulturforskning, nr. 1 (august), s. 5-28.
Liestøl, Knut. 1919. «Folkeminneskeid» i Den 17. Mai, 26. juni 1919
Blant Moltke Moes etterlatte arkivmateriale i Norsk Folkeminnesamling finner vi flere visebøker fra 1700-tallet. Nøyaktig hvordan disse havnet hos Moe kjenner vi lite til, men trolig har han vært den siste i rekken av bøkenes flere eiere. Én av bøkene i samlingen er kilde både til betydningsfull norsk lyrikk og til en familiehistorie fra Trøndelag.
Boka er påbegynt i begge ender og har derfor også to tittelblad. Den ene halvparten av boka er viet en tekst med følgende innledende tittel:
«Poetiske Samlinger udgivne af Det Norske Selskab om Axel Tordsen og Skiøn Walborg af P.H. Frimann. København 1775».
«Poetiske Samlinger udgivne af Det Norske Seskab om Axel Tordsen og Skiön Walborg af P. H. Frimann» står det med sirlig håndskrift fra 1775 i viseboka.
Det tittelen viser til er dikteren og diplomaten Peter Harboe Frimanns (1752-1839) romanse bygget på den kjente folkevisa «Aksel Tordsøn og skjønn Valborg». Frimanns tekst var en av flere som ble utgitt i Poetiske samlinger av Norske Selskab i 1775. Privateide visebøker som denne er gjerne skrevet av eieren selv og gikk ofte i arv. De kunne inneholde blant annet skillingsviser, ballader og salmer. Viseboksjangeren er i stor grad fundert på avskrifter av allerede nedtegnede viser. Folkevisene er tradisjonelt overført muntlig og de få trykte utgavene var en sjeldenhet hos folk flest. Det samme gjelder da også for denne boka, hvor eieren har skrevet av Frimanns bidrag til Poetiske samlinger.
Aksel og Valborg
Folkevisa «Aksel Tordsøn og skjønn Valborg» handler om det unge kjæresteparet Aksel og Valborg som ikke får hverandre, og er uvanlig lang med sine 200 strofer. Visa går også under navnet «Aksel og Valborg». Typekatalogen for nordiske middelalderballader plasserer folkevisene i seks kategorier etter form, innhold og stil. Aksel og Valborg klassifiseres her som en riddervise med TSB-nummer D 87. Et fellestrekk ved riddervisene er skildringen av menneskelige konflikter, ofte kjærlighetsforhold, hvor mange får en tragisk utgang. Det finnes omkring 300 av disse i Norden.
Muntlig overføring av folkevisene har gitt oss mange ulike varianter av de samme visene. Det samme gjelder også for «Aksel og Valborg». Bare i Norsk Folkeminnesamling er det registrert 13 ulike varianter med stor spredning i både tid og sted for nedtegnelse.
Fra hånd til hånd
I bokas andre halvpart finner vi flere nedskrevne folkeviser og mange er forfattet av medlemmer av Norske Selskab. Her finner vi blant annet flere hyllestdikt til kongelige eller andre, for eksempel «Sang om Vagtmester Thor Hovland tilegnet Soldaterne af den i Feldten staaende Norske Armee. Christiania, 1808 av Bendix Prahl».
Denne delen av viseboken har Anna Margrethe Throne brukt til å skrive av en rekke dikt.
Førstesiden i denne enden av boka forteller oss at visene er nedtegnet av Anna Margrethe Throne. Det var ikke uvanlig at eieren av en visebok skrev sitt eget navnet i den. Da bøkene ofte gikk i arv eller ble gitt videre finner vi gjerne flere navn og kan på denne måten spore bokas reise.
Anna Margrethe har kalt samlingen viser for «Adskillige Nye og Smukke Viisser. Tiid efteranden Skrevet i denne Bog» og signert det hele den 8. mars 1787. Noen år senere skriver hun på den samme siden at hun ønsker at datteren Martha Angel Throne skal overta boka:
Denne Bog for æres min Datter;
Martha Angell Throne, til Erindring af
mig som selv haver skrevet Det meste af det som
er skrevet her i, med Eegen haand
Berg 29. August 1793 A. M. Throne
Vi finner begge disse kvinnene i digitaliserte norske kilder. Her omtales de med ulike navn i forskjellige sammenhenger, men i Bernhoft-slektens stamtavle finner vi Anna Margareta Tønder Bernhoft. Hun var født i Meldalen i Sør-Trøndelag 3. februar 1758, død 25. januar 1834. 17 år gammel blir hun gift med 53 år gamle oberst Johan Christian von Throne (1722-1810). Sammen hadde de sju barn. Deres andre barn og eldste datter var Martha Angell, født i 1777. Hun ble senere gift med danske Georg Vilhelm Willumsen (1768-1834). Han var da kapellan i Støren og ble senere sogneprest i Suldal, deretter i Bø og i Sigdal. Martha Angell og Johan Christian fikk ni barn.
Martha Angell døde i Sigdal 22. november 1844. Om hun ga viseboka etter sin mor videre til et av sine egne barn kan vi ikke vite. Det er ikke skrevet flere navn i boka før Moltke Moe har påført sitt eget i 1873. Da var han selv bare 14 år. At Moe selv var fra Sigdal (senere Krødsherad) kan være med på å forklare hvordan boka havnet hos han. Bokas vei fra Moltke Moe til Norsk Folkeminnesamling kjenner vi imidlertid godt. Takket være han er den nå trygt bevart og vi kan følge dens reise fra Trøndelag, via Ryfylke, Telemark og Buskerud, til et arkivmagasin ved Universitetet i Oslo – 235 år etter at oberstinne Anna Margrethe Throne sirlig skrev av teksten om Aksel og Valborg og flere andre folkeviser.
Kilder:
M. Moe 84, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.
