Category Archives: Asbjørnsen

SAMLA: Åndsverk eller kollektive uttrykk?

Av Hans-Jakob Ågotnes og Line Grønstad

Åndsverklova bestemmer at skaparen av åndsverk har opphavsrett til verket. Kjernematerialet i Norsk Folkeminnesamling og dels i Etno-folkloristisk arkiv består av det som på 1800- og første del av 1900-talet vart oppfatta som sentrale delar av folkekulturen. Kven har skapa innhaldet i samlingane som vi digitaliserer i SAMLA, og korleis kan vi tenke om opphav og rettigheiter? Dette blogginnlegget er basert på utdrag frå arbeidet med ein etisk manual for prosjektet, og her gjer vi greie for korleis vi ser på innhaldet i samlingane.

SAMLA inneheld mellom anna materiale etter sentrale samlarar som Asbjørnsen og Moe, Moltke Moe, Sophus Bugge og Torleiv Hannaas, som ofte stammar frå samlarferder der samlarane har oppsøkt informantar eller meddelarar og skrive ned forteljingane dei fortalde eller song. Segner, eventyr og balladar har sidan blitt klassiske folkeminnesjangrar.

Eit viktig spørsmål for SAMLA er om noko av materialet som prosjektet vil offentleggjera kan oppfattast som åndsverk, dvs. “litterære eller kunstneriske verk av enhver art, som er uttrykk for original og individuell skapende innsats”, som f.eks. tekstar av alle slag (§ 2). I så fall vil offentleggjering kreva samtykke frå den som har opphavsretten. Lova bestemmer også at opphavspersonen (“opphavaren”) har rett til å bli namngitt ved offentleggjering, og at måten verket blir offentleggjort på eller samanhengen det skjer i ikkje skal verka krenkande for opphavaren eller verket (§ 5).

Forteljingane Asbjørnsen, far og son Moe, Bugge, Hannaas og dei andre samla, vart framført av enkeltindivid og var del av individuelle repertoar, men vart oppfatta som kollektive produkt, som uttrykk for folkets felles kulturproduksjon: Gjennom munnleg tradering var uttrykket forma av kollektivets smak og verdiar. Meddelaren var derfor oppfatta som overbringar, ikkje diktar, sjølv om samlarane skilde mellom gode og mindre gode forteljarar og kunne verdsetja dei kunstnarlege evnene som prega framføringa.

Materialet var ut frå denne tankegangen folkeminne, anonyme verk som ikkje hadde individuelle forfattarar. Innhaldet i innsamlingane kan sjåast som kollektive uttrykk og deling av repertoara kan sjåast, med ein moderne terminologi, som frivillig kulturvern. Intensjonen med innsamlinga var derfor å samla og verna vitnemål om folkets kultur, ein kollektivt skapt, felles eigedom som høyrte til nasjonen.

Folkeminneforskarane oppfatta folkedikting (som eventyr, segner osb.) som noko anna enn litteratur (kunstdikting). Slik blei det nok også oppfatta av informantane. At meddelarar også i vår tid opplever at bidraga til tradisjonsarkiva er verdifulle og viktige for samtid og framtid, forsking og dokumentasjon er mellom anna tydeleg i ei undersøking NEG gjorde blant sine meddelarar i 2014 («Hvorfor skriver du for Norsk etnologisk gransking?»). Også samlarane har sett det som si oppgåve å bidra til innsamlinga av ein kollektiv kulturell arv.

Denne typen materiale har derfor ikkje blitt sett som åndsverk som informanten skal ha opphavsrett til. Dette perspektivet ligg også under skiljet mellom kunstdikting (skjønnlitteratur) og folkedikting, som inneber at materialet ikkje er ‘verk’ i åndsverklovas forstand. Den same forståinga er framleis rådande: jf. definisjonen av folkeminne i Nynorskordboka: “åndeleg kultur nedarva i breie lag av folket (til dømes folkedikting, folketru, skikkar)”. Den ligg også under institusjonane sin eksisterande praksis ved publisering, f.eks. utgivinga av Norsk Folkeminnelags skrifter. Ut frå dette resonnementet vil SAMLA sjå på folkeminnemateriale som i prinsippet eigna for open publisering (sjølv om det også kan vera delar av denne typen som må vurderast annleis).

Ikkje alt er folkeminne

Det er likevel ikkje alt materiale i samlingane som kan karakteriserast som folkeminne. Det kan også finnast dokument i samlingane som kan oppfattast som åndsverk. Dersom intensjonen ved avleveringa har vore at den som avleverte materialet har opphavsrett til det, vil offentleggjering kreva samtykke, så lenge opphavsretten ikkje har falle bort (den går ut 70 år etter utløpet av opphavspersonens dødsår, jf. Åndsverklova § 11). Åndsverkslova §49 tilseier likevel at museum, bibliotek, arkiv og utdanningsinstitusjonar kan gjere åndsverk tilgjengelege for forsking eller særskilte føremål, jamfør Forskrift til åndsverkslova.

Etter at arkivinstitusjonane var grunnlagt (NFS i 1914 og EFA i 1921) har mange andre samlarar, ofte lokalt baserte, levert materiale til samlingane. Seinare har nye materialtypar kome til. Døme på dette er vitsar, vandresegner og julenissebrev. I slike samlingar kan det førekoma omtale av namngjevne personar som gjer det nødvendig å vurdera om materialet kan offentleggjerast.

Vi har også organiserte innsamlingsaksjonar, f.eks. frå skuleborn på 1970-talet, der innhaldet til liks med folkeminne har karakter av å mangle opphavsperson, sidan det blir fortalt og gjenfortalt på ny og på ny for stadig nye publikum. I slike tilfelle bør personopplysningar normalt fjernast eller samtykke hentast inn.

Minnemateriale i form av NEG sine spørjelister og livsforteljingar, og minneoppgåvene frå UiO skiljer seg frå folkeminnematerialet ved at det er enkeltpersonar som fortel om sine eigne liv og om indirekte berørte personar. Spørjelistene kan også innehalda enkeltmeddelarane sine livserfaringar og verdibaserte oppfatningar som kan vera problematisk å publisera, særleg om dei omhandlar sensitive spørsmål.

I svar på nyare spørjelister (1970-talet og framover) har meddelarane i større grad enn tidlegare delt eigne erfaringar og opplevingar. Tidlegare svara dei gjerne på spørsmål om korleis fenomenet har vore ein del av livet i bygda eller området som meddelaren melde frå. Dette materialet er samla inn med intensjon om dokumentasjon av samtid og praksisar, ikkje med intensjon om skaping av “litterære eller kunstneriske verk av enhver art, som er uttrykk for original og individuell skapende innsats” (Åndsverkslova § 2).

Det er altså ikkje åndsverk. Til gjengjeld kan det innehalde informasjon som gjer personvernlova og NESH sine forskingsetiske retningslinjer for deltaking i forsking og informert samtykke aktuelle. Praksis har vore å halde tilbake slikt materiale ved å nytte Forvaltingslova sin paragraf om teieplikt i 60 år, eller unnataksvis i opp til 100 år.

Materialet som kan skildrast som minnemateriale kan ut frå dette delast i to – det som er eldre enn 60 år og det som er yngre enn 60 år. Det eldre kan i utgangspunktet leggast ut fritt. For det som er yngre må det vurderast om det ut frå innhaldet bør haldast tilbake, bl.a. av personvernomsyn. Ei vurdering av innhaldet ut frå etiske omsyn kan også vera nødvendig for det eldre materialet. Det kan vere skildringar, namn, eller andre former for opplysningar som ikkje bør gjerast fritt tilgjengeleg. Vidare kan yngre materiale ha innhald som gjer det eigna for offentleggjering, og der det er mogleg å tilfredsstille personvernlova sine krav om vern av personleg informasjon. Motivasjon og føremål med innsending av materiale til arkivet speler også inn, jf. punktet om åndsverk eller kollektive uttrykk.

Oppsummert vil SAMLA-prosjektet som generell regel handsama folkeminna som materiale der opphavsrett ikkje er relevant. Her er heller ikkje personvern eit generelt problem, men det kan finnast unntak. Når det gjeld andre materialtypar kan det vera aktuelt å skjerma delar mot generelt innsyn, eller ikkje publisera opplysningar om opphavspersonar. For spørjelister og minnemateriale kan det setjast ei grense ved kor gammalt materialet er i tråd med reglar om teieplikt, men også her inngår ei vurdering av innhaldet.

Vurderingar av kva som kan gjerast fritt tilgjengeleg og av kva som berre kan vere tilgjengeleg for forsking, kan endre seg med tid og bruk. Vi tar gjerne i mot innspel, og etikkmanualen som dette er utdrag frå, blir revidert gjennom prosjektet slik at han best høver med samlingane og med dei etiske vurderingane som vi står i.

Vi skanner Asbjørnsen!

Therese Foldvik

Ved Norsk Folkeminnesamling i Oslo er vi godt i gang med å skanne det arkivmaterialet som finnes etter Peter Christen Asbjørnsen.

Asbjørnsens materiale danner en av grunnpilarene i Norsk Folkeminnesamlings opprinnelige samling som ble opprettet i 1914, og som var en arvegave etter Moltke Moe. I tillegg til materialet etter Asbjørnsen, inneholder den eldste delen av arkivet materiale etter blant annet Sophus Bugge, Jørgen Moe og Magnus Landstad.

I 2012 ble den skriftlige arven etter disse fire registrert som en del av Norges dokumentarv: den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register.

Asbjørnsens skrivebok skannes. Foto: Therese Foldvik

Materialet etter Asbjørnsen er omfattende og strekker seg over mange hyllemeter og arkivskap. Her finner vi alt fra Asbjørnsens notatbøker fra innsamlingsreisene, til almanakker, brev, notater og manuskripter. I tillegg har vi også noen gjenstander, slik som Asbjørnsens lesebriller og reiseskriveskrin.

Underveis i skanningen sørger vi for å pakke og ordne materialet ordentlig, slik at det får de beste forutsetninger for videre oppbevaring. Mye av materialet er skjørt, som tyder på at det har vært opp og ned av arkivskuffene mange ganger. Det materialet som viser tegn på slitasje og mye håndtering legges i nye, syrefrie konvolutter, slik at de ligger mer stabilt i arkivskuffene.

Vi er glade for å være i gang med å digitalisere arven etter Asbjørnsen, slik at flere får glede av det i framtida!

Asbjørnsensamlingen består av skjørt materiale. Foto: Therese Foldvik

Kilder og videre lesning:

Asbjørnsens reiseskriveskrin – uio.no

Peter Christen Asbjørnsen – Institutt for kulturstudier og orientalske språk (uio.no)

Norges dokumentarv – kulturradet.no

Spøkelset i Holtesætren

Mari Ringnes Gløtberget

«Paa vestre Side af Fiorden Sperilden her i Aadalens Annex ligger en indhegnet Sætervold som helde mod Fiorden, hvorpaa staar en Sæterbod og et Foderlade 150 Skridt op fra Fiordstranden, og et Fæehuus øverst paa Vaalden omtrent 350 Skridt fra Fiorden.»

Slik starter vitnemålet fra de mystiske hendelsene som fant sted i Ådalen på Ringerike høsten 1839. 23 år gamle Rønnaug Olsdatter og drengen Ole Simensen på 17 år var stasjonert på Holtesætren, eller Brændsæteren som den også ble kalt. Her skulle de passe dyrene til eieren Erik Holte. Nedtegnelsene av vitnemål etter disse tre, samt tjenestejenta Sigrie Torkildsdatter og kirkesanger Gulbrand Buttingsrud, kan fortelle at det over flere dager i perioden 21. september til 11. oktober ble kastet stein i veggen på setra og mot vinduene.

Avhøret er etter all sannsynlighet utført av Helge Olsen Skaugstad (1798-1874) som var lensmann i Ådal i perioden 1825-1870. Han var bosatt på gården Gunbjørrud som også ligger på vestsiden av innsjøen Sperillen i Ådal. Slik begynner vitnenes forklaring:

Den 24^d Sepbr om Aftenen ved Afdagstider – som antages at være omtrent Kl: 8 – forklarede Rønnaug Olsdatter og Ole Simensen at de hørte, der først blev kastet eller slaaet i Ruderne en Gang, og de efter noget i den to Gange som om en ville komme ind, siden blev der kastet i nedre Buevæg og Loftet en lang Stund og under Kastningen hørte de udenfor en Dunder som om 2 Mennesker skulle flyve omkring Sæterboden. Omtrent Kl: 9 a 10 blev alt roligt og det sidste de hørte, var som at en kom flyvende nedover Volden fra Fæehuset til Boden.

Steinkastingen fortsetter og etter at det uforklarlige levenet har foregått over mange dager tar Rønnaug affære:

Den 28^d Sepbr sendte Pigen Rønnaug Bud Hjem til Gaarden Holte, som ikke ligger længere end omtrent ¼ Mil fra Sæteren, til sin Huusbonde Erik Holte om, at han maatte komme ud til Sæteren, for om muligt at opdage hvem der hele Tiden holdt alle disse Spæktakler som foregik (…)

Den 30^d Sepbr: i Skumringen om Aftenen erindrer Pigen Rønnaug og Drengen Ole, var der allene begyndte Steenkastningen atter og da var eller blev den sidste Glasrude i Vinduet itukastet. Ved Afdagstider omtrent Kl: 8, kom Erik Holte, Kirkesanger Buttingsrud og Tjenestedrengen paa Holte Gulbrand Olsen ud til Sæteren og blev liggende der til Kl: omtrent var 11, uden at høre den ringeste Kastning. De begav sig da paa Hjemveien, men var ikke kommen længere end et lidet Støkke ud paa Fiorden, forinden Pigen kom ud og raabte dem tilbage og sagde, at Steenkastningen var begyndt strax de havde forladt Sæterboden. De reiste da tilbage igjen og laae der om Natten (…)

*_{Dette er første del av vitnemålet om spøkelset på Holtesætren.}*

Vitnemålets nøkterne form gir lite rom for subjektive tolkninger av opplevelsene. Kun Rønnaugs ene uttalelse sier noe om hvordan hendelsene ble forsøkt forklart: «thi det faldt hende ikke ind andet, end der absolut maatte være Mennesker som fløi der og kastede Steener ind til dem». Det vites ikke om Erik Holte eller andre nevnte sambygdinger som også var til stede deler denne tolkningen. Om Holte vil beskytte egen eiendom mot materiell skade eller om han opplever at det er noe overnaturlig i gjære – uansett grunn; han ser behovet for forsterkninger og trommer sammen en gruppe av bygdefolket. Bevæpnede og kampklare begir de seg mot Holtesæteren:

Erik Holte og Kirkesanger Buttingsrud fremstod derpaa og forklarede sig eenstemmig, saaledes: at de denne Aften ved Afdagstider kom til Sæteren i Følge med Huusmanden Torsten Kittelsen, John Størksen, Nub Nubsen og Tjenestedrengen Gulbrand Olsen alle bevæbnet med Sabler og skarpladte Geværer. Erik Holte gik da allene ind i Sæterboden, som han fandt var øde for Folk, og de andre 5 Personer tog tilfendig[?] Post omkring Boden paa forskjellige Stæder, hvor de blev staaende saalænge de kunde udholde det, for det stormende Regn, som denne Aften rasede, men hverken Erik eller de som stod udenfor hørte da nogen Kastning.

Alle Personer gik da ned igjen til Sæterboden hvor Erik Holte var, og da begyndte Steenkastningen ind om Vinduet straxt igjen (…) Imedens Kastningen foregik afskjød John Størksen et Skud og der … … [uleselig] du og … … [uleselig] Kastningen og i det samme Skudet var afgaaet, begyndte en saa svær Kastning i den øvre og vestre Buvæg at hele Boden ristet sig. John ladte straxt sit Gevæhr igjen og skjød ud gjennem Melkebuegluggen som var paa den Væg Kastningen da foregik, men Kastningen vedvare og en Steen eller som de syntes en Helle, blev kastet ind igjennem Gluggen som blev skudt ud af og denne Steen eller Helle, faldt ind i en Vindue i Melkeboden saa det pladsket i Vandet. Om Morgenen gik de omkring Sæterboden, men kunde ikke opdage det ringeste Spor af Steenkast i nogen Stok, uagtet Kastene ved andre Leiligheder pleier vise sig i Stokkene om end ogsaa smaae Steen bliver kastet imod Væggen.

*_{Kart over «Aadalen (øvre)» med gården Holte i nordenden og Gunbjørrud ved sørenden av sjøen.}*

Flere personer fra bygda tar turen til Holtesætren de neste dagene. Bevæpnede holder de vakt og observerer i håp om å komme nærmere en forklaring på de mystiske hendelsene. Fremdeles holder kastingen fram, uten at bygdefolket kan forklare hvem eller hva som står bak.

Den 11^d Ocbr reiste Erik Holte ud til Sæteren, for at slaae nogle Fiæler for det ituekastede Vindue. Imedens Erik kom reisende udover Fiorden hørte og saae Pigen Sigrie og Drengen Ole at der blev kastet mange store Stener ind om Vinduesgluggen og den ene af disse ituslog en liden Gryde som stod ved Mi[d]tvæggen. (…) Derefter blev indkastet en saa stor Steen, at en Mandsperson ved almindelige Kræfter, har nok med at Løfte den op til Hofterne paa sig (…) Vinduesgrin[d]ene blev ogsaa ved denne store Steen itukastet og faldt ind i Gjelden i det samme Erik kom i Lendet. Alt dette foregik imedens Solen var oppe (…) Erik blev liggende paa Sæteren denne Nat og en Stund efter det var bleven mørkt, hørte han et Slag som af et Steenkast i et Bandstubber han havde slaaet for Vinduesgluggen.

En oppklaring av steinkastingen på Holtesætren er ikke kjent. I en gjengivelse av historien i Ådal 1814-1914. Et hundreårs skrift skriver imidlertid forfatter Hans Hegna at det Erik Holte, tjeneste- og bygdefolket trolig hadde vært utfor var gode, gammeldagse skøyerstreker. At hendelsene omtales både i vitnemål og litteratur som en spøkelseshistorie illustrerer samtidig at det som skjedde var mystisk og fryktinngytende nok til at noe overnaturlig ikke kunne utelukkes.

Samtidig er historien om hvordan avskriften av forhørsprotokollen har havnet i Norsk Folkeminnesamling et lite mysterium i seg selv. Her opptrer også et galleri av personer med svært interessante forbindelser. Sammen med avskriften ligger nemlig et brev signert lensmann Helge Skaugstad på Gunbjørrud 30. mars 1842. Brevet er adressert proprietær L. Borchgrevink, som etter alt å dømme er Leonhard Christian Borchgrevink (1778-1845). Borchgrevink var forlikskommisær i Norderhov og slik sett ikke en usannsynlig bekjent av lensmann Skaugstad. Brevet lyder:

S: T:

Her Proprietair L: Borchgrevink!

Herved fremsendes indsluttet den belovede Spøgelseshistorie, som ved Leilighed kan sendes mig tilbage. Min venligste Tak aflægges herved for Deres sidste Godhed mod mig.

Deres ærb: forbundne

Gundbjørud 30 Marts 1842.

H Skaugstad

*_{Skaugstads brev til L. Borchgrevink, 30. Mars 1842 (NFS Skaugstad).}*

Ettersom spøkelseshistorien og brevet var arkivert sammen under Skaugstads navn var det i utgangspunktet rimelig å tro at avskriften av forhørsprotokollen er Skaugstads egen. Dette forklarer imidlertid ikke hvordan dokumentene har funnet veien til Norsk Folkeminnesamling. Her kommer lærer og organist Jens Martin Kristofersen inn i bildet. Kristofersen (1824-1908) var huslærer hos lensmann Skaugstad på 1840-tallet og bodde da på Gunbjørrud. Ved en fantastisk tilfeldighet var også Gunbjørrud gården der P. Chr. Asbjørnsen losjerte når han var på reise i Ådal. Kristofersen kunne mange eventyr og sagn, og slik gikk det til at han ble en av Asbjørnsens sentrale samlere og informanter i Ådal.

**Lærer og organist Jens Martin Kristofersen**

Samtidig som at vi holdt på å dykke ned i spøkelseshistorien fra Holtesætren kom vi i en annen sammenheng tilfeldigvis også over to brev mellom Kristofersen og Asbjørnsen, hvor – hold deg fast; spøkeriet på Holtesætren er nevnt! Asbjørnsen må ha fått nyss om hendelsen under sine besøk i Ådal. Og det er klart at han må ha fattet interesse for en etterforsket lokalsak som attpåtil hadde elementer av folketro – som seg hør og bør for en folkeminnesamler. I begge brevene til Kristofersen etterspør han spøkelseshistorien. Først i 1847 og senere i 1848:

Ligeledes var det mig overmaade meget om at gjøre snarest muligt at erholde en Udskrift af de Forhør der ere optagne i Anledning af Steenkastningen i Brenna eller Holtesæteren. Hvis De viser Sorenskriveren disse Linier tillader han Dem vist at udskrive det af Protokollerne. (28. september 1847)

Mener De det skulde være muligt hos Skriveren at faa en Udskrift af Forhørsprotokollen angaaende Stenkastet i Holtesæteren eller Brenna? Hvis Tiden og Omstændighederne tillader det, vilde jeg være Dem meget taknemlig om det log sig gjøre (27. januar 1848)

**Utdrag fra Asbjørnsens brev til Kristofersen i 1847**.

De to brevene fra Asbjørnsen er gitt til Norsk Folkeminnesamling av Kristofersens datter, Inga Kristofersen, sannsynligvis ikke lenge etter arkivets opprettelse i 1914. Det videre spørsmålet er hva som kan være sammenhengen mellom disse, avskriften av vitneavhøret og Skaugstads brev til Borchgrevink. Kan alt på et tidspunkt ha vært i hende på Inga Kristofersen før hun leverte det til arkivet? I en omtale av Kristofersens relasjon til Asbjørnsen og deres korrespondanse i Syn & segn fra 1931 står det nemlig at avskriften av vitneavhøret i Norsk Folkeminnesamling er gjort av Kristofersen, ikke av Skaugstad.

Dette åpner for nye spørsmål rundt sammenhengene mellom dokumentene og de involverte personene. Hvis avskriften er gjort av Kristofersen og var ment å sendes til Asbjørnsen, hvor er da dokumentet som skulle oversendes Borchgrevink? Og hvilken rolle spiller egentlig han her? Hadde han bare en generell interesse av saken eller er han en mellommann som skulle bringe dokumentet videre på en av sine reiser som proprietær og handelsmann?

Her kan det spekuleres i det uendelige og noen spørsmål forblir trolig ubesvarte. Om det noen gang var et spøkelse på Holtesætren eller om det kun var snakk om pøbelstreker får vi heller aldri vite. Men takket være en bevart skriftlig nedtegnelse av det vitnene opplevde, samt tilhørende brev med uviss sammenheng, kan vi fortsette å undres over det hele og dele historien med flere. Kanskje sitter du som leser på en mulig forklaring eller flere opplysninger?

En stor takk til Erik Henning Edvardsen for uvurderlig hjelp med transkripsjon av originalkildene!

Kilder og litteratur:

NFS Skaugstad, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.

Brev fra Asbjørnsen til Kristofersen 28. september 1847 og 27.januar 1848 i NFS Asbjørnsens brevsamling, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.

Hegna, Hans. Ådal 1814-1914. Et hundreårs skrift. Drammen: Fremtidens trykkeri, 1957.

Lid, John. «Ein folkeminnesamlar frå 1840-åri» i Syn & segn 1931 Vol 37: s. 306-314.