Av Mari Ringnes Gløtberget.

I folketroen opptrer det vesener som alle har ulike egenskaper og funksjoner. Noen av disse kalles hjelpeånder – og en av dem er dragedokka.

Dragedokkas virke

«Dragedokka var eit vette som sume hadde. Var det noko dei ynskte seg, kunde dei berre segja at ho skulde koma med det, so drog ho det til rettes. Var ein rik og hadde lukka med seg, so sa dei han hadde dragedokka»
(NFS Leiro 5, s. 35)

Dragedokka, dragdokka eller dradokka opptrer i folkeminneoppskrifter fra flere deler av landet. Felles for kildene er at de beskriver en menneskelignende figur som kan brukes til å skaffe – å dra – rikdom i hus. Utdraget over fra Andreas Leiros «Folkeminne frå Bruvik» er et av eksemplene som finnes i kildematerialet i Norsk Folkeminnesamling. Her har dragedokka en hjelpende funksjon, men er også et uttrykk for velstand og det å ha lykken med seg; «å ha dragedokka». Når noen på uforklarlig vis hadde overflod av mat eller penger, kunne nysgjerrige og misunnelige naboer eller sambygdinger forklare dette med at han eller hun eide dragedokka.

Det som går igjen i kildene om dragedokka er hvordan hun reiser ut og drar rikdom med seg tilbake til eieren. Her nevnes både mat, klær, ull, tømmer, kornband, gull og sølv. Det sies at hun kunne dra ut med hest og slede til andre gårder, eller sendes til havets bunn og hente pengene til de som hadde druknet (Bø 1987, s. 104, Hodne 1995, s. 65).

Trollkatten hadde samme funksjon som dragedokka. Disse to vesenene omtales i stor grad som det samme i folketroen, men til forskjell fra dragedokka kunne trollkatten være en omskapt trollkjerring. Både dragedokke og trollkatt kunne man også lage selv.

Eieren

I kildene finner vi både kvinnelige og mannlige eiere av dragedokker, men som oftest er det en kvinne – gjerne omtalt som matmor, nabokjerringa eller trollkvinne. Ofte hadde hun spesielle evner; «Truene på vetta er som ein atterklang av trolldomsprosessar og klager om trolldom, og mest alltid er det ei trollkvinne eller ei med liknande kunnskap og hug som står som eigar av vettet» (Bø 1987, s. 104). Vi skal se flere uttrykk for koblingen mellom dragedokka og trolldom i det følgende.

Oppskriften på rikdom?

«Ein mann som heitte Ola-Lars fann ei dragedokka på Byvågen. Ho var i ei øskja. Ho drog til han so han vart rik; fyrr var det sveltihel med han.
(NFS Leiro 4, s. 26)

Som Ola-Lars, i eksempelet over, kunne man være heldig og finne ei dragedokke, men man kunne også lage sin egen. I kildene er det beskrevet ulike måter man kunne gjøre dette på. Et eksempel finner vi hos August Krogh (1850-1944) fra Søndre Høland, som i 1931 svarte på en Ord og Sed-spørrelisten om underjordiske og overnaturlige vesener:

«Matmor kan selv gjøre sig ei dradokke. Det viktigste derved er, at hver smit og smolo til den beklædning og utstyr maa være stolen av matmor selv. Til rygrad tas ei velbrukt turu, til hue et graat uldgarnnøste, eller ikke nøie, naar den bare blir utstyrt som storvolen, almindelig dokke.»
(NFS Krogh 22, s. 31)

I et folkeminne fra Møre, samlet av Martin Bjørndal (1873-1951), finner vi en annen og litt mer brutal framgangsmåte:

«Vilde nokon få seg ei dragedokke, måtte han stele høgre tommelfingeren av ein daud tjuv. Fingeren skulde han rulle inn i eit silketørkle.»
(NFL 64, s. 101)

Ørnulf Hodne har i Vetter og skrømt: i norsk folketro samlet flere eksempler fra kilder i Norsk Folkeminnesamling:

«Noen mener å huske at det var «eit vette i gjenteskapnad» (Strandvik), et lite dyr, en liten levende ting som fikk plass i ei dåse (Strandebarm), en padde osv. På gården Turli i Aurland hadde de ei dradokke sydd i menneskeskikkelse av hjemmevevd lerret og fylt med avskårne negler og sårskurver fra syersken (…) I Hardanger formet de ei dokke av never».
(Hodne 1995, s. 64)

Disse utdragene viser at elementene som ble brukt for å lage dokka først og fremst var det man hadde tilgjengelig – som stoff, garn eller ting fra naturen. Vi ser også eksempler på at deler fra mennesket, som tommelfinger, negler og sårskurver, inngår i oppskriftene. Bø skriver at det ikke alltid er opplyst hva dokka er laget av «men vi får stundom vite at det var slikt som ein gjerne fann i ein trollkjerringpose» (Bø 1987, s. 104).

Dragedokka og mandragora-planten (alrunen) er også ofte nevnt i sammenheng. Plantens rot har en menneskelignende form og kunne brukes til å lage ei dragedokke. Ivrige tilhengere av fantasysjangeren minnes kanskje denne planten fra den andre boka og filmen i J.K. Rowlings Harry Potter-serie, der roten er svært livaktig (Høeg 1984, Henriksson m. fl. 1986, Kortner m.fl. 1994, Asbjørnsen 1949).

Dukker som tillegges spesielle evner er heller ikke ukjente i andre tradisjoner eller sammenhenger. Voodoodukker, som ble brukt til å overføre smerte er ett eksempel. Et annet er bekymringsdukker som Maya-indianerne i Guatemala fortalte bekymringer sine til. Om morgenen hadde dukken fjernet bekymringene.

Dokka får liv

Når dokka har tatt form må den vekkes til live. Kildene nevner flere ulike ritualer som skal til, som her i materialet etter Krogh:

«(…) den sak greier Gamle-Erik i samvirke med matmor. Det gjøres St. Hansnat under mange seremonier».
(NFS Krogh 22, s. 31)

Sankthansnatten var ofte regnet som en høytid der mørke makter var særlig virksomme og hvor heksene samlet seg og holdt fester. Dette setter troen på dragedokka inn i en bredere folkelig tradisjon. Gamle-Eriks samarbeid med matmor gjør at vi kan trekke linjer til heksenes pakt med djevelen. Hos Bø står det at trollkona fikk liv i dokka gjennom dans, fakter og kunster, noe som kan peke på heksesabbaten (Bø 1987, s. 104).

I en av Hodnes kilder fra Hardanger står det at man skulle la dokka «ligge under ei bru i syv år mens man fôret den med alterbrød og altervin». (Hodne 1995, s. 64). Dette gir klare assosiasjoner til nattverden. Det er interessant å se hvordan kristne tradisjoner her inngår i en folkelig skikk. Hodne gjengir også en svarteboksoppskrift fra Bergen på 1700-tallet:

«Man skal paa Maria besøgelsesdag lade sig forfærdige een duke, i alle dele saa meget som mulig ligg et meniske. Læg hende i et huus, hvor folk ike komer, i een kiste eller skrin. Lad hende paa maven blive ligende i 20 uger. Snoe hende saa om paa rygen og lad den ater i 20 uger blive ligende. Gaae saa til hende og ifør hende een ny silkklædning, saa finder du dagen derefter daabelt. Men hver hellig dag maae hun have een nye silkeklædning».
(Hodne 1995, s. 65)

Hjelpeånd og fryktet vesen

I de fleste kildene beskrives dragedokka som noe nyttig – et vesen som hjelper eieren til gull og rikdom. Det finnes likevel tilfeller der dragedokkas kraft påvirker mennesket negativt. Et eksempel finner vi i materiale fra Voss, samla av Nils Lid i 1925. Her fortelles det om ei kone som i hemmelighet eier to dragedokker og oppbevarer dem i et skrin. Selv etter advarsel fra moren åpner datteren skrinet hennes av nysgjerrighet og oppdager dokkene:

«’’No har du sett i skrinet mitt! sa mori (…) – og trøyste og betre oss no då!’’ Frå den dagen vart gjenta so fæle å stela. Kvar ho var, eller kom inn, so tok ho alltid noko med seg. Og sprang som eit jaga dyr. Til slutt vart ho’kje havande for nokon».
(NFS N. Lid 5, s. 4)

Her ser vi hvordan dokkenes evner flytter seg over til jenta og får utløp på en ukontrollert måte.

I Peter Lundes (1868-1923) «Folkeminne i Søgne 1» fortelles det om en mann som finner ei dragedokke i skogen og tar henne med hjem. Hver morgen finner mannen en haug med sølvpenger ved siden av dokka. Her ser vi imidlertid et eksempel på hvordan dragedokkas virksomhet skaper frykt framfor glede hos eieren:

«Daa skyna mannen det var ei dradokke han hadde fenge i huset. Han gjekk til presten, og spurde korleis han skulde (…) fara til aa verta henne kvitt att. Han var rædd for aa hava henne i husi, sa han».
(NFS Lunde 2, s. 160)

Dragedokka var fryktet fordi velstanden hun stjal fra andre gjorde dem hun stjal fra fattigere (Hodne 1995, s. 64). Som vi har sett i andre kilder var ofte også eieren regnet som en som stod i forbindelse med det onde. Slik står dragedokka igjen som en figur som mest av alt var til gagn for eieren selv.