Monthly Archives: oktober 2021

Faksimile fra trykksak

«Har De en god spøkelseshistorie?» 

Av Lars Smaaberg og Mari Ringnes Gløtberget

Skumle historier må sjølvsagt òg dokumenterast! Både Norsk etnologisk gransking og Norsk Folkeminnesamling har hatt fleire organiserte innsamlinger av historier om spøkelse, vardøger og attergangarar. For å sette stemninga til årets allehelgensaften og halloweenfeiring har vi plukka ut nokre av dei. Tør du lese vidare? 

Dei som går att 

«N.N. fortalte der var en stor kvæn de kaldte for gammel Sakarias. Denne var på tur til Finnmark med en otring. Alle hadde sauepelser på. Sakarias gikk frem i skotten og la sig å sove «halla sig». Han våkner med at han ser en kikke over båtripa, men bryr sig ikke om det. Litt efter ser han den fremmede på den andre side av båten. Han kommer opp i båten og tar Sakarias i bena og prøver å dra ham i sjøen. Sakarias krenget pesken av sig og tok den fremmede i fanget og kastet den fremmede ut i sjøen, men faldt selv uti på den andre side. Han fikk i farten tak i ripa og halte sig over bord. Han gikk atterut bak seglet og spurte hvorfor de ikke kom og hjælp ham når de hørte han sloss. De andre hadde ingenting hørt» (NEG 15851). 

I dette segnet vert Sakarias teken av ein attergangar. Rundt om i landet brukast også mellom anna dauding, skrømt, spøkelse, fòring, gjenganger, gjenferd og far om dei som går att. At nokre går att kan ha mange ulike årsakar. Til dømes at ein er kriminell, har kjærleikssorg eller døydde brått, men felles for dei fleste er at dei skulle ha noko uoppgjort dei ville freiste å få ordna før dei skulle få fred i grava.  

«N.N. fisket med N.N. utenfor Gryllefjord. De drev forsøksdrift ute i havet sammen med et par andre båta. En dag i stille og fint vær sat hele besetningen i lugaren og spiste. De hører en mann komme på dekk og kommer med kappa og setter seg i lugaren. De tror at det er en mann fra en annen driver. Mannen prater og spør om alt mulig. Han har stort skjegg og er ellers en velvoksen kar. Under samtalen sier skipperen at man er sluppet opp for rødsprit til fyrlampen og må gå inn til Gryllefjord til lensmannen for å få attest på rødsprit. Da sier mannen at han er kjøpmann Pedersen fra Gryllefjord og de kan bare gå i hans forretning og hilse fra ham at de skal ha rødsprit. Mannen går på dekk alene og blir borte. Da de kom til Gryllefjord gikk de i land og spurte 2 gamle menn om hvor Pedersens forretning var. De ser litt rart på dem. Den ene peker så på en pæl som står i fjæren og sier at der ser dere resten av Pedersens forretning. -Han var død 20 år i forveien. – Historien høres utrolig ut, men man påstod den var sann» (NEG 18841). 

At ikkje alle levande menneske hadde evna til å sjå attegangarar, gjorde at enkelte nokre stader vart kalla synske. -Og for særskilde kunne det verte riktig så plagsomt, slik som her frå Telemark: «Synske folk tala ofte med avdøde. Såve Guttormson Nordgarden var synsk f. 1773. Han budde på Sinnesodden i Seljord men såg i åndi Brynhild Varen som gjekk deildegast 3 mil undan. I Åmotsdal var ein attegangar så seint som i 1920 åri. Han synte seg for mange, men serskilt Kjetil R. var han i vegen for så ofte» (NEG 15866).  

Folkeminnesamlar og etnograf Yngvar Mejland skreiv ned dei to segna over om ein attergangar i Kvænangen og ein i Gryllefjord. Det vart sendt til Norsk etnologisk gransking i 1960 som svar til spørjeliste 81 «Attergangar og vardøger» saman med mange fleire utrulege forteljingar. 

 

Det som går føre og fylgjer 

NRK Nitimen gjorde ei liknande innsamling av forteljingar om vardøger på vegne av Norsk Folkeminnesamling i 1966. Vardøger, vardogl, fylgje, framfaring, førefar, vord m.fl. opptrer i folketrua på ulike måtar. Det kan vere ei vernande ånd som fylgjer alle menneske. Eit vardøger kan òg vere ei varslande ånd. Då ser eller høyrer ein gjerne ånda til ein person ei tid før personen sjølv innfinn seg, slik som i dette dømet: 

«(…) Det var under krigen, i dens begyndelse. Vi leide ut ett rum til en herre. (Navn vil jeg ikke si.) Jeg hadde vært ute en tur, og når jeg kom hjem, så var det noget jeg skulle ha i kjøkkenskapet –, der lå det en lapp på en av hyllene. På den sto det: Jeg går nu, blir borte en tid, har lånt det målet dit, men du skal få det tilbake, når jeg kommer i gjen, skal bruke det til drikkekopp. (Det målet var av aluminium). Han var med i hjemmefronten. Husker ikke nu hvor lenge han var borte, men en kveld vi hadde lagt oss, så hørte vi begge to at det tok hart i entrèdøren, da sier min mann, i kveld kommer han hjem. Og en god tid tid efterpå kom han hjem en tur. Da sier min mann, vi visste du ville komme i kveld. Han blev forskrekket, og lurte på hvordan vi kunne vite det. Jo, vi hadde hørt varslet hans. Vi hadde hørt det før også når han kom hjem fra arbeidet (…)» (NFS NRK Nitimen, 1966). 

Slåttekaren og attegangaren 

I 1953 gjorde tidsskriftet Verden idag ei innsamling av spøkelseshistorier i samband med Norsk Folkeminnesamling. Folk frå heile landet sendte sitt bidrag, og i alt kom det inn omkring 70 historier. Eit utval vart trykt i ei fast spalte i tidsskriftet. Historia under vart av redaksjonen vurdert som ei av dei betre. 

 «For 60-70 år tilbake hadde mine foreldre en slottekar ved navn Tokle. En aften de alle hadde spist kvelds, fortalte han følgende historie: I sine unge dage hadde han været dreng på en gård sørpå, hvor han opholt sig i fem år. En nat han skulle gå ut et litent erend for sig selv fik han se noe som han og få andre har set eller aldrig får se. Det var julemåned og oplyst som ved juledag. Søvnig gik han over gårdspladsen og bak fjøsnova stanser han. Da fik han se at en av syllestenene i fjøsmuren beveget sig som på hengsler og åpnet sig fra de andre som en dør. Forundret med skrek stod han å så på. Da kom der springende frem fra det opne hul et nyføt nakent barn, det tok en runde bortover vollen og kom så tilbake og gik inn i hullet igjen. Da lokket steinen sig atter og gled inn på samme plas som før. Tokle hadde åndsnærværelse nok til å merke sig nøiaktig hvor steinen lå i muren, før han gik inn å la sig igjen. Om morgenen mens han og husbonden sat med kaffen fortalte han hvad han hadde set om natten og resultatet blev at efter kaffen gik de bak fjøsnova for nermere og undersøke saken sammen. Det viste sig da at den samme stein var let å ta ut fra sylla og bak den lå der et barneskjelett. Noe mer kan jeg ikke huske mine foreldre fortalte; men det er mulig at den tragedie som var foregåt forut ikke var noe for barnesind.» (NFS Verden i dag, 1953). 

Wilhelm Frimann Koren Christie 

Av Angun Sønnesyn Olsen og Silje Teigland Røstøen

10. oktober 2021 er det 172 år sidan W.F.K. Christie døydde. Christie er nok mest kjent som politikar og embetsmann, men her hjå EFA er det mål- og folkeminnemannen Christie me kjenner best, og det er han me vil dele litt om i dag. Kanskje klarer du å løyse ei av  Christie-gåtene som dukkar opp i teksten?    

«Vil de no høyra og veta tevissa, om den avgud’n so står i vår by» song Berent Lövland, skomakar frå Masfjorden, i skjemtevisa «Visa om Krististytta» (EFA Midtbø 05). Samla inn på fyrste del av 1900-talet, viser dette at W. F. K. Christie har sett spor etter seg både i folkeminna og i historia om innsamling av folkminne.   

W. F. K Christie var fødd i Kristiansund i 7. desember 1778. Allereie som tiåring starta han på latinskule i Bergen, og seinare begynte han studiar i København. Han blei verande i København heilt til 1809, då reiste han tilbake til vestlandet og vart sorenskrivar i Nordhordland. Under Riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814 var han representant for Bergen, og hadde rolla som sekretær under forhandlingane. Same år vart han valt inn som den fyrste stortingspresidenten. Christie blei seinare plaga med dårleg helse, og av den grunn trekte han seg frå livet i politikken. Han blei utnemnd til stiftamtmann i Bergen i 1815, og dette embetet hadde han fram til han fekk avskil i januar 1825. Men sjølv om han var sjuk så låg han ikkje på latsida. I april 1825 inviterte han til å «grunnleggja eit Museum «af  Oldsager og Konstsager» og eit «Naturaliekabinet af indenlandske Naturalier» (Indrebø 1937:9). Dette vart starten på Bergens museum, med Christie og biskop Jacob Neumann (1772–1848) som to av grunnleggarane. Interessa for ei slik samling kjem fyrst fram i materialet etter Christie etter 1820. Private samlingar sto sterkt på byrjinga av 1800-talet, mens ideen om ei samling som ein offentleg institusjon truleg kom frå liknande prosjekt ute i Europa som Christie såg på reisene sine (Jordåen 2014). 

 
Dette er Bergens Museum, som no heiter Universitetsmuseet. Museet hadde to hus ved Lille Lungegårdsvann. Huset til høgre vart kalla det Klagenbergske hus, huset til venstre var nyleg bygd. Foto tatt mellom 1840 og 1865. Det høyrer til Spesialsamlingane ved UiB.

Idéen om at eit museum skulle taka vare på materielle minne, og at vestlandske bygdemål og folkeminne ikkje høyrde heime her, stod sterkt hjå Christie og hans kollegaer (Hannaas 1925). Han hadde likevel ei brennande interesse for det immaterielle. Christie «(…) segjer sjølv at Muséet og målsamlingane hans var liksom systkin. Dei var borni hans båe og han ofra deim båe mykje av si tid og si umhug” (Hannaas 1925: 389).Christie brukte altså mykje av tida si på museumsrelevant arbeid, museet var livsverket hans, og etter hans død blei hans interesse for natur og arkeologi vidareført. Målgranskinga og folkeminnesamlinga vart ikkje jobba noko særleg meir med, før Torleiv Hannaas vart tilsett som stipendiat ved museet i 1914.   

Christie fekk tidleg ei interesse for kultur og språk. Som 19-åring, i 1797, byrja han på eit manuskript om «Antiquiteter, Historie, de gamle Sprog etc.». I 1810-1811 jobba han med bygdemålsord frå Nordhordland, og i 1818 støtta han ein kjøpmann i Bergen med å skrive opp ordtak og vendingar på Bergensmålet (Indrebø 1937). Christie samla eit stort omfang av ord og uttrykk på folkemålet. Hannaas omtaler det som “utan samanlikning det største arbeid som var gjort i norskt folkemål på den tid” (1925:395).Ifølgje Gustav Indrebø, som gav ut Christies Norsk Dialect-Lexicon i 1937, inneheld denne mellom 18 og 19 000 oppslagsartiklar. Han sette «den «Bergenhusiske Dialekt og Udtale» svært høgt fordi han oppfatta den som nærmast islandsk og gammalnorsk (Indrebø 1937:80). Hannaas skriv at det var ei stor skade at Ivar Aasen og Christie ikkje fekk i gang eit samarbeid.  Sjølv om dei møttest fyrste gong i 1843, var det ikkje før i 1848 at Aasen fekk lest noko av materialet. På den tida var Aasen kome så langt i sitt eige arbeid at han ikkje trengte hjelpa frå Christie (1925).   

Indrebø skriv: «Interessa hans for folke-tradisjonar syner seg m.a. i at han kjøpte ei heil rad med folkeminnebøker (…) Likeins i at han tok med mykje folkeminne i ekscerptsamlingane sine. Men han samla og tradisjonar or folkemunn. Denne samlarverksemdi hans fell rett nok noko spreidt. Like vel er ho slik at Christie er verd å minnast millom dei eldre folkeminnesamlarane våre» (1937:26). Blant oppskriftene etter Christie finn ein skikk og folketru, segner, eventyr, ordtak og dikt. Slik som andre folkeminnesamlarar både på Christie si tid, og i åra etter, hadde han ei sterk oppleving av at dei var for seint ute med samlinga. Frå Indre Holmedal fekk han høyre frå prosten  om ei gamal kone «som kunde en lang, uden Tvivl meget gammel og ægte norsk, Folke-Sang». Han oppmoda prosten til å skrive ned songen, men han fekk seinare beskjed om «at Sangen ej kunde faaes, da konen var død» (Indrebø 1937:27). Christie publiserte berre nokre få glimt frå samlinga si, men i manuskripta etter han er det fleire utkast til planlagde publikasjonar av folkeminne og språksamling. Stilen hans i å fortelja att tradisjonar minnar stort sett om Andreas Faye, med ein meir skulert og skriftleg gjengivnad av dei muntlege kjeldene enn det etterkomarane har hatt. Men, det er eitt unntak frå hans siste levetid, der han attgjev nokre segner i ein meir folkeleg forteljarstil (Indrebø 1937). Christie samla ikkje berre sjølv, men han inspirerte også andre til å gjere det same.   

Mot slutten av livet starta han også ei meir systematisk innsamling. Truleg inspirert av ei svensk gåtesamling frå 1847, sendte han lærarar, embetsmenn og bønder eit opprop om å samle inn og sende han gåter (Hannaas 1925). Han fekk inn ei god samling, som broren, tollkasserar W.H. Christie, tok seg av etter at han døydde. W.H. Christie rådførte seg med Ivar Aasen om utgiving. Aasen skriv i brev til han, datert 30.03.1860: «At denne hæderlige Afdöde (…) imellem sine mange andre Arbeider har været i stand til at tilveiebringe en saa betydelig Samling som denne, er atter et nyt Mærke paa den særdeles  Opmærksomhed, hvormed han omfatter alt, hvad der hörte folket til». Aasens hadde sjølv ei gåtesamling han prøvde å finne tid til å utgje, og skriv vidare: «Eg vil saaledes ikkje fraraade, at den foreliggende Samling maa blive udgiven særskilt; jeg skulde tvertimod have anseet det önskelig, om den allerede havde været utgiven» (EFA Christie 03).  Eit utval av gåtene vart publisert av Kristoffer Janson i Bergen i 1868. Dei originale gåteoppskriftene til Christie vart gitt til Folkeminnesamlingi i 1924, etter å ha vore i privat eige hjå Christie-slekta. Den er no ein del av materialet her på Etno-folkloristisk Arkiv, og er skanna og klar for å bli tilgjengeleg for fleire gjennom SAMLA.  

«Norske Gaader». Foto: Silje Teigland Røstøen.
Foto: Silje Teigland Røstøen.

Mange av gåtene vitnar om skikk og bruk i tida då dei vart samla inn, og svara er kanskje ikkje heilt lette å finne for oss i dag. Nokre er meir tidlause. Her er to eksempel, moglegens frå Nordfjord (EFA Christie 22). Svara finner du nedst i teksten. 

  1. Qva æ da so a brunt i Toppen aa kjukt mæ Botten,
    Dæ kritla unde Aaklæa og jere godt
     i Koppen?
  2. Qva æ da so fære over Fjæl aa Dal, over Vand og Hav, igønnaa Høi [aa] Halm aa inkje tuska?

Det er i dag fleire spor etter Christie i Bergen. Frå Muséplassen framfor museet i Bergen, held Christie auge med Christies gate, og kanskje nokon av dykk har gått gjennom Christieparken på veg til Brann Stadion eller ete lunsj på Christie Café? Christiestøtta vart avduka i 1868, den gong plassert midt på Torgallmenningen. Den 17.mai 1868 var det ei staseleg avduking, og ingen andre enn Edvard Grieg hadde laga ei kantate til minne om Christie, med tekst av Andreas Munch. Høyr kantata her og her. Støtta var det aller fyrste portrettmonumentet i Noreg, skapt av Christopher Borgh og finansiert med innsamla midlar. I 1925 vart statuen flytta til Muséplassen, og året etter fekk Christie selskap av ei løve ved sokkelen av støtta.  

17. mai 1868 vart Christiestøtten avdekka på Torgallmenningen. Foto: Knud Knudsen/Spesialsamlingane ved UIB.
Foto: Silje Teigland Røstøen.

Hannaas såg på seg sjølv som Christie sin arvtakar. Inspirert av gåtesamlinga til Christie og ved hjelp av frivillige over heile landet, sette Hannaas sjølv i gong ei omfattande samling av gåter i 1916. Han skriv: “Det hev vore meg ein stor hugnad at dei uppgåvone eg mest har sysla med, dei hev eg kunne rekna som eit beinveges framhald av Christies upptak” (1925:398).  På denne måten set han Bergens Museums Folkeminnesamling, og EFA, i direkte link til opphavsmannen for Bergens Museum. Om du ynskjer å lese meir om Christie kan du sjekke ut litteraturen nedanfor. Me anbefaler også å ta turen til Universitetsmuseet i Bergen, Kulturhistorisk avdeling, sitt eige Christie-rom.   

 

Litteratur  

Hannaas, Torleiv (1925) Folkeminnesamlingi. I Bergens Museum 1925: En historisk fremstilling redigert av professorkollegiet. A/S John Griegs boktrykkeri, Bergen, s.  389-403.  

Indrebø, Gustav (1937) W. F. K. Christie: Norsk Dialect-Lexicon og nokre folkeminne og brev. Bergens Museums Årbok, Historisk-antikvarisk rekke, Nr. 1. A.s John Griegs boktrykkeri, Bergen.   

Jordåen, Runar (2014) Wilhelm F.K. Christie: Presidenten. Fagbokforlaget: Bergen.  

Weidling, Tor R. (2021) Wilhelm Frimann Koren Christie. I: Store Norske leksikon.  Wilhelm Frimann Koren Christie – Store norske leksikon (snl.no).    

 

 

Svar på gåtene:  1. Det er naar det brygges Øl 2. Solen