Monthly Archives: mars 2022

Aprilsnarr i gamle dager 

Av Therese Foldvik 

«Aprilsnarr i gamle da’r, den som ingen tanker har» var vanlig å erte den som ble lurt på 1. april. Da var man nemlig ikke smart nok til å skjønne at man var i ferd med å bli lurt.  

Gaukmesse markert med et fuglesymbol på primstaven. Foto: Norsk Folkemuseum/digitaltmuseum.no, NF.1903-0048.

I Norge er vi i nyere tid vant til at aprilsnarr er den 1. april, men det er et relativt nytt fenomen for nordmenn. Tidligere var det knyttet narreskikker til siste dagen i april eller 1. mai. Når dette startet er det ingen som har et klart svar på. Ble man lurt i mai, så ble man kalt maikatt eller maigås. Uttrykket maikatt kommer antakelig fra Danmark, der det i folketroen ble sagt at katter som er født i mai skulle ha både dårlig syn og være dårlige musejegere. Det er lett å tenke seg at den som falt for en skøyerstrek kunne minne om en katt med dårlig syn. Hvorfor det heter maigås er derimot litt mer uklart, men mest sannsynlig kommer dette fra primstaven. Symbolet for gauksmesse 1. mai, er nemlig en fugl. Eller gjøk, da gaukmesse markerte dagen da gjøken skulle komme. 

Det har vært sterkere tradisjoner knyttet til denne dagen ellers i Europa. Å spille noen et puss på 1. april antas å ha røtter så langt tilbake som til antikkens Roma. Den gangen ble det feiret at våren var kommet ved å holde store, kultiske narrefester. Den formen vi er mest kjent med i dag, ved å spille noen et puss, kommer fra Frankrike. I Tyskland er skikken dokumentert tilbake til 1600-tallet. 

I Norsk Folkeminnesamling finnes en liten innsamling gjort blant folkeminnestudenter om skikker knyttet aprilsnarr. Selve materialet er ikke datert, men innholdet tyder på at studentene minnes tilbake til en barndom på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet. Flere nevner at man i tillegg til å narre 1. april også kunne narre maikatt. Dermed ser vi at norsk og utenlandsk skikk har eksistert side om side. 

En av informantene forteller en historie fra sin barndom: 

Det første jeg husker av aprilsnarr, er fra 1948. Min bror, den gang tre år, skulle narre min far. Han skulle gå i vinduet å se den store «øyken» (hauken) som satt på stæreburet. Da min far «slukøret» (som seg hør og bør på våre kanter når et barn «narrer» en voksen) kom inn igjen så min bror på han med ivrige øyne og sa: «Var han der?» Dette kalles aprilsnarr, og den uheldige blir møtt med et triumferende «aprilsnarr». 

Den vanligste måten å narre noen på var nemlig å lure noen i hverdagslige situasjoner ved å si ting som «mor er på kjøkkenet og vil snakke med deg», og da du ikke fant mor på kjøkkenet ropte den andre «Aprilsnarr!». Det var ukomplisert og ikke som i dag, når aviser lager sine egne aprilspøker, eller kollegaer pakker inn alle andres kontorrekvisita i aluminiumsfolie. 

Det ser ut som skikken med å narre siste dagen i april eller 1. mai gradvis forsvant i Norge på midten av 1900-tallet. Mange hadde hørt om det, men få praktiserte. Kanskje det forsvant tidligere noen steder i landet enn andre. I Drammens avis torsdag den 4. mai 1950 står det en liten notis skrevet av en navnløs østlending som var i Ålesund den 1. mai. Østlendingen gikk og bar på en koffert, et pledd og noen andre saker. Da hørte han plutselig noen rope «Dokker mista noke!». Da han snudde seg for å se etter, hadde han ikke mistet noe. Han hadde blitt lurt av en ålesundsk tjuagutt (gategutt), som lo og sa «Maikatt!». Den navnløse østlendingen hadde aldri hørt om maikatt før, og i slutten av notisen spekulerer han på om dette kunne være en lokal tradisjon i Ålesund. 

Du kan derfor ikke være helt trygg på at du skal slippe unna med narrestreker bare den 1. april. Kanskje det finnes en skøyer som fremdeles holder på denne skikken og venter rundt hjørnet både 30. april og 1. mai! 

Les også om 1. april på Norsk Folkeminnesamling sin hjemmeside: 1. april 

Kilder og videre lesning

Alver, Brynjulf (1970) Dag og merke: folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. Universitetsforlaget. 

Aprilsnarr, Store Norske Leksikon  

Byen. Drammens tidende, torsdag 4. mai 1950 på nb.no 

Norsk folkeminnesamling, Varia 29-188 

Skjelbred, Ann Helene Bolstad (1995) År og dag. Tradisjoner i årets løp. Bibliotekarens lille oppslagsbok. Universitetsbiblioteket i Oslo. 

Sivertsen, Birger (2007) Norske merkedager. Damm. 

W.F.K. Christie og Kråkevisa

Av: Angun Sønnesyn Olsen

I ein artikkelen om Folkeminnesamlinga ved Bergens Museum i 1925, skriv Torleiv Hannaas at samlinga «vart bygd på gamal grunn» (1925:1). Her refererer Hannaas til arbeidet til ein av grunnleggarane av Bergen Museum, W. F. K. Christie (1778-1849), som var «ein av dei fyrste her i landet som hadde auga for det vitskaplege og kulturelle verd i folkemålet» (1925:1). Christie, som du kan lese meir om her var kanskje mest kjend som medlem av riksforsamlinga på Eidsvoll og president i dei fyrste stortinga, men han dreiv også «trottugt på med å samla og granska vestlandske bygdemål og folkeminne» (Hannaas 1925:1).  

Originalmaterialet etter W.F.K Christie i Etno-folkloristisk arkiv, vart gitt i gåve til Folkeminnesamlinga i 1924, etter å ha vore i privat eige hjå Christie-familien. Det meste av dette materialet er gåter, men her er også ei ballade skrive ned av Christie i 1843. Denne balladen, Kraakevisa, også kjend som Bonden og Kråka eller Mannen og Kråka (TSB f 58) er kanskje ei av dei mest kjende skjemtevisene me har her til lands, og «som gjeng vide verdi yver» i fylgje Hannaas (EFA Hannaas 6, 5).

I balladearkivet til dokumentasjonsprosjektet ved UiO finst 131 tekstar, og i Norske Middelalderballadar Melodier, Bind 3, finn ein om lag 100 melodiar. Variasjonen både i tekst og melodi skildrar at visa har vore populær rundt om i landet. Visa fortel om ein mann som skal ut i skogen for å hogge ved. Der møter han ei stor kråke. Han blir redd, skyt kråka, og etterpå utnyttar han kråkekroppen godt. Dei forskjellige versjonane fortel om dei utrulegaste tinga han finn på å lage av den, slik som sko av skinnet, julemat av kjøtet, vindauga av auga, kyrkjebåt av nebbet og så vidare.

Hannaas samla inn fleire variantar av visa. På Stord fekk han også høyre ei historie som skildrar at visa har vore kjend der lenge: ««Jei har vel nogen lunde kunnet læse i bog. Men denne skjittevisen kommer jei ikkje udav det med» sa presten Palundal, han kom ut i buo hjå [Per] Vatne og fekk sjaa Kråkaviso i glaset» (EFA Hannaas 449:56). Dette skal vera fortalt til Hannaas av Ola Sogneset, ein av songarane han samla mykje hjå på Stord. Hannaas skriv at den danske presten Hans Palundal var prest på Stord i 1768, og dette viser at Kråkevisa fanst i lausprint i Noreg på andre halvdel av 1700-talet (EFA Hannaas 6,5).  

Hannaas publiserte eit stykke om Kraakevisa i For Bygd og By sitt julehefte «Jol 1919».  Her skriv han: “Av alle (dei) norske skjemtevisor(ne) er det vel ingi som er so vida kjend som Kraakevisa. Ho finst i mange uppskrifter og mange prent og ho liver enno paa folketunga baade i by og bygd. So det er ikkje noko nytt eg kjem med naar eg her legg fram eit brigde av Kraakevisa» (EFA Hannaas 6,5). Men han forsvarar at han dreg den fram likevel ved å påpeike at dette er ei av dei eldste norske oppskriftene av visa, og attpåtil frå Nordmøre, der ein ikkje er samla så mykje norsk folkedikting før. Og ikkje minst, «so er visa uppskrivi av ein merkeleg mann, stiftsamtmann W.F.K Christie, præsidenten fraa dei fyrste stortingi, grunnleggjaren av Bergens Museum» (EFA Hannaas 6,5). Hannaas skriv at Christie hadde sett ein versjon av Kraakevisa i eit svensk tidsskrift i 1843. Soleis, foreslår Hannaas, har Christie kome på visa og skrive den ned i form frå Nordmøre, truleg slik han hugsa den frå sin eigen barndom i Kristiansund. «Men maalformi maa han ha vølt paa noko lite» (EFA Hannaas 6,6).  

Kraakevisa, oppskrive av W.F.K Christie 

I skogen ein Bondmann kom gangande, 
-Tralallala tralallala, – 
saa kom der ej Kraaka hoppande, 
-Tralallala tralallala,  

Saa spændt» han Riffla før sit Kne 
aa skout te Kraaka saa ho dat ne. 

Saa satt» han Riffla før sin Fot, 
da skote va Kraaka ti Hjerterot  

Saa kom der Bu fra Kongjens Gar: 
Kvar gjor» du taa Kraaka, du skout i gaar? 

Taa Houe æg gjor» ein Kjørkjeknap, 
taa Næbbe æg fik meg ein Ølltynn Tap. 

Me Fjøra tækt» æg all» min» Huus; 
taa Talgjen æg støpt eit Bismarpunn Ljus. 

Taa Skinne gjor» æg tolv Par Skoe, 
oframt eit Par Toffla, æg ga» ho Moer. 

Kjøte æg salta i Tynne aa Karr 
oframt ej Stejk, æg ga» han Faer. 

Taa Skrotten færigt eit Skip æg fik, 
de best» som i Kongjens Flaate gik. 

Taa Tarmann gjor» æg Segl aa Rejp, 
aa Beinen dem blej te eit Møkagreip. 

Ti Gompen fann’s ejn nyttig rund Ting, 
aa deraav æg gjor» ein Skræddar=Syring. 

No sku du full tru, ha Visa va Tant; 
det svær æg saa dyrt, at alt e sannt. 

Litteratur 

Hannaas, Torleiv. 1925 «Folkeminnesamlingi» i Bergen Museum 1925. En historisk fremstilling redigert av professorkollegiet. Bergen Museum s. 1-13 

Ressem, Astrid Nora. 2015 Norske Middelalderballader Melodier Skriftlege kilder Bind 3 Skjemteballader. Norsk Folkeminnelagsskrifter 169/ Scandinavian Academic Press 

Kvenfolkets dag 16. mars

Av Mari Ringnes Gløtberget

16. mars er Kvenfolkets dag. I SAMLA finnes folkeminner samlet inn også fra og om personar av kvensk opphav.

Kvener i Norge 

Kvener er folk av kvensk/finsk ætt i Norge, også kalt norskfinner. Det finnes skattemanntall som dokumenterer at kvener var bosatt i Nord-Norge allerede på 1500-tallet. Den store innvandringen av kvener til Finnmark startet imidlertid i første halvdel av 1700-tallet. Rektor, folkeminnesamler og forfatter Richard Bergh (1930-2016) samlet folkeminner i Finnmark på 1960-tallet, særlig knyttet til kvensk og samisk kultur:

«For noen mannsaldre siden var dårlige tider i Finland, så dårlige at mange der måtte spise barkebrød. Mange utvandret da til Norge. De kunne komme i flokker på tre eller tre, dro over fjellet med de få eiendelene sine på ryggen, og bosatte seg ved fjorden. Slik vokste etter hvert frem en finsk befolkning i Lakselvdistriktet. (NFS Bergh 1, s. 25-26) 

Kvenene bosatte seg i de indre delene av Finnmark og langs fjordene i Nord-Troms og Finnmark, hvor de kombinerte landbruk med fjordfiske og laksefiske i elvene. Fra rundt 1830 og utover økte den finske innvandringen til Nord-Norge, nå i form av arbeidsinnvandring. Kopperverket i Kåfjord og voksende byer og fiskevær krevde arbeidskraft. Her arbeidet kvener både som ishavsskippere, håndverkere og tjenestefolk. 

Sammen med samene ble kvenene utsatt for fornorskingspolitikken fra andre halvdel av 1800-tallet av, som forbød kvensk/finsk språk på skolen og i kirka, og hindret alle andre enn norsktalende i å kjøpe jord. 

Fotografiet er fra Kiruna, og viser en gruppe med kvener. Det ble tatt rundt 1900. Ukjent fotograf/Svenska Turistforeningen.

Johan Kaaven 

Flere fortellinger Bergh samlet handler om «Kåven», bedre kjent som Johan Kaaven (1835-1918) eller «Trollkaaven». Johan Kaaven holdt til i Indre Billefjord og var av kvensk-norsk og samisk slekt. Han var en av de siste og mest kjente noaidene i Norge, berømt for sine kunnskaper om åndemaning, ganning og svartekunster. Han skal ha vært en dyktig folkelig helbreder. Richard Bergh har skrevet boka Mannen som stoppet hurtigruta som omhandler Johan Kaaven. I Berghs nedtegnelser i Norsk Folkeminnesamling finner vi flere historier om hvordan Kaaven helbredet: 

Kåven ble ofte oppsøkt av folk som var syke. En gang kom en mann som ikke var bra. Kåven tok ham med seg ned på øra nedenfor huset. Og den øra er slik at når det er fjære, er den på fastlandet, men når det er flo, er den en øy. Så sa han til mannen at han skulle være der på øra til Kåven sa han skulle komme opp i huset. Og mannen ble der, og det begynte å flø. Da floen var på det største, ropte Kåven at han skulle komme, og mannen måtte bakste seg i land. Men da han kom opp til huset, var han også blitt frisk. (NFS Bergh 1, s. 93) 

En kjerring kom en gang til Kåven og bar seg ille over ondt i ryggen. Han stilte seg bak henne, stakk tommelen i ryggen på kjerringa og løftet henne slik. Kjerringa skreik, men det nyttet ikke, Kåven ga seg ikke, og etter dette hadde ikke kjerringa ondt i ryggen mer. (NFS Bergh 1, s. 94) 

Etter hvert som mer og mer materiale i SAMLA blir digitalisert og gjort tilgjengelig, blir også flere kvenske (og samiske, og romske og romani) fortellingstradisjoner, forestillinger og folkeminner mulige å finne. Det blir også enklere å få overblikk over områder der det er mangler i tradisjonsarkivene, ikke minst med tanke på fornorskingsprosessene ulike grupper i samfunnet har blitt utsatt for.

Onnee päiväle!

Kilder: 

NFS Bergh 1. Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.
“kvener”, Store Norske Leksikon 15.03.2022.  
“Johan Kaaven”, Wikipedia 15.03.2022.