Av: Mari Ringnes Gløtberget
En av folkeminnesamlerne representert i Norsk Folkeminnesamling er foreningskvinnen Martina Søylen, f. Tungeteigen (1884-1983). Søylen var fra Voss, og en kjent figur i lokalsamfunnet, som engasjerte seg i og var med på å stifte ulike foreninger. Derfor er det heller ikke overraskende at hun interesserte seg for historie, skikker og tradisjoner fra sitt hjemsted.
I arkivet finnes omkring 40 håndskrevne sider, sendt inn av Søylen i 1952-1953. Store deler av materialet er nedtegnelser av fortellinger fra moren, Kristi Davidhaug, og bestefaren, Lars Torsteinson (f. 1821). Innholdet spenner fra dagligliv og stølsliv, til års- og livshøytider, herunder jul og bryllup. Det meste av materialet skrevet med en blanding av nynorsk og vossamål.
Teksten under er bestefarens fortelling om sommerstevnet på Johnstølen i forbindelse med slåtten. Bestefaren Lars Torsteinson var fra gården Davidhaugen, og Johnstølen (også omtalt som Jonsstølen) var sommerstøl for gården.
Martina Søylen har evnet å fange bestefarens levende skildringer fra stølslivet på papiret; om hvordan arbeidet foregikk, klærne de gikk i og maten de spiste, landskapet rundt, samt skikker knyttet til fest, dans og musikk. Skildringene kan du lese i Martinas egen håndskrift, eller i transkribert versjon under.
Johnstølen
På denne stølen var 10-12 budeier i gamle dagar.
Fyrste tida om våren var det dei unge gjentene
som stellte krøteri. Dei som åtte støla der var frå
tjukkebygdi, Kytesgrendi, Klyvsgrendi og Raundalen.
Og dei unge gjentene kunde vera endå meir lang-
vegs ifrå. Det hende dei kom frå Sogn og Harang
for å tena hjå bøndene på Voss og so kom dei
til å vera på stølen ein 3 vekor om våren
For folki i bygdene på Voss vekkjer tanken om
Johnstølen gode gamle minne. Det får gamle bes-
tefar til å verte fjern og drøymande i blikket.
Høgt og fritt låg sætrane med utsyn yver snó-
fjell og skogsåsar og blinkande vatn.
Her var det frå eldgamal tid vore årleg tradisjon
å samlast til sumarstevne, då kom beilarane
til [turgmóerne] og andre kjempekarar, for dei
hadde dans på leikarvollen, glupe slåskjem-
par troppa også gjerne op – ja når det er rett lenge
nok sidan så var det gjerne ein og annan av
«hittfolket» også med. Haugkallen for og svinsa
i sine blå sylvknappa klær og kasta fårlege
augo på dei fagraste gjentene, og huldri song
så hildrande vent ved midnatstider, når må-
nen kom blank yver åskanten. Det høyrdest
mest ut som ho lengta, sa dei som hev høyrt
henne. Den fjerde sundagen etter St. Hans var
stevnedagen. Det var ei høveleg tid for bygdefolki
for veka hadde vore slåtteveka på stølen, og alle
mann kom til fjells. [I] bygdi var audt og folketomt
Laurdagskvellen er det siste høyet berga i hus og sen-
gehalmen i bua er bytt ut med duftande nyslege
høy. Det låglafta selet er fyllt med den krydra angen
av høgfjellsblomster. Slåttegrauten beres fram,
det er reine høgtida i dag, og husbonden sjølv
skjenker ein dram til kvar av arbeidsfolket
Det er høgsumar. Gauken er komen heilt inn på sæter-
vollen og sit å gjel så undarleg klårt. Gamle bestefar
kikkar på han og segjer: «Ja, denne helgi fær han att,
og så tek sumaren til halla». På robben går ungane
og plukkar krekling, og inne i selet set dei gamle og les
dagens tekst i Johan Arndt’s «Sande Christendom».
Det lid mot kvell og dansen byrja på leikvollen.
Feletonane ljoma utyver og karane diskuterar kven
som kan vera den sprekaste no. Det var Vosserull
og springar som var mest i vinden. Ein og annan
prøvde seg på Hallingkast (av karane).
Par etter par trippar inn i ringen, jentene i sine
fargerike drakter med kvite sjorter. Joragjenta ho
Kari Urdland hadde jamen 20 skåler i sylja si!
Ugifte kvinner var no vanleg dei hadde berre 18 –
Det var måte på stormannsgalskap og – .
Burti bjærkeskogen har nokon av mennene gjøymt
brennevinsbuttane sine, og ein og annan tek ein
tur dit – Då vert blikki sjelmske og meir får-
lege og det hendte det enda med slagsmål – .
Det var Eirik og Ola som begge var gla i henne
Brita Bø, eller Arve og Kjell som elska ho Anna
Bere og endå fekk ingen av dei henne
«Nei, gaumingen er ikkje god å koma [undao], segjer bestefar – .
Martina Søylen
Kilder:
Martina Søylen – lokalhistoriewiki.no
Vossaboki. 3 : Gardssoga, 2 : Vinjar og Bøjar åttungar (https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041404099)