Author Archives: Angun

Av Ida Tolgensbakk og Angun Sønnesyn Olsen

Hvor lenge jula varer i Norge – når den begynner og når den slutter – har variert fra landsdel til landsdel og opp gjennom tida. Tre datoer skiller seg ut i for når det har vært vanlig å avslutte: trettende dag jul, tjuende dag jul, og til slutt Kyndelsmesse. I tradisjonsmaterialet i SAMLA finner vi mange eksempler på hvordan alle disse tre datoene ble markert.  

De hellige tre konger har vært et vanlig motiv i kristen kunst. Her fra en norsk billedvev fra slutten av 1600-tallet. Foto Truls Teigen / Nasjonalmuseet.  Uidentifisert kunstner, De hellige tre konger – Nasjonalmuseet – Samlingen   

Helligtrekongersdag 

Den første mulige datoen for julas avslutning er på helligtrekongersdag, trettende dag jul, altså 6. januar. Etter tradisjonen er dette dagen de tre vise menn nådde fram til stallen og fikk se Jesus i krybben. Mange steder tente de tre lys til minne om de tre vise menn denne dagen, slik som her fra Stord:  

Naar alt dette er gjort, og meir til, og ungarne sovna, tek anten husfaren eller den eldste karen i huset og kveikjer tri ljos som skal minna um dei tri fraa menn fraa Austerlandi. Eit gamalt ordtøke segjer at «trettande dag jagar ut alle lag.»  Juleskikkar o.l. – Samla 

I mange kristne land har det vært dette som har vært den store dagen for feiring, i alle fall for ungene, for det er da de har fått julegavene sine. Da juletreet kom til Norge på midten av attenhundretallet begynte man ganske snart å ha juletrefester, og selv om slike fester godt kunne holdes i romjula, har trettendedagen vært en vanlig dag å ha juletrefester på (Hol Haugen 2013:65). På mange måter kan man se trettendedagen som en parallell til julaften: det var en dag for fest og moro, og for å spise godt. Det var dermed viktig å ha spart noe av julegodtet. Fra Balestrand har vi i SAMLA-materialet en anekdote om hvor pinlig det var å ha gått tom til den trettende juledagen (og hvor bra det er å en god kone):  

Trettendeefta skulde hjaa mange vera lik julafta. Daa fekk dei eta or smørasken, elles etla dei smøret. Det var ei skam um dei hadde drukke upp joleølet til trettandehelgi. Ein mann paa Boyadn hadde kona si fraa  Veitestrandi. Trettendedag kom eit av skyldfolki hennar paa gjesting, og mannen vart so sturen, av di han ikkje hadde meir øl. Men kona hadde vore lur. Ho hadde tappa av noko øl og gøymt. Daa vart mannen so gild utav henne at han lova med seg sjølv at han aldri skulde stella seg slik oftare.  Folkeminne samla i Balestrand Prestegjeld sumrane 1930-31 av Sjur Bøyum III 1930/1931 Balestrand – Samla  

7. januar er dødsdagen til Sankt Knut, en dansk hertug som ble myrdet i 1103. Navnet hans er opphav til det kjente rimet «Sante Knut / jager jula ut» (Bø 1974:177). Men mens det noen steder i landet sies at «trettendedags-Knut feier jula ut», er det andre som plasserer Knut en uke seinere! For den andre mulige juleavslutningsdagen, det er tjuende dag jul. 

Tjuende dag jul 

Stort sett har ikke julas varighet vært en oppgave for lovverket – det står verken i Bibelen eller i Norges lover når eller hvordan man skal begynne julefeiringen.  Men i noen av de eldste landskapslovene våre er den såkalte julefreden definert. I jula skulle man være god mot hverandre og ikke skape konflikt eller skade. Julefreden er en periode der det blant annet er ekstra strenge straffer for drap. Hos Magnus Lagabøte, i byloven fra 1276, er denne perioden satt fra tomasmessedag  21. desember og helt til 13. Januar, altså tjuende dag jul.  

Tradisjonen med jul fram til tjuendedag finner vi også eksempler på i SAMLA-materialet. For eksempel i et materiale fra Leksvik samla inn i mellomkrigstida, der det sies om gammel tid at  

Annen og tredje juledag begynte julegildene, og da ble det holdt gjestebud og festet til tyvendedag og da het det Knut kjører julen ut og gjestene reiste hjem.  Jul 1928/1937 Leksvik – Samla 

Også i Setesdal på begynnelsen av nittenhundretallet ble det rapportert at tyvendedagen var noe spesielt.  Torleiv Hannaas skrev ned følgende fra Sven Knutsson Hovden:  

Tjugendagen 

Fikta dei rundt vegjer og golv og slo og sopa ut og sa: “Ut verg um vegg, o inn atte jeiter o grå sauir”. “Sante Knut jager joli ut”, sa dei og.  Suldal, Sætesdal 1913 1913 Suldal – Samla- 

I Sætesdalen er det fortellinger om gutter som kledde seg ut som Sante Knut og feide jula ut trettendedagen. Seinere var dette altså også knyttet til tjuendedagen. Et lignende rim knytt til tjuendedagen ble også notert av Johannes Skar på slutten av 1800-tallet (Bø 1974:177). Kanskje “dei” i teksten over representerer Sante Knut? 

Kyndelsmesse 

For dem som er ekstra glade i jul og gjerne vil kose seg en stund til, finnes det en tredje dato man kan forholde seg til. For også Kyndelsmesse den 2. februar har vært knytta til julas avslutning.  

I kyststrøkene, særlig i nord, kalles gjerne dagen kjerringjul, visstnok fordi mannfolkene på dette tidspunktet hadde dratt ut på fiske, og kvinnene kunne kose seg med litt siste julefeiring aleine. Slik skildres det i Bodø:  

Sume er ikkje nøgde med at joli skal vera til ende den sette januar, dei let henna vara like til den andre februar, som vert kalla «kjerringjoledagen», og daa maa kvar ei kjerring traktera med lefsor. Juleskikkar o.l. – Samla 

I Bohuslen har folk sagt det var Kyndelsmesse-Knut som drar jula ut, og noe liknende finner vi i SAMLA, i Hannaas-materiale fra Masfjord:  

Paa Kyndelsmess-dagen skal dei vera Kyndelsmess-Knut. Det er Knuten som jaga joli ut. Og kor desse utkledde karane kjem, reiser dei med joli. Men der dei ikkje kjem, for dei hava joli nokre dagar enno. Juleskikkar o.l. – Samla 

I denne kilden ser det altså ut til at Masfjordingene hadde en form for julebukker som for rundt og avslutta jula – og om de ikke kom innom, kunne man holde jul litt til med god samvittighet!  

Litteratur

Bø, Olav 1974. Vår norske jul«. Samlaget. Oslo. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2012101205014}}. 

Haugen, Bjørn Sverre Hol. ‘ Juletrefesten. Etablering av ein skikk’. Tidsskrift for Kulturforskning 22(2023): 67–83. Vol 22 Nr. 2 (2023) | Tidsskrift for kulturforskning 

EFA Hannaas 61. SAMLA, https://samla.no/viewer/piresolver?id=413f30c9-513e-4fd5-ab91-9d89be31277b 

EFA Hannaas 389. SAMLA, https://samla.no/viewer/piresolver?id=92fa067a-e41a-4357-ab7c-e9a4cf58c2f4  

NFS Kruken 1. SAMLA, https://samla.no/viewer/piresolver?id=2c2acab9-de87-4220-b75a-b52e08b01f95 

NFS Riisnæs 2. SAMLA, https://samla.no/viewer/piresolver?id=6262fcfc-61e8-4214-9d00-e94a9e6e2e3a  

av Ida Tolgensbakk, Stiftelsen Norsk Folkemuseum

Noen juleskikker, slik som å pynte juletrær, er ganske nye i Norge, men mange andre juleskikker går langt tilbake i tid – så langt at vi ikke kan vite når de oppsto, eller hvorfor. Det viktigste grunnlaget vi har for å vite noe om eldre tiders tradisjoner er de mange samlerne som har skrevet ned, spurt og undersøkt og dokumentert. En av dem som har gjort mest for det vi vet om juletradisjonene våre, var en lærd østerriker!  

Lily Weiser-Aall var født i en overklassefamilie i Østerrike, men gifta seg med en mann fra Norge, og ble en av de mest markante etnologene i etterkrigstidas Norge. I de 22 åra hun jobba ved Norsk etnologisk gransking rakk hun å sende ut utrolige 56 spørrelister! Interessen for jul og juleskikker hadde hun med seg helt fra doktoravhandlingen hun avla i Tyskland i 1922. Etter at hun flytta til Norge, ga hun ut flere tekster som skildrer eldre norske juleskikker. Med den grundige kunnskapen hun bar på fra internasjonal psykologi, filosofi og filologi kunne hun sette skikkene i en større kontekst, men samtidig var hun en empirinær forsker som alltid støtta seg på konkrete opplysninger.

De tre småskriftene Weiser-Aall ga ut om jul handler om Julehalmen i Norge (1953), Juletreet i Norge (1953), og Julenissen og julegeita i Norge (1954). På mange måter er disse tre grunntekster i norsk juleforskning, og Weiser-Aalls arbeider har blitt brukt, sitert, og bygget videre på i alle årene siden. Spørrelistene Weiser-Aall baserte denne forskninga på var NEG 18 Juletre og julehalm (sendt ut i februar 1950), og NEG 29 Julenissen (1950).

I SAMLA er alle disse spørrelistene og de mange hundre svarene som kom inn på dem publisert og åpent tilgjengelig. De som svarte på spørrelistene på tidlig femtitall var gjerne født på seint 1800-tall og tidlig 1900-tall, og de skildrer både egne barndomsopplevelser og ting de har hørt eldre fortelle om. Det gir oss innsikt i en ganske lang tidsperiode i norsk julefeiring: noen av svarene peker tilbake på skikker fra tida før det store hamskiftet.

I en oppfølging til spørrelista om juletre og julehalm stilte Weiser-All spørsmål om «julekroner». En av NEGs trofaste medarbeidere, en mann født i 1890 fra Avaldsnes, brukte lang tid på å svare, og unnskyldte seg for det:

«Ein av orsakene til dette er at eg nok hadde gløymt ut noko om detaljene med julakruna, så eg har måtta tenkt noko over det. Til slutt fekk eg tak på ein del siv og laga ein av terningane. Vedlagt sender e geit riss, som truleg vil gi noko rettleiing. Ei julakruna vert nemleg laga av siv (röyr – seier me). Ho kan lagast på mange måtar. Ein sort kruna kan vera av ein stor terning med om lag 75 cm. sider. Den som me bruka heime, som eg her skal syna, var laga av fleire små terningar. […]»

Svaret her forteller oss mange ting, både at halmpynten var i ferd med å gå ut av bruk, men at eldre folk fremdeles kunne huske hvordan man lagde dem. Vi får vite hvordan det kan være vanskelig å huske skikken om man ikke har de rette materialene. Og ikke minst har vi her fått en oppskrift god nok til at vi kan ta den i bruk og lage julepynt på gamlemåten!